Det er passende at kjennetegnet til den kinesiske kunstneren Ai Weiwei har blitt en langfinger pekt mot kamera, siden arbeidet hans er en klar og tydelig «fuck you» til den kinesiske politistaten. Frem til 2008 var det ikke så alt for mange utenfor kunstmiljøet som kjente til Weiwei, men så fikk han i oppdrag å designe Beijings nasjonalstadion i forkant av sommerolympiaden.

Et enormt praktverk kalt «Fugleredet», med en prislapp på over 2.7 milliarder kroner. Weiwei kunne ha gjort seg søkkrik på oppdrag fra statsapparatet hvis han fulgte spillereglene, men samvittigheten tok overhånd.

Ai Weiwei har alltid vært en provokatør, men etter arbeidet med «Fugleredet» ble han en ivrig politisk aktivist, og en ikonisk frihetsforkjemper. Innen bygget var ferdig oppført hadde den «kunstneriske konsulenten» Weiwei snudd ryggen til hele prosjektet, og olympiaden som helhet. Han følte at hele OL hadde blitt en totalitær maktdemonstrasjon fra statsapparatet, som feide alle problemene under teppet for å presentere et fiktivt fantasibilde av Kina.

Sånt sier man ikke offentlig uten represalier.

Dokumentaren «Ai Weivei: Never Sorry» er ikke bare et portrett av en fascinerende kunstner, en aktivist, dissident, oppvigler og provokatør – men også et nådeløst portrett av dagens Kina, det kapitalisme går hånd i hånd med den kommunistiske politistaten. Filmen ble vist både på Film fra Sør-festivalen og BIFF i fjor høst, men ble ikke funnet verdig en vanlig kinooppsetning i Norge. Noe som er på grensen til skammelig, selvfølgelig.

Temaet er langt mer spennende enn selve filmen, men regissør Alison Kleyman var på rett sted til helt riktig tid. Hun fulgte Ai Weiwei i tre år, og fanget opp alle de viktige hendelsene.

Knappe tre måneder før olympiaden ble Kina rammet av sitt voldsomste jordskjelv på over tretti år. Jordskjelvet i Sichuan var en nasjonal tragedie som krevde rundt sytti tusen liv, men det mest tragiske av alt var de over fem tusen skoleelevene som mistet livet. Mange på grunn av korrupsjon. Flere statsansatte hadde beriket både seg selv, familiemedlemmer og venner ved å bygge skolebygningene i området med billige materialer – og tjente millioner på konstruksjonen av bygninger som brøt alle sikkerhetsforskrifter.

Livet til skolebarn ofret for ren profitt. Hvis dette arbeidet hadde blitt utført av private firmaer i andre land ville de skyldige ha blitt strengt straffet, men dette var tross alt statsansatte i et Kina som sto foran sitt største internasjonale PR-jippo i moderne tid: sommerolympiaden. Så skandalen ble hysjet ned av statsapparatet, og navnene til de drepte barna tilbakeholdt.

Ai Weiwei bestemte seg derfor for å samle sammen navnene å de døde skolebarna selv, med hjelp av en gruppe frivillige arbeidere. Et år senere publiserte han over fem tusen navn på sin offisielle blogg, som kort tid senere ble stengt av kinesiske myndigheter. Deretter eskalerte situasjonen jevnlig.

«Ai Weiwei: Never Sorry» dokumenterer alle disse hendelsene mens de skjer. Da Weiwei og staben hans er på vei for å vitne i rettsaken mot jordskjelv-aktivisten Tan Zouren blir de angrepet av politiet – som stormer inn i hotellrommene deres, og holder dem i husarrest til rettsaken er over.

Under basketaket blir Ai Weiwei klubbet så hardt i hodet av en aggressiv politimann at han senere får hjerneblødning, og redder så vidt livet med hjernekirurgi på et sykehus i München.

Weiweis reaksjon? Han konstruerer den enorme kunstinstallasjonen «Remembering», som dekker hele fasaden på kunsthuset i München. Her ble setningen «hun levde lykkelig i denne verdenen i sju år» stavet med hjelp av ni tusen ryggsekker for skolebarn, av den typen som ble funnet i ruinene etter jordskjelvet.

En spektakulær «fuck you» til kinesiske myndigheter, som bare bidrar til å gjøre kunstneren berømt – og en dyrket internettkjendis med en ivrig tilhengerskare, som kaller ham «Ai Gud».

Mens brysomme dissidenter vanligvis kastes i fengsel og ties i hjel, har Ai Weiwei blitt verdenskjent, og det er et seriøst problem for statsmakten. Men han tøyer tålmodigheten deres langt hinsides bristepunktet med satiriske, skøyeraktige mediestunts. For mange til å ramse opp her, men et av hans vittigste er et gigantisk nakenbilde av seg selv, der Weiweis edlere deler er dekket av et alpakka-kosedyr.

Poenget? At de kinesiske tegnene som beskriver motivet (grovt oversatt noe sånt som «alpakka dekker midtpartiet») er til forveksling lik tegnene for «knull mora di, kommunistpartiets sentralkomite!».

De mektige pampene i kommunistpartiet er ikke først og fremst kjente for sin velutviklede sans for selvironi – så det sier seg selv at sånt skaper trøbbel, og plasserer Weiwei i seriøs fare. «Ai Weiwei: Never Sorry» kommer veldig tett innpå denne kunstprovokatøren: en diger bamse med bustete skjegg, høy sosial samvittighet og en sløy sans for humor. Kunsten hans spenner over alle mulige medier, og tar i bruk en bra blanding av metaforer, sarkasme, syrlig humor og rene provokasjoner. Han ser ut til å være totalt blottet for selvhøytidelighet, men er veldig bevisst på hvor viktig det er å kontrollere flyten av informasjon.

Mens det kinesiske statsapparatet lener seg tilbake på velkjente virkemidler: konstant overvåkning, sensur, intimidering, trusler og ren terror – benytter Weiwei seg av sosiale medier og videokameraer for å kommunisere med omverdenen. Så fort myndighetene stanser bloggen til Weiwei, starter han umiddelbart en Twitter-konto, deler bildene sine på Instagram og legger ut videoer på YouTube.

Han er omgitt av assistenter med videokameraer som dokumenterer alt han foretar seg, og Weiwei fotograferer stort sett alt han opplever selv. Da myndighetene setter opp overvåkningskameraer foran huset hans, svarer Ai Weiwei med å installere så mange webkameraer rundt inne i huset sitt at han får beskjed om å ta dem ned igjen.

I 2011 trapper de kinesiske myndighetene opp terrorkampanjen. De svarer på disse provokasjonene med å annonsere at Weiweis nye kunststudio skal rives ned; et enormt kompleks som de selv inviterte ham til å bygge i 2008. Weiwei uttaler på et punkt i filmen at han anser seg selv som en sjakkspiller, og venter på at motstanderen skal gjøre ett trekk før han gjør sitt.

Så hans reaksjon til denne destruktive tragedien er å invitere til rivningsfest via Twitter. Her vil gjestene få servert 10.000 elvekrabber, siden det kinesiske ordet for denne typen krabber er nesten synonymt med kommunistveldets slogan for «et harmonisk samfunn». Myndighetenes neste trekk var å plassere kunstneren i husarrest til festen var over, og deretter ble kunststudioet jevnet til jorden med gravemaskiner.

Og så forsvant Weiwei sporløst, 3. april 2011. Massive protester, demonstrasjoner og aksjoner ble arrangert kloden rundt, og bortføringen fikk så stor internasjonal oppmerksomhet at de kinesiske myndighetene til slutt slapp kunstneren fri. Etter nesten tre måneder med aggressive avhør og psykologisk tortur.

Han slapp ut med strengt forbud mot å la seg intervjue, utrykke seg på sosiale medier eller reise utenfor hjemmet sitt i Beijing. Det tok heldigvis ikke mange månedene før Weiwei brøt forbudet, og statsterroren fortsatte. Her slutter filmen, men de kinesiske myndigheters kampanje for å kneble kunstneren fortsatte.

For det var på dette tidspunktet kinesiske myndigheter gikk til frontalangrep – på samme måte som statsbyråkratier verden rundt gjør når de akter å knuse kritikere, dissidenter og brysomme oppviglere en gang for alle. De tok i bruk sitt mektigste våpen: skattefuten.

Myndighetene diktet opp et falskt skattekrav på 12 millioner yuan (rundt 10 millioner norske kroner), vel vitende om at Ai Weiwei aldri i verden ville ha penger nok til å betale denne vanvittige summen. Jeg kunne lett ha trukket paralleller til hvordan liknende ting stadig har skjedd også hjemme i demokratiske Norge, men da ville jeg trolig ha endt opp med å måtte betale over hundre prosent i skatt et par år på rad igjen.

Så vi lar det ligge, tror jeg.

Dette skatteovergrepet skapte bare enda større støtte til Weiwei, som fikk flere millioner yuan i støtte fra frivillige donorer, for å hjelpe ham med å betale skattekravet myndighetene aktet å knuse ham med. Mens kravet doblet seg og ankesaken ble avvist passet de kinesiske myndighetene på å frata firmaet hans lisensen for å selge kunst.

Påskuddet var at den årlige søknadsfristen ikke var opprettholdt. Den egentlige årsaken? At myndighetene hadde konfiskert alle søknadspapirer og stempler. Så sånn er ståa. Weiwei benytter seg fortsatt av internett til å kommunisere med omverdenen, selv om hans Twitter-konto og offisielle hjemmeside er blokkert i Kina.

Og han ser ikke ut til å ha mistet livsgnisten i husarresten:

Han ble kåret til den internasjonale kunstverdenens mektigste mann av kunstbladet ArtReview i fjor, får stadig større støtte i hjemlandet – og kjemper fortsatt for menneskerettigheter som ytringsfrihet og sosial rettferdighet. En patriot som drømmer om et Kina styrt med total åpenhet, uten sensur og undertrykkelse.

Så selv om denne dokumentarfilmen er en smule ufokusert og upolert er «Ai Weiwei: Never Sorry» uansett et must. En gripende, oppløftende og tidvis skikkelig opprørende dokumentasjon av tilstandene i dagens Kina. Et sterkt bevis på hvordan sosiale medier kan forandre verden – og et portrett av en fascinerende frihetsforkjemper som fortjener vår fulle og hele støtte.

Et forbilde og en helt!

I fjor åpnet Kistefos-museet på Jevnaker en utstilling med Ai Weiweis arbeider, og han mekket en helt ny installasjon til Bergen kunstmuseum – som angivelig tok to år å lage. Weiwei sitter fortsatt i husarrest i Beijing, og kunne av åpenbare årsaker ikke komme til Norge:

Sjekk også ut denne severdige BBC-dokumentaren: