Når «Hodejegerne» får sin amerikanske premiere fredag kan den fort bli tidenes største norske filmsuksess over dammen. Det sier ikke stort.
Tidligere norske forsøk på å lokke det amerikanske kinopublikummet har hovedsakelig møtt likegyldighet. Ingen norsk film har til nå maktet å spille inn mer i USA enn i Norge, til tross for at filmmarkedet i USA er omtrent 80 ganger så stort.
Men leser man kun hva norske medier skriver om lanseringene, blir bildet et annet. En vennlig anmeldelse på et lite nettsted blir fort oversatt som «Norsk film gjør det stort i USA», slik Dagbladet kunne melde nylig, etter at «Få meg på for faen» ble omtalt som «funny and poignant» på movieline.com. Det må være lov å spørre hva som er så «stort» ved en lansering i to saler i New York, med den knøttlille distributøren New Yorker Films i ryggen, og en samlet omsetning på 30 000 dollar?
Skal vi tro norske medier, er det store amerikanske filmgjennombruddet aldri langt unna når produksjoner fra gamlelandet får premiere i Amerika. Godordene og superlativene florerer. Verre er det med presisjonen.
Det er vanskelig å bli en hit i USA. Amerikanerne er notorisk lite interessert i utenlandsk populærkultur, ikke minst norsk. Kun et knippe nordmenn som Thor Heyerdahl, A-ha, Jostein Gaarder og Jo Nesbø kan pynte seg med distinksjonen USA-suksess. Og det er nettopp drahjelpen fra Nesbø som gjør det mulig for Magnolia, «Hodejegerne»s amerikanske distributør, å være optimist før adaptasjonen slippes på tre kinoer i New York og Los Angeles 27. april. Lanseringen vil etter planen øke til 13 saler uken etter (blant andre Washington, San Francisco og Philadelphia), fire saler til uken etter der (bl. a. Chicago og Seattle), og enda syv etter der.
En såpass bred utrulling har aldri vært forsøkt med en norsk film i USA.
Det har skjedd mye med både norsk film og verdens trafikkårer siden Arne Skouens «Ni liv» ble lansert i Amerika i 1959. VG intervjuet i den forbindelse krigsdramaets hovedrolleinnehaver Jack Fjeldstad som ifølge avisen «ikke kan fordra å fly»:
– Jeg behøver aldeles ikke fly, fortalte en tilfreds Fjeldstad til avisen, og poengterte at han i stedet planla å ta toget til Gøteborg for å mønstre den svenske Amerikalinjen der.
Av flere hundre norske spillefilmer siden, har kun ti norske filmer hatt regulær kinodistribusjon i USA. For samtlige har det vært en svært betinget suksess.
Den norske mediedramaturgien i forbindelse med lanseringen i Amerika følger derimot et lett gjenkjennelig opphausende mønster: først kommer artikkelen der det fortelles at filmen møter interesse fra, eller er solgt til, USA. Her poengteres det sensasjonelle (utenlandske filmfolk med penger er begeistret for en norsk film!), og at himmelriket nå er innen rekkevidde. Distributøren intervjues og får ofte liret av seg noen floskler om hvor stor tro de har på filmen, samtidig som filmens norske regissør loves en lysende internasjonal karriere.
Det som sjelden belyses er at selskapet som har kjøpt rettighetene er knøttlite, har få ambisjoner eller muligheter til å distribuere filmen utenfor New York og Los Angeles, og at den neppe vil gå på kino mer enn noen få uker.
«Amerikanske distributører står nå i kø for å få Erik Skjoldbjærgs thriller «Insomnia» på kino i USA», skrev VG i juni 1997. Til slutt endte det lille byrået First Run opp med å lansere filmen i tre saler. Thrilleren spilte inn drøyt 200 000 dollar.
Etter premieren følger de oppsummerende avisartiklene som samler amerikanske kritikker. Det letes med lys og lykte etter positive anmerkninger, mens de mer edruelige dommene overses. I slike artikler kan leseren fort bli villedet til å tro at hele USA står på hodet i begeistring, og at en norsk film nå endelig er på alle amerikaneres lepper.
«Anmelderne i alle de tre dagsavisene i verdensmetropolen skriver positivt om den norske filmen», skrev VG etter «Budbringeren»s premiere. Filmen spilte til slutt inn 100 000 dollar.
Muligens trodde du oscarnominerte «Elling» fylte kinosalene over Atlanteren i 2002? Bergensavisen meldte for eksempel om «varm USA-velkomst for Elling», og viste til en svært lunken anmeldelse i New York Times, samt en artikkel fra det britiske (!) ioFilm. Elling spilte til slutt inn drøyt 300 000 dollar, en pen sum, men milevis unna en hit i et land der de mest populære filmene spiller inn det 40-dobbelte bare i løpet av premierehelgen.
Den mest populære norske filmen noensinne i USA er Joachim Triers «Reprise». Sommeren 2008 ble den et aldri så lite fenomen i New York, godt hjulpet av en relativt solid distributør (Miramax) og en panegyrisk anmeldelse av Manohla Dargis i New York Times. Men heller ikke Triers debut klarte å bite nevneverdig fra seg utenfor Manhattan. På sitt bredeste ble den vist i 15 kopier, og endte derfor opp med anselige 550 000 dollar, omtrent det samme som den spilte inn i Norge.
Med sin Nesbø-merkelapp og brede sjangerprofil har «Hodejegerne» en bedre mulighet til å nå ut til «middle America». Tallene fra Storbritannia der Morten Tyldums thriller nylig hadde premiere, gir grunn til optimisme for filmens produsenter. Filmen har foreløpig spilt inn nærmere en million pund. Det er slik sett ikke usannsynlig at «Hodejegerne», som første norske produksjon, bryter den magiske 1 million dollar-grensen i populærfilmens hjemland.
Så får vi se hvordan den norske pressen velger å skrive hjem om det.
Bonus: Amerikansk trailer til «Hodejegerne»:
