Denne uken kan de minste kose seg med dataanimasjonen «Hjem» på kino, mens vi voksne kan sjekke ut disse tegnefilmene i strømmekista:
«BOJACK HORSEMAN» (2014)
Regi: Joel Moser, m.fl.
Da kabel-TV for alvor gjorde sitt inntog i Norge tilbrakte undertegnede foruroligende mye tid hver formiddag med å se på gamle situasjonskomedier fra sekstitallet, som ruller hver dag på Sky Channel.
En av de daglige ritualene i denne tenårstiden var «Mr. Ed», som hadde en snakkende hest og en liflig temasang jeg fortsatt kan utenat («A horse is a horse, of course, of course…»). Det er godt mulig at entusiasmen for denne typen serier i sterk grad skyltes at den korresponderte med min oppdagelse av sterke røykevarer.
Jeg mistenker at det også er en klar fordel for å få maksimalt utbytte av Netflix’ første tegnefilmserie for voksne.
En lettere forskrudd showbiz-satire i «Adult Swim»-stil, om den snakkende hesten Bojack Horseman (stemmelagt av Will Arnett). For atten år siden var han stjernen i den sukkersøte situasjonskomedien «Horsing Around», men etter at TV-serien ble kansellert har Bojack glidd dypere ned i alkoholisme, selvforakt og arrogant bitterhet.
Nå tilbringer han mesteparten av tiden hjemme i Hollywood Hills som en avdanket eks-kjendis, mens han ser på gamle episoder av «Horsing Around» sammen med romkompisen Todd (Aaron Paul). Bojacks siste sjanse til å komme tilbake i rampelyset er å skrive en selvutleverende selvbiografi, med hjelp av den intellektuelle «ghost writer»-en Diane («Community»-søtnosen Alison Brie) – som tilfeldigvis er kjæresten til hans godmodige hunderival Mr. Peanutbutter (Paul F. Tompkins).
Bojacks fremtid som kjendis er avhengig av denne selvbiografien, men han blir stadig distrahert av flatfyll, damer og bitre feider. De tolv episodene som utgjør første sesong henger høvelig tett sammen, og forteller en sammenhengende historie.
Allikevel ikke mer sammenhengende enn at Bojack rekker å innlede et grisete forhold til den Lindsay Lohan-aktige bimboen som en gang spilte adoptivdatteren hans på TV. Han starter en velpublisert feide med en patriotisk hvalross, og stjeler «D»-en i Hollywood-skiltet under en rotbløyte på Absint, i et forsøk på å imponere sin hemmelige forelskelse Diane.
I mellomtiden komponerer romkompisen Todd en rockeopera, og ender i fengsel på grunn av en David Boreanaz-relatert turistsvindel.
Det tar noen episoder før «Bojack Horseman» finner formen, men den er verdt tålmodigheten – og byr på en bra blanding av sarkastisk kynisme, sårt tungsinn og vittige observasjon om hverdagen i Los Angeles.
Serien har også en imponerende gjeng stemmeleggere, som inkluderer Stephen Colbert, Patton Oswalt, Stanley Tucci, J.K. Simmons, Andrew Garfield og Naomi Watts. De to sistnevnte spiller seg selv.
Første sesong av «Bojack Horseman» kan ses på Netflix, og andre sesong kommer i løpet av året.
Se samtidig: «Bojack Horseman Christmas Special: Sabrina’s Christmas Wish», pluss «Adventure Time» og kanskje «Free for All».
«RENAISSANCE» (2006)
Regi: Christian Volckman.
Ja, denne filmen er fransk, prisbelønnet, lettere eksperimentell og i svart hvitt, men slett ingen smal arthouse-rull.
«Renaissance» er en dataanimert sci-fi-thriller i stil med «Blade Runner» og «Minority Report», med stemmeleggere som Daniel Craig, Ian Holm og Jonathan Pryce. Det tok regissør Christian Volckman nærmere sju år å lage denne ambisiøse filmen, men mesteparten av tiden ble neppe brukt på manuset.
Alt ble spilt inn med «motion capture»-skuespillere i studio, og deretter møysommelig gjenskapt på data. «Renaissance» ser ut som en livs levende utgave av et fransk tegneseriealbum for voksne, og er en bra blanding av hardkokt neo-noir og actionfylt sci-fi.
Vi befinner oss i Paris anno 2054, der den hardkokte politikapteinen Barthelemy Karas (Daniel Craig) etterforsker forsvinningen av en ung forsker. IIona Tasieu jobbet for storkorporasjonen Avalon, og var involvert i et topphemmelig prosjekt da hun ble bortført. Noe som sirklet rundt mutasjoner, DNA-forskning og muligens en kur mot alderdom.
Karas slår seg sammen med Ilonas storesøster Bislane (Catherine McCormack), og nøster opp trådene til en massiv konspirasjon som ser ut til å stamme fra den lumske Avalon-konsernet. Historien er en smule overlesset og stereotypisk, men visuelt sett er «Renaissance» veldig gjennomført.
Så selv om vanvittig mye har skjedd innen «motion capture»-teknikk det siste tiåret, er filmen såpass særegen at den har tålt tidens tann temmelig bra.
Den samme stilen og fremgangsmåten ble senere brukt i bl.a. den serbiske animasjonsfilmen «Film Noir», men «Renaissance» er betydelig mer påkostet. Såpass påkostet at den ble en økonomisk katastrofe, og bidro til at dataanimasjon stort sett har forblitt et familievennlig medium.
«Renaissance» er tilgjengelig hos HBO Nordic.
Se samtidig: barnetraumeklassikeren «The Secret of NIMH», og den overraskende artige «Ronal Barbaren».
«BATMAN: THE DARK KNIGHT RETURNS PART 1 & 2» (2012/2013)
Regi: Jay Oliva.
Ja, jeg vet. Rett-på-hjemmekino-tegnefilmer er sjeldent mye å juble over, med dette er virkelig bra saker. En filmatisering av Frank Millers revolusjonerende tegneserie «The Dark Knight Returns», som forandret spillereglene i hele superhelt-sjangeren.
Den influerte Christopher Nolans Batman-filmer, og det ryktes at både «Batman v Superman: Dawn of Justice» og «Suicide Squad» har dratt mye inspirasjon herfra.
Ingen har allikevel våget seg på et trofast og respektfull filmatisering av Frank Miller-tegneserien (som allment var ansett som umulig å filme) før DC finansierte denne todelte tegnefilmen i deres populære «DC Universe Original Animated Movies»-serie.
Det har gått ti år siden Bruce Wayne (stemmelagt av Peter Weller) pensjonerte Batman, og siden den gangen har Gotham City gått rett til helvete. Dominert av kriminalitet, vold og overfall, under ledelse av en nynazistisk ungdomsgjeng kalt «Mutants».
Wayne er nå i midten av femtiårene, støl, desillusjonert og stadig mer rasende. Mens han lar seg lokke tilbake i Batman-drakten våkner erkefienden The Joker (Michael Emerson) opp fra sin katatoniske dvale, og gjenoppstår som en slags sosiopatisk David Bowie.
Det uunngåelige oppgjøret deres får en uventet slutt, og her går det temmelig hardt for seg (spoilers):
Batman får seg også en ny Robin i tolvåringen Carrie, og blir stemplet som en statsfiende av Gothams nye politikommisjonær Ellen Yindel – så Superman sendes inn for å få has på Den mørke ridderen.
«The Dark Knight Returns» har fjernet mesteparten av Batmans fortellerstemme, men holder seg ellers overraskende tett opp til Frank Millers penn. Catwoman har blitt en korpulent horemamma som skjendes på det groveste av The Joker, mediebildet er preget av sensasjonssultne ekstremister (snart tretti år senere virker tegneserien nærmest profetisk i sin sosiale satire), og Superman er en fascistisk statsagent som handler etter ordre fra Ronald Reagan.
Resultatet er helt førsteklasses: og langt mer kompromissløs enn noen av kinofilmene om Batman har våget å være.
Det er litt skuffende at de to halvdelene av «The Dark Knight Returns» ikke er slått sammen til en sammenhengende film på 150 minutter (sånn som på Blu-ray-spesialutgaven), men de er tilgjengelig separat hos flere prominente streaming-leverandører – blant dem iTunes.
Se også: «Batman: Assault on Arkham» og «The Iron Giant».
«GUTTEN MED DET TIKKENDE HJERTET» (2013)
Regi: Stephane Berla & Mathias Malzieu.
Dette ser ved første øyekast ut til å være den typen gotisk godnatteventyr Tim Burton spesialiserer seg på, og vår mann Neil Gaiman kunne ha skrevet manuset til.
«Gutten med det tikkende hjertet» er imidlertid en fransk dataanimasjon (listens andre, ved en pussig tilfeldighet), som er basert på en bildebok, rockeopera og konseptskive av fronfiguren i «Dionysos»: Mathias Malzieu.
«Gutten med det tikkende hjertet» viderefører stilen fra bandets musikkvideoer, og inneholder flere av sangene fra konseptalbumet «La Mecanique du Cæur».
Jack blir født i Edinburgh 1874, på den kaldeste dagen i verdenshistorien. Jordmoren Madeleine bytter ut det dypfryste hjertet hans med et gjøkur, noe som fungerer helt fint så lenge Jack følger tre enkle leveregler. Han må aldri 1) røre urviserne, 2) miste besinnelsen, eller 3) bli forelsket.
Som ung mann faller han allikevel for den nærsynte skjønnheten miss Acacia, og drar ut på et surrealistisk eventyr sammen med Georges Melies for å finne henne.
Denne romantiske historien følger sin egen drømmelogikk, og er ikke alltid så lett å begripe seg på – men «Gutten med det tikkende hjertet» ser helt fabelaktig ut.
En dunkel dukkeverden som er ut til å være inspirert av de digitale kunstverkene til pop-surrealisten Ray Caesar.
Neppe noe for unger og folk som hater rockemusikaler, men burde være midt i blinken for alle som vet å sette pris på «Coraline», «Nightmare Before Chistmas» og «Corpse Bride».
«Gutten med det tikkende hjertet» er tilgjengelig hos Viaplay. Vær obs på at filmen er dubbet på norsk her, så purister vil muligens foretrekke å ta seg bryet med å spore opp den franske eller engelskspråklige versjonen.
Se også: «A Monster in Paris» og «Trillingene fra Belleville».
