– Jeg tenker dette skal bli vår «Once Upon a Time in Kristiana».
Det skorter ikke på ambisjoner hos regissør Pål Sletaune når han nå planlegger å lage film fra mellomkrigstida om livet til den norske spritsmugleren Arthur Omre.
Men, så er også den sanne historien som utgjør grunnlaget for «Smugleren», regissørens nye filmprosjekt, temmelig unik i norsk sammenheng:
En motsetningsfylt mann som går fra å jobbe på Panama-kanalen til å være rik entrepenør på Oslo vest, for så å bli spritsmugler og til slutt ende opp som bestselgende forfatter.
Med historisk basert action og minst én stor skuddvekslingsscene er det er ikke til å stikke under en stol at denne typen prosjekt heller er noe man forbinder med «Max Manus»/«Kon-Tiki»-duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg.
Til sammenligning var Sletaunes to siste filmer, «Naboer» og «Babycall», begge tette og mørke psykologiske thrillere.
– Dette er ikke en film som ligner på noe jeg har gjort tidligere, det er veldig lite Sletaunsk møkk og mye bredere, sier regissøren selv.
– Man kan lage en svær publikumsfilm, samtidig som man har en veldig menneskelig kjerne og et sentralt menneskelig dilemma i sentrum.
Denne uka behandler Norsk Filminstitutt søknaden om 18 av de 36 millionene som trengs for å realisere filmen, samtidig som castingen er så vidt i gang.
– Arthur Omre er en frekk, sjarmerende, smart og veldig sosialt intelligent fyr som er 1.65 høy, så du kan tenke deg hvilken norsk skuespiller det blir.
Bortsett fra (jepp) Aksel Hennie, som allerede pryder en testplakat, er ingen av de andre rollene foreløpig besatt.
Siden det også var både svensker og dansker involvert i smuglingen ser Sletaune for seg en bred skandinavisk besetning av de øvrige rollene.
Så hvilken historie er det han ønsker å fortelle?
Regissøren beskriver Arthur Omre, født 1887, som en mann som kom fra et godt hjem og hadde alle muligheter.
– Han var enormt sjarmerende og full av energi, en oppfinnertype. Hadde du satt ham alene i et rom med ståltråd ville han funnet opp bindersen mens du var på do.
Etter å ha jobbet på båt som ung mann tok han ingeniørutdannelse og flyttet til USA, hvor han gjorde alt fra å skrive noveller for Cosmopolitan til å jobbe med konstruksjonen av Panamakanalen.
Etter hvert kom Omre hjem til Norge, hvor han ble rik av å bygge villaer på Oslo vest. I 1921 mistet han imidlertid alle pengene i et krakk og satt igjen med stor gjeld.
– Han begynte å smugle sprit, først for å betale gjelda og så for å bli rik.
Sentralt i fortellingen står det norske brennevinsforbudet som varte fra 1917 til 1927, en parallell til den amerikanske forbudstida vi kjenner fra «Boardwalk Empire» og «Once Upon a Time in America».
– Jeg fikk bakoversveis da jeg fant ut at det hadde vært forbudstid i Norge. Korrupsjon hos tollere, tystere, hele spekteret – det var som i statene. Gamle ubåtkapteiner som hadde mistet jobben etter krigen kjøpte rustholker og eksporterte sprit uten toll fra Tyskland til territorialgrensen ved norskekysten. Det hentet norske smuglere den med båter og distribuerte.
Ifølge Sletaune dreide det seg om så mye som 80.000 liter i måneden.
– Det var et slags illegalt vinmonopol disse smuglerne etablerte.
Sletaune beskriver Omre som smartere enn den gjengse kriminelle på den tiden.
– Han begynte å bygge båter med skjulte skott og bygde distribusjonsnett. Det gikk veldig bra helt til han i 1923 kom i krangel med andre banditter som førsøkte å stjele lasten hans.
Dette førte frem til det beryktede Bygdøy-slaget, en skuddveksling regissøren ser veldig frem til å feste på film.
– Det er et helt vanvittig slag. For alle som er interessert i actionfilm er det en drøm å gjøre en sånn ting.
Slaget endte imidlertid dårlig for Omre.
– To politifolk rotet seg ut i denne gjengen, og Arthur greide å skyte en av dem i ansiktet. Frem til da hadde mange vært mot forbudet, smuglerne ga folk noe de trengte og ville ha. Men, å skyte på politfolk og tollere.. Da beveger du deg inn i en verre liga.
Fra å leve et vellykket dobbeltliv endte Omre med å gå inn og ut av fengsel de neste 10-12 årene for stadig stusseligere forbrytelser, som ran av gullsmeder og kolonialer.
– Han mistet familien og alle vennene. I 1934 kom han ut av fengsel og orket ikke mer. Det eneste han hadde var 17 kladdhefter som han hadde fylt med en versjon av sin egen historie mens han satt i isolat på Akershus Landsfengsel. Han gikk til Gyldendal forlag og fire måneder senere ga de det ut som romanen «Smuglere».
Den ble en stor suksess. Men, han hadde utlevert mange tidligere kjenninger gjennom boken, og ifølge Sletaune hadde han i tillegg tystet seg ut av fengsel.
– Filmen vil ha to tidslinjer. En er i 1934, hvor han forsøker å etablere seg som forfatter og holde seg skjult fra skurkene han har tysta på. Den andre er fra han blir ingeniør til han begynner å smugle og går under.
– Det er jo ofte sånn at historier basert på livet til folk blir så respektfulle at det føles kvelende?
– Det som er spesielt med Omres historie er at den ikke er kvelende i det hele tatt. Han er en eventyrlig skikkelse man ikke kan dikte opp, som måtte leve for at man skal kunne tro på det. Det som fascinerer meg er mannen som prøver å være sterkere enn verden, som alltid tar den ekstra sjansen som gjør at han går på trynet.
Foruten å lese Espen Søbyes Omre-biografi «Ingen vei hjem» har Sletaune også annet forberedt seg til filmen ved å lese aviser fra 20-tallet og snakke med folk som kjente Omre.
En anekdote kom frem fra da Omre var blitt en gammel og erverdig forfatter:
– Det hadde vært et stort selskap i villaen deres, og så hadde barskapet gått i vranglås. Da hadde Arthur kommet bort og dirka det opp. Til stor fornøyelse.
Sletaune avslører samtidig en stor fascinasjon for tidsepoken, som han tidligere har behandlet i TV-dokumentarer:
– Det er i mellomkrigstida alt skjer, all kunst og musikk. Dette var i en tid hvor alt var mulig, før brunskjortene kom på 30-tallet og alt smalnet inn med krigen.
Han ønsker imidlertid ikke «å dyrke setpieces i hjel», som han sier.
– Ofte i periodefilmer må man få med bilder av «den flotte bilen», men dette er ikke Folkemuseet, det er et råere og mer aktivt filmspråk. Jeg vil prøve å få det til å bli nåtid, en slik presensfølelse som du opplever med Jason Bourne. Du skal ikke sitte og se tilbake.
Uavhengig av resultatet for behandlingen av søknaden hos NFI virker Sletaune sikker på at filmen hans vil bli en realitet.
– Vi har et nært samarbeid med Nordisk Film og skal lage filmen i nærmeste tid uansett. Håpet er å slippe den en gang i 2015.
