Jeg har tilbrakt TV-romjulen på den kalde, våte kysten av det nord-vestlige USA, åstedet for den 13 episoder lange amerikanske gjenfortellingen av en dansk TV-serie fra 2007. Hvordan kunne det bli slik?

Jeg tror kanskje det var regissør Christopher Nolan («The Dark Knight», «Inception») som først oppnådde å dytte snøballen ordentlig i gang med «Insomnia» (2002). Hollywood-remakes av ikke-engelsktalende film og TV var nemlig lenge ensbetydende med sjelløse mainstreamifiseringer, renset for mye av det som gjorde originalstoffet interessant (tenk bare at noe så forglemmelig som «City of Angels» hadde «Himmelen over Berlin» som mal).

Mange tok nok for gitt at det var studiosystemet som hadde tvunget Nolan inn i et streitere leie da han fulgte opp den mesterlige, men vanskelige debuten «Memento» (2000) med nyinnspillingen av Erik Skjoldbjærgs «Insomnia» (1997). På sett og vis hadde de rett: Nolan har aldri holdt seg mer i kulissene som regissør, og hans «Insomnia» er en mye mer klassisk realisert thriller enn den marerittaktige originalen. Men: Nolans nyinnspilling, med Al Pacino, Robin Williams og Hilary Swank, ble også en langt, langt bedre film.

At Hollywood-systemet og mesterregissør David Fincher storsatser på «The Girl With the Dragon Tattoo», basert på den ubegripelig populære og allerede filmatiserte Stieg Larsson-lefsa «Menn som hater kvinner», forteller oss således to ting: a) Verden er absolutt umettelig på nordisk krimstoff for tiden, og b) nå nedlater selv de største og beste seg til å gjenfortelle dette materialet i et internasjonalt format.

Men nå digrerer jeg nesten på vidvanke for et lite poengs skyld.

«The Killing» er en amerikansk krim-serie utviklet av Veena Sud («Cold Case»), basert på den danske dundersuksessen «Forbrytelsen», der hovedrolleinnehaver Sofie Gråbøl imponerte oss med sitt sylskarpe intellekt og sine uforglemmelige strikkegensere. Mens «Forbrytelsen» foregikk i København, er åstedet for «The Killing» i Seattle, Washington, der hovedrollen er gitt til en tilsvarende småvokst og fascinerende kvinne, Mireille Enos («Big Love»).

Hun er politikvinnen Sarah Linden som leder etterforskningen av forsvinningen og drapet på den 17 år gamle Rosie Larsen (jepp, Larsen-familien har danske aner, som så mange andre i Washington og Nord-California).

Linden spilles på eksemplarisk vis som den tilknappede, intenst konsentrerte etterforskeren som egentlig er på flyttefot til en annen del av landet, men som holdes tilbake av ledelsen for å gjøre ferdig saken. Partneren hennes, Stephen Holder, spilles av det svenske stjerneskuddet Joel Kinnaman («Snabba Cash»). Han får den typiske sidekick-rollen som stadig plumper ut med feilaktige slutninger basert på fordommer og manglende innsikt, men som likevel framstår som sympatisk og god-på-bunnen.

Den politiske tråden av historien ledes av Darren Richmond (Billy Campbell), byrådslederen som blir implisert i drapet mens han stiller til valg som borgermester. Serien tar for seg etterforskningen dag for dag i timeslange episoder, og har en trehodet narrativ struktur: Politiets drapsetterforsking, det politiske intrigemakeriet på byrådslederens kontor, og sist men ikke minst familien Larsens forsøk på å takle sorgen og livet videre etter datterens død.

Serien har beholdt mange av de sentrale elementene fra originalen som gjorde denne så fortettet og avhengighetsskapende. Den er visuelt dritlekker, med nesten Ridley Scott-aktig fetsisjering av skygge, lys og vann: Det er grått og vått, samtidig som vi stadig blir servert en rekke monumentale oversiktsbilder av Seattle, slik at denne værblåste byen understrekes som sentral aktør (den er filmet i Vancouver, Canada – skitt samma).

Selv hovedrolleinnehaverens søte strikkegensere har de fått med. I det hele tatt: Det oser bunnsolid kvalitet i alle ledd i alt fra skuespillerprestasjoner og regi til viljen serieskaperne har hatt til å gå i dybden og utforske hva sorg, sinne og frustrasjon kan gjøre med en familie og et lokalsamfunn. Det hele er gjort så helstøpt at vi knapt merker at den på mange vis henfører oss inn i såpeoperaens verden av forkludrende handlingsvrier og urimelige utsettelser, og det er først på slutten vi aner at den kanskje med fordel kunne bli rundet av tidligere og på strammere vis.

Om du har sett originalen er det neppe livsviktig å få med seg den amerikanske nyinnspillingen.

Dersom ikke vil jeg anbefale «The Killing» forholdsvis varmt. Man skal være forsiktige med å si noe som helst mer om slutten, annet enn at det som først fortoner seg som en trofast gjenfortelling etter hvert utvikler sin egen historie i sitt eget univers, og ender følgelig opp annereledes enn originalen (noe som sikkert var nødvendig siden «Forbrytelsen»s 20 episoder er kokt ned til 13).

Åkke som: Som med «Forbrytelsen» så er det ikke slutten som teller, det er veien dit som griper seeren og holder fast.