Denne saken ble opprinnelig publisert på Filter (daværende Comoyo Filter) på valentinesdagen 2013.

Minnet om fjorårets valentinsdag er fortsatt plagsomt intenst.

Jeg var nyforelsket i min daværende kjæreste, vi hadde vel vært sammen i tre måneder. På valentinsdagen skulle det feires. Det var ikke snakk om noe annet. Jeg fikk bestemme hva vi skulle gjøre – og det ble rødvin og middag ute, så filmtitting hjemme. Helt perfekt.

Middagen var et helvete. For ham. Jeg husker ikke så veldig mye ettersom jeg drakk meg drita på dyr rødvin og pratet i ett sett om mine ekser og hvor ulykkelig forelsket jeg fortsatt var i dem.

Vel hjemme og klar for filmkvelden, bestemte jeg meg for at det ville vært en god idé å se skrekk og «noe skummelt». Det kunne vel være koselig, tenkte jeg.

Hvis det ble skummelt kunne jeg krype inntil hans 97 kilo tunge tatoverte kropp, og få ham til å hviske «det er bare på film» eller «det er bare effekter» til meg.

Perfekt forspill.

Vi startet med Lars von Triers «Antichrist». Det gikk ganske fint, inntil den temmelig usjarmerende scenen der Charlott Gainsboughs rollefigur utsetter Willem Dafoes tilsvarende for et slags sexovergrep og penisen hans spruter blod.

Stemningen i stua var ikke akkurat på topp. Ansiktsfargen til kjæresten min gikk fra Miami-solbrent til likgrønn med hint av hvitt.

For å glatte over det hele satt jeg på kveldens andre film, «August Underground Mordum», en b-film som var så grov at en tredjedel ville vært nok. Jeg har aldri, før eller siden, sett noe så motbydelig. Midt under en scene snubler gutten min ut av sofaen og inn på toalettet. Han spyr, hulkende. Så ekkel var en av scenene.

Forholdet vår holdt to uker til, før jeg ble iskaldt dumpet. Jeg har seinere forstått at det handlet mest om min upassende filmsmak, og ikke like mye om mine tvilsomme kjæresteskills.

Ett år senere kan man jo tro at jeg har lært av mine feil. Neppe. For noen uker siden hadde jeg en filmkveld med den nye fyren min. «A Serbian Film». UnfuckingCut.

Han forsøkte å holde maska, men dagen etter fikk jeg en sms med følgende: «Skulle gjerne hatt litt mer sex, men filmen var litt turn-off.»

Så.

Det jeg ville si med alt dette, er som følger: Å ta romantiske filmtips fra undertegnede er kanskje like urimelig som å la en blind lede deg rundt inne på Megazone eller slikke på en lyktestolpe i minusgrader.

Men urimelig kan jo også være underholdende.

 

Fem filmer for kynikeren:

«Audition» (Takashi Miike, 1999)

Jeg husker at noen beskrev denne filmen som «det mest romantiske du noensinne har sett, før det forvandles til det absolutt sykeste som har eksistert.» Skrekkfilm om en (utapå, i hvert fall) skjør dame som finner en mannlig slagsekk hun kan lempe all dritten hun noensinne er blitt utsatt for over på.

«Siste Tango i Paris» (Bernardo Bertolucci, 1972)

Fordi det perfekte kjærlighetsforholdet dessverre aldri holder i lengden.

«Closer» (Mike Nichols, 2004)

Innerst inne er vi alle utro svin som tiltrekkes av tøyter i rosa parykker.

«American Psycho» (Mark Harron, 2000)

Fordi alle menn som er kjekke på byr deg ut på date innerst inne vil slakte deg, akkompagnert av Huey Lewis and the Lewis’ «Hip to be Square» eller ha en brutal trekant.

«Breaking the Waves» (Lars von Trier, 1996)

Akkurat idet du trodde at dine relasjonsproblemer knyttet til søppeltømming og barnehenting begynte å stresse deg, er det jo flaks at Lars von Trier en gang i tiden planla denne angstfylte gråtefesten.

 

Fem filmer for romantikeren:

«Orfeu Negro» (Marcel Camus, 1959)

Selv om man finner sitt livs kjærlighet, slutter det alltid dårlig. Men reisen fram mot det dårlige kan være både behagelig og bedrøvelig. I denne filmen er det oftest det sistnevnte, og likevel føles det ut som at hver eneste bilderute er ren, uforfalsket kjærlighet.

«Notting Hill» (Roger Mitchell, 1999)

Den som ikke føler noe for denne filmen har et problem som er mer vidtrekkende enn Julia Roberts’ smil.

«Wild At Heart» (David Lynch, 1990)

Ingenting er vakrere enn Nicolas Cage som overspiller i sin slangeskinnblazer.

«Brutte omfavnelser» (Pedro Almodovar, 2009)

Jeg har nok aldri hulket så mye til en film som jeg gjorde av denne. Om jeg noensinne skulle føle så mye i et forhold som jeg gjør for denne filmen, hadde jeg allerede booket kirke, prest og storband.

«True Romance» (Tony Scott, 1993)

Kjærlighet kan også være å gifte seg med en prostituert som heter Alabama og drive litt skitten business på si.

 

Fem filmer for den single:

«Carrie» (Brian De Palma, 1976)

Dette er ikke en kjærlighetshistorie per se, men alle vet jo hva et Carrie-øyeblikk er for noe. Det vil si: Det som virker å være for bra til å være sant, er som oftest det. Jepp, når du blir bedt ut på date av han superpene typen eller dama som egentlig er helt uoppnåelig for deg, betyr det bare at det rundt neste hjørne venter en tønne med dyreblod som bare venter på å bli tippet over hodet ditt.

«Farlig begjær» (Adrian Lyne, 1987)

En sann inspirasjonskilde for alle sterke «andrekvinner» der ute.

«Sex og Singelliv 2» (Michael Patrick King, 2010)

Filmen er antakelig det verste du noen gang har sett. Men før du vet ordet av det har du slått ihjel ytterligere to timer av ditt miserable singelliv og du vil aldri mer shoppe, spise is eller slikke sårene dine sammen med «jentene» (se: Bridget Jones).

«Sweet Movie» (Dusan Makavejev, 1974)

Ja, etter å ha sett denne filmen mister man alt håp om kjærlighet, og sex er det siste du har lyst på. Beste prevensjonsmiddel siden kondomet og «A Serbian Film».

«Bridget Jones» (Sharon Maguire, 2001)

Ikke misforstå meg: Jeg er helt besatt av Bridget Jones. Gråter, ler, kjenner meg igjen, nyter. Noen morgener våkner jeg og tror jeg er Bridget Jones. Men å se denne filmen grenser til selvdestruktiv oppførsel og er egentlig noe jeg burde slutte med. I likhet med vin, slanking og menn.