Richard Dean Anderson, som spiller tittelkarakteren Angus MacGyver, kunne aldri ha ant at serien skulle bli en av de mest ikoniske noensinne da han skrev under på kontrakten i 1985.

I «MacGyver» sendes den tidligere special forces-agenten rundt i hele verden på ulike oppdrag i regi av Phoenix Foundation, de hemmelige kriminalitetsbekjemperne han tilhører. I ett avsnitt er det en russisk dissidents kidnappede sønn som skal reddes, i et annet er det en grafittimalers utvisningstruede gamle farmor som må hjelpes.

MacGyvers hemmelige superstyrke er såklart hans ekstreme oppfinnsomhet. Han hater vold og våpen, og ødelegger for sine fiender med list og hjemmesnekrede løsninger i stedet. Altså bokstavelig talt.

Som å stanse en syrelekkasje med sjokolade. Søtsakene inneholder sukrose og glykose som er disakkarider, og syren reagerer med å danne gummi. Dette er seinere verifisert av Mythbusters, noe som i viss grad kan ha bidratt til seriens genialitet: En viss grad av sannhetsgehalt, en viss dose av naturvitenskapelig nerderi.

Det er også blitt et ord, både et verb – å macgyve («to MacGyver») og et substantiv, macgyverisme. Enkelt oversatt: Å gjøre det umulige. Å ta seg ut av en knipe med det man har for hånden.

Frasen «What would MacGyver do»? er så vedtatt at den til og med forekom i en reklamefilm for krydder i New Zealand.

Best er MacGyver likevel på å konstruere bomber i nødssituasjoner ved hjelp av hva som finnes tilgjengelig: Coca-cola, tyggegummi, gelatin, natrium… Å ta seg ut av kniper ved hjelp av idérikdom, intelligens og hverdagsobjekter er selve definisjonen av å «gjøre en MacGyver». De eneste våpnene han har er en sveitsisk lommekniv og rull gaffateip. Og sine kunnskaper innen kjemi, fysikk, teknologi og overlevelse.

Serien gikk i sju år (1985-1992), men lever fremdeles videre i form av utallige repriser, parodier, spinoffs og som arketype på det seine 80-tallets eventyr-tv på samme måte som «Indiana Jones» og «A-Team», der det (ukompliserte og svært endimensjonale) gode alltid vinner over det ansiktsløse onde.

Man fikk ikke vite mye om MacGyvers privatliv, mer enn at han hadde en fortid som hemmelig agent. Kanskje var det også litt det som gjorde ham så lett å elske.

Med standardklærne jeans og skinnjakke, og verdens kanskje mest lettidentifiserte hockeysveis, kunne han være hvem som helst. En vanlig amerikaner. En gjennomsnittlig kriminalitetsbekjemper i din nærhet. Som sier enkle, ukompliserte ting som låter smarte og trøstende. For eksempel: «Vi skal alle dø en gang, men vi trenger ikke påskynde det».

At Richard Dean Anderson ble en slags posterboy for Snille Gutter som Også Kan Bekjempe Skurker var også en uventet bonus. Selv har han tatt det hele med ro og «glimt i øyet».

For eksempel stilte han jo faktisk opp som gjestestjerne i «The Simpsons» (2006) og lot seg kidnappe av de MacGyver-elskende kjederøykende søstrene Patti og Selma, som har et nærmest stalkerliknende forhold til ham.

Det kunne han kanskje koste på seg, ettersom årene etter MacGyver kanskje ga ham en distanse til rollen? Særlig siden han på 2000-tallet har blitt like kjent for rollen som Lt. General Jack O’Neil i «Stargate SG-1», som han spilte mellom 1997 og 2005, med regelmessige gjesteopptredener 2005-2007.

Å akseptere at MacGyver likevel er rollen som har definert ham har tatt tid. Men kanskje og forhåpentligvis har Dean Anderson endelig sluttet fred med sin rollefigur, som han faktisk en gang i tiden avskydde og anså å være grunnen til at han ikke fikk et eneste forhold til å fungere.

– MacGyver innebar sju år foran kamera, og ikke noe som helst av et liv.

Mye tyder på at Dean Anderson kanskje endelig har skjønt at han har skjenket verden en elsket figur. I fjor gjorde i hvert fall figuren (nok en gang) comeback i en serie tyske tv-reklamer for Mercedes Citan:

Så spørs det om han også kommer til å gjøre en cameo i den kommende MacGyver-filmatiseringen?