Seriøse biografifilmer kommer alltid i par, som kjent. Én stor, offisiell og en mindre indievariant. Som «Capote» og «Infamous», filmene om Truman Capote som kom med bare et halvt års mellomrom. Eller «Lovelace» og «Inferno», om Linda Lovelace. Snart kommer to filmer om John McAfee, og to om Steve Jobs.

8. mars kommer storfilmen «Hitchcock», som kretser rundt Alfred Hitchcock og livet som «master of suspense». I fokus står tilblivelsen av mesterverket «Psycho».

Samtidig har BBC-filmen «The Girl», som legger hovedvekten på Hitchs forhold til Tippi Hedren og tilblivelsen av «Fuglene», også vært vist på britisk tv.

Det er verdt å legge merke til at begge filmene fokuserer på to av kvinnene i Hitchcocks nærhet, og hvordan Hitch selv framstår som et svin i sin behandling av disse.

Det fantes en tid da hans evige cameos i egne filmer, hans joviale framtoning og posering med diverse objekter som kalkuner, sigarer og utstoppede fugler, ga ham rykte på seg for å være en ordentlig koseonkel. Magen gjorde jo også sitt for dette (en vanlig utbredt misforståelse er jo at trivselstjukke menn alltid er herlige og morsomme) og hans typiske, litt underfundige gangstil med hendene bak ryggen.

Alt dette hjalp såklart til i skapelsen av myten og stjernen Alfred Hitchcock.

I 1968 ga Francois Truffaut ut sin intervjubok med regissøren, som framstår som et geni. Men i 1983, i passe avstand til Hitchcocks død (han døde i 1980), kom også biografien kalt «The Dark Side of Genius» ut, der Hitchy i stedet blir portrettert som en demonregissør, sadist og generelt ubehagelig fyr.

I den kommer det også fram at Hitchcock trakasserte Tippi Hedren under innspillingen og stalket henne slik at hun til slutt fikk et nervøst sammenbrudd.

Hedren sier at Hitchcock også tilnærmet seg henne seksuelt, for å si det mildt, og etter at hun nektet ham sex ville han ikke lenger si hennes navn – han refererte til henne utelukkende som «the girl». Derav tittelen på BBCs film.

Både «Hitchcock» og «The Girl» har vært kritisert for å mangle rot i virkeligheten. Eller, snarere for at de portretterer hendelser som ikke kan bevises. Vel, i så fall er det mange biografifilmer som kan kritiseres for det samme.

Men det finnes helt klart mange måter å se en hendelse på. Det Tippi Hedren opplevde som misogyn sadisme kunne Hitchcock ha hevdet at var nødvendig for at rolleprestasjonen skulle bli så bra som mulig, og dermed en slags omvendt kjærlighet og omtanke.

I fem dager lot Hitchcock Tippi Hedren (Sienna Miller) bli angrepet av levende fugler som flakset, skrek og hakket. På den femte dagen, da Hedren var utmattet av psykisk terror og fysisk plaget av fuglenes nebb, hakket en fugl henne i øyet og ga et kutt i øyelokket. Hedren måtte kjøres til sykehus, psykisk utmattet.

I begge filmene antydes det, på vanlig biopicmanér, at det ligger et barndomstraume bak Hitchcocks brutale behandling, og at disse har formet hans syn på kjærlighet. Han elsket sin kone Alma, og han elsket sin blonde, overjordisk vakre stjerne Tippi. Altså plaget han dem.

På samme måte som stalkers sier at de elsker og dyrker sine ofre til døde, og ikke klarer å se at de har gjort noe annet enn å være kjærlighetsfulle.

At Anthony Hopkins spiller Hitchcock i en av filmene bidrar også til den litt gufne stalker/psykopat-følelsen, ettersom det er fryktelig vanskelig å se Hopkins plage en kvinne uten å tenke på Hannibal Lecter. Til tross for fatsuit og ansiktsprotese.

Men en interessant trivia som presenteres er at Hitchcock sies å ha vært impotent og redd for sex. Han var skamfull over egen kropp og hatet sin runde figur.

I skinnet av dette framstår jo hans egen framtoning som underfundig liten gubbe på en helt annen, og mye mer tragisk måte. Omtrent som mobbeofferet som begynner å mobbe. Den som aldri fikk jenter som begynner å stalke den vakreste jenta av alle.

Ja, eller så fortjente han bare en ørefik og en beskjed, om å skjerpe seg for helvete. Det er også et alternativ.