• Lei «Afghan Luke» her!

Må si at jeg er imponert over arbeidsetikken til Nick Stahl. I sommer har han gjort seg kjent for sine forsvinningsnumre og rusproblemer – men allikevel rekker han å spille inn i snitt fem filmer i året. Stahl gjør en helt solid innsats i den canadiske krigssatiren «Afghan Luke», la gå at han spiller en avdanket frilansjournalist med alkoholproblemer.

Filmen er regissert av mannen bak den artige tv-serien «The Trailer Park Boys», og basert på opplevelsene til krigsjournalisten Patrick Graham – som også har vært med på å skrive manuset. De følger teorien om at krigens galskap kun kan sannferdig skildres som en absurd, svart komedie.

Vi har hørt lite om Canadas rolle i «konflikten» i Afghanistan, men de har deltatt i krigen siden starten i 2001. Over 150 canadiske soldater har mistet livet der, og militærledelsen har vært involvert i et par skandaler som har fått mye oppmerksomhet i hjemlandet – deriblant det kaldblodige drapet på en såret Taliban-kriger og mistanker om tortur av krigsfanger. Allikevel bare bagateller i forhold til hva deres amerikanske kollegaer har vært involvert i. Det er for tiden bare rundt 950 Canadiske soldater igjen i Afghanistan, og de fleste skal angivelig sendes hjem i løpet av året.

«Afghan Luke» tar sitt utgangspunkt i ryktene om at koalisjonsstyrkene i begynnelsen av krigen kuttet fingrene av drepte Taliban-krigere, og beholdt dem som trofeer. Disse beskyldningene ble aldri bevist, men bare fordi avisene nektet å trykke historien. Frilansjournalisten Luke Benning (Nick Stahl) var vitne til at en dekorert skarpskytter kalt Fred (etter Freddy Krueger fra «Nightmare on Elm Street»-filmene) skar av fingrene på en Taliban-soldat – men kameraet hans ble knust under forsøket på å ta bilder av hendelsen.

Tilbake i Canada begraver redaktøren hele saken, og bytter ut artikkelen hans med en tannløs historie om villhester i Afghanistan. Luke er rasende, og sverger på å dra tilbake til området for å finne håndfaste bevis som ikke kan overses. Han har vært på jobboppdrag i Afghanistan åtte ganger tidligere, men nå har han gått tom for spenn. Etter å ha brent alle broer på avisredaksjonen tigger Luke reisepenger av skolekompisen Tom (Nicolas Wright), som må ta opp et lån av moren sin – under påskuddet av at de skal lage en dokumentarfilm om tanks for CNN.

Jeg vet ikke riktig hvorfor, men dophodet Tom tar også med seg en fjernstyrt leketanks i håndbagasjen. Sammen drar de tilbake til Afghanistan: Tom i hovedsak for å kjøpe hasj, Luke for å spore opp den fingernemme snikskytteren Fred. Han har for lengt skjønt det som militærstyrkene ennå ikke har innsett: at Afghanistan er et uoversiktlig kaos der det er umulig å skille venner fra fiender, taxisjåfører fra terrorister. Alliansene skifter stadig, og gårsdagens motstandere er dagens allierte. Den beste løsningen er bare å ruse seg.

Afghanistan produserer angivelig 92 prosent av hele verdens heroin, og er verdens nest største produsent av hasj etter Marokko – så det er i alle fall høy kvalitet på varene her. Luke og Tom blir likegyldig med en militær PR-runde, der leiesoldater brenner ned marihuana-åkrene for å vise at militærmakten virkelig tar «krigen mot narkotika» alvorlig. Problemet er at disse aksjonene tvinger fredelige bønder inn i allianser med Taliban, og gjør situasjonen desto mer eksplosiv. Hele gjengen blir forlatt til seg selv etter et bakholdsangrep fra Taliban. Så Luke, Tom, den latviske hjelpearbeideren Elita (Pascale Hutton) og tolken Mateen (Stephen Lobo) drar videre på egen hånd.

På veien blir de kjent med en rørlegger fra Brooklyn, møter «The Daily Show»-komikeren Lewis Black (som spiller seg selv), vedder på geite-polo – og kjegler med den arrogante kollegaen Imran (Vik Sahay). Tom klarer også å få en afghansk dopdealer/plateprodusent/gangster på nakken, etter å ubetenksomt fornærmet hip hop-musikken hans i et forsøk på å få kvantumsrabatt på hasj. De overlever et bombeangrep på hengende håret, og ender til slutt opp med å bli tatt til fange av jukse-Taliban.

Luke er drevet av målet om å finne sannheten bak mutileringen av Taliban-soldater, men i Afghanistan er alt bare et spørsmål om perspektiv. Sannheten er et flytende begrep her, så ikke vent deg noen klare og ryddige svar på slutten av reisen. «Afghan Luke» føles mer som pilotepisoden til en tv-serie enn en komplett film, men jeg hadde definitivt sett en tv-serie som dette. Historien føles ufullstendig, men har sine inspirerte øyeblikk.

Det mest imponerende er at alt sammen faktisk ble spilt inn i Canada, selv om det ser akkurat ut som den afghanske ødemarken. Vel, de lurte i alle fall meg. Slutten blir et meningsløst antiklimaks, men før den tid er det en del å sette pris på i «Afghan Luke». Den har en appellerende sans for svart humor, men våger aldri å gå langt nok til å utmerke seg. Vi er tross alt et godt stykke unna forbildene, som inkluderer Robert Altmans «MASH»:

Joseph Heller-filmatiseringen «Catch 22» (1970):

«Three Kings» (1999):

«The Men Who Stare at Goats» (2009):

Og kanskje særlig Oliver Stones «Salvador» (1986):

• Lei «Afghan Luke» her!