Begrepet «kvalitets-tv» har du sikkert sett blitt benyttet i flere internettdiskusjoner, tv-anmeldelser og artikler – kanskje har du også brukt begrepet selv.
Det er ikke noe galt ved det, og i de aller fleste tilfeller vil man være helt enige om hvilke serier som hører inn under begrepet. Som eksempler kan vi for eksempel nevne BBCs litterære adaptasjoner, dramaserier som «Twin Peaks», «The Sopranos», «The Wire», «Mad Men» og «Breaking Bad» eller komedier som «Arrested Development», «Parks and Recreation», «The Office» (UK) og «Louie».
Selv mennesker som påstår at de ikke ser på tv, innrømmer glatt at de har sett på «The Sopranos» eller «The Wire» på dvd. Men hva er det som egentlig kjennetegner «kvalitets-tv»?
Først skal vi selvfølgelig vedgå at det kan være problematisk å være en smaksdommer som avgjør hva som er «kvalitet», «bra» og «dårlig». For å ty til klisjeen: En manns gråstein er en annen manns gull. Likevel ser man en relativ stabil konsensus om hva som utgjør «kvalitets-TV». Det er selvsagt individuelle forskjeller i smak, men stort sett vil de fleste være i stand til å skille ut hva som er gull, og hva som er gråstein fordi det eksisterer felles estetiske konvensjoner og normer plassert i et smakshierarki.
Disse hierarkiene kan igjen være problematiske og er ofte elitistiske, men fordi de også er relativt forutsigbare gir de også et felles utgangspunkt i vår diskusjon av estetikk. De gir en pekepinn for hvilke kriterier man kan legge til grunn for en estetisk vurdering.
For eksempel vil de fleste være enig i at Robert De Niro er en langt bedre skuespiller enn Dolph Lundgren og derfor vinner Oscar-statuetter og andre priser fortjent. De fleste vil også enes om at Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» er et langt mer krevende, nyskapende og viktig litteraturhistorisk verk enn Margit Sandemos «Sagaen om isfolket». Disse estetiske konvensjonene og normene sier selvsagt ikke noe om verken leseglede eller seeropplevelse, men de sier noe om på hvilket grunnlag vi kan vurdere kunst- og underholdningsprodukter.
Altså går vi ut fra at «kvalitets-TV» er et faktisk fenomen som består av en viss type tv-programmer – mange serier fra HBO og BBC, for eksempel – og vi bruker det som et samlebregrep for disse tv-produksjonene.
Den britiske TV-forskeren Sarah Cardwell foreslår videre en distinksjon mellom «god tv» og «kvalitets-tv». Hun argumenterer for at hva som er «god tv» bør være bestemt av subjektiv smak, mens «kvalitets-tv» bør defineres som en sjanger med relativt stabile og objektivt gjenkjennelige sjangertrekk, på lik linje med for eksempel westernsjangeren og cowboyen ridende i solnedgang. Hvis man ser et bilde av en cowboy til hest på et dvd-cover, vil de fleste trekke konklusjonen at dette mest sannsynlig må være en westernfilm.
Cardwell definerer kvalitets-tv som tv-serier som karakteriseres av spesifikke industrielle, teknologiske og estetiske kjennetegn.
Først og fremst er «kvalitets-tv» et resultat av økende segmentering av tv-publikummet, amerikanske kabelselskapers satsning på middelklasseseeren og bedre teknologiske forutsetninger både på produksjonssiden og i form av ny hjemmeteknologi. «Kvalitets-tv» kan i følge Cardwell kjennetegnes av at foto og klipping ofte imiterer det man (med et annet diffust begrep) kaller en filmatisk stil, og ofte benytter disse seriene en del estetiske konvensjoner forbundet med kunstfilmen.
Disse seriene har ofte høye produksjonsverdier og budsjetter og legger vekt på estetiske detaljer, tenk for eksempel på HBOs «Rome». Videre vil disse seriene være kjennetegnet av komprimerte og komplekse narrative strukturer, hvor en rekke plotlinjer løper parallelt, krysses, for så å møtes i såkalte flexiplot. Seriene er ofte selvrefleksive og blander og leker med forskjellige sjangre som for eksempel «The Sopranos»’ miks av gangstersjangeren med familiemelodramaet.
Disse seriene blir også ofte knyttet til en kjent showrunner (hovedprodusenten), som for eksempel David Simon, Aaron Sorkin eller Joss Whedon som gir serien et skinn av å være et seriøst produkt skapt med en overordnet kunstnerisk visjon. Flere av kvalitetsdramaene har også det man kan kalle litterære kvaliteter og velskrevet dialog. For eksempel skrev anerkjente forfattere som George Pelancanos, Richard Price og Dennis Lehane flere av «The Wire»s manus. Kvalitetsdramaene bekler ofte hovedrollene med ankerkjente og ofte Oscar-vinnende navn som for eksempel Glenn Close, Dustin Hoffman, Laura Linney og Martin Sheen.
HBOs «Boardwalk Empire», Terence Winters gangsterdrama med Steve Buscemi i hovedrollen, er kanskje det beste eksemplet til å forklare distinksjonen mellom subjektiv smak og kvalitets-tv som sjanger. «Boardwalk Empire» ble av kritikerne rost for sin produksjon, visuelle detaljer og skuespillerprestasjoner. HBO-serien er videre kjennetegnet av komplekse flexiplot og sjangerlek. Terence Winter (kjent for sitt arbeid med «The Sopranos») og Martin Scorcsese er hovedprodusentene og gir serien unektlig en imponerende genealogi.
Likevel ble aldri «Boardwalk Empire» en umiddelbar suksess. Bloggere og kritikere klagde på at serien var kjedelig og at de ikke opparbeidet noe særlig følelsesmessig engasjement for karakterene. Som tv-kritiker Maureen Ryan påpeker:
It brings me no joy to bail out on ‘Boardwalk Empire.’ I thought the start of its first season was stylish and promising, but for me to stay interested in a group of people, I need to feel that the show itself is deeply intrigued by them. The problem is, long stretches of ‘Boardwalk Empire’ feel like a PowerPoint presentation come to life. The information is there, the aesthetic approach is «correct,» but too frequently, I remained unmoved and uninvolved.
Med andre ord er «Boardwalk Empire» en serie som oppfyller alle sjangerkravene til «kvalitets-tv», men som likevel av få blir ansett for å være en ordentlig god serie.
Å operere med kvalitets-tv som sjanger kan være fruktbart fordi det gir oss felles kategorier som for eksempel hvordan serien forholder seg til sjangerkonvensjoner, fortellerstruktur og stil som et utgangspunkt for diskusjon. Slik kan for eksempel jeg personlig mislike «Breaking Bad», men uavhengig av egen subjektive oppfatning faktisk diskutere serien innenfor rammen av et felles begrepsapparat.
Jeg kan anerkjenne og gjenkjenne «Breaking Bad» som «kvalitets-tv», og for eksempel diskutere hvordan «Breaking Bad»s bruk av karakterer er unik og nyskapende, uten at jeg trenger å like serien av den grunn.
Egentlig det beste med denne type diskusjon åpner for at jeg faktisk kan innse at det nettopp er på grunn av denne unike karakterposisjoneringen jeg personlig ikke klarer involvere meg i livet til Walter White. Men det kan jeg jo kanskje komme tilbake til seinere.
