«America, fuck yeah!»
Den amerikanske militærmakten er ofte motvillig når det gjelder å bistå filmproduksjoner med assistanse, urolige over å bli plassert i et dårlig lys av «liberale Hollywood». Sikkert ofte med god grunn. Så hva ville skjedd hvis det militære maktapparatet fikk frie tøyler til å lage en film akkurat sånn som de selv ville? Vel, da får du «Act of Valor»: en actionthriller som faktisk blir brukt som rekrutteringsfilm for det amerikanske marinens SEAL-spesialstyrker. Jepp, de som knertet Osama Bin Laden i fjor.
Det spesielle med «Act of Valor» er at hovedrollene spilles av ekte US Navy SEALs i aktiv tjeneste, som tar igjen noe av det de mangler av skuespillertalenter (og tro meg, de mangler mye!) med overlegne ferdigheter som spesialsoldater. Ingen av dem er kreditert på rollelista, så jeg kan ikke ramse opp navnene deres her. Men de bør neppe gi opp dagsjobbene sine. «Act of Valor» er laget i nært samarbeid med den amerikanske marinen, som også måtte godkjenne alt vi ser i filmen. Så dette er et rent propagandaprodukt rett fra Pentagon, noe som for så vidt er helt greit hvis filmen fungerer på egne ben.
Folk som John Ford, Alfred Hitchcock og Walt Disney lagde jo i sin tid krigspropagandafilmer på bestilling, uten at de mistet respekt av den grunn. «Act of Valor» er imidlertid regidebuten til to stuntmenn som kaller seg «The Bandito Brothers», som tidligere har laget treningsvideoer for den amerikanske hæren. Filmen ble griseslaktet av kritikerne i hjemlandet, men ble en uventet kassasuksess – som nå slippes rett på hjemmekino i Norge.
«Act of Valor» starter opp med en banal «voice over» der spesialsoldaten Dave forteller om familie, livsfilosofi, broderskap, patriotisme og livet i det militæret. Ganske ille, selv om det viser seg å ha et sentimentalt poeng senere i filmen. Historien er i følge åpningsteksten «based on real acts of valor». I Manila sprenger terrorister en iskrembil utenfor en internasjonal barneskole. Blant ofrene er den amerikanske ambassadøren Marc Marguilles, og sønnen hans. Den tsjetsjenske terrorlederen Abu Shabal (Jason Cottle) står bak dette massemordet, sammen med sin håndlanger Christo (Alex Veadov).
Kort tid senere kidnapper de CIA-agenten Lisa Morales (Rosalyn Sanchez), som har jobbet undercover med å finne en forbindelse mellom Shabal og Christo. Spesialsoldatene i Seal 7 får oppdraget med å befri Morales fra terroristenes klør, og bringe henne tilbake i sikkerhet. I mellomtiden, i Ukraina, kjøper den diabolske jihadisten Shabal inn en ny type bombevester, som er ultratynne, ekstra eksplosive – og kan smugles gjennom sikkerhetskontroller og metalldetektorer uten problemer. Han akter å detonere dem i utvalgte storbyer i USA, med hjelp av smuglernettverket til barndomsvennen Christo.
Mens SEAL-soldatene er så til de grader berøvet for personlighetstrekk at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, er motstanderne så karikerte at de stikker av med hele filmen. Dette er diahbolske kasperteater-skurker med ville øyne, lange enetaler og enda lengre hår. Folk med langt hår er jo aldri til å stole på. De ønsker å drepe flest mulig amerikanere bare fordi de er onde, og følger Bush-doktrinen om at «they hate us for our freedom». Planen er å bringe 16 filippinske selvmordsbombere til USA via grensen til Mexico, og starte et terrorangrep som «vil få 9/11 til å se ut som en tur i parken».
Så der har du nyansene: de amerikanske soldatene er portrettert som lojale, heltemodige og rett igjennom hjertegode kjernekarer, som kysser barna sine farvel i sakte film og har «God protect me» festet på hjelmen. Mens motstanderne deres er sadistiske skjeggaper som gjerne dreper horder av troskyldige småunger, og deretter denger opp forsvarsløse damer med onde flir før de torturer dem med drill. Fair and balanced, indeed. Ikke misforstå: jeg er sikker på at mange av spesialsoldatene er heltemodige dydsmønster som fortjener all mulig respekt, men å putte dem inn i en så endimensjonal film gjør dem neppe noen tjenester.
Man kunne sagt mye sarkastisk om «Act of Valor»s hemningsløse hyllest til det militære maktapparatet, men siden hele prosjektet startet som en rekrutteringsfilm er det ikke akkurat så overraskende. Så du får ta filmen som den er, eller hoppe glatt over den av ideologiske årsaker. Jeg akter uansett ikke å gjøre lettvint narr av dette som «Team America»-aktig militærporno, rettet mot folk som ikke vet bedre. Selv om man kan si en del om målgruppen bare ut ifra at filmen ender med en patriotisk powerballade av country-stjernen Keith Urban.
Vel, fordelen er at filmteamet har fått full tilgang på alt militært utstyr de måtte trenge – og militæroperasjonene vi er vitne til er så autentiske som det er mulig å komme. Og for alle mine moralske innsigelser om «Act of Valor» er actionscenene virkelig velregisserte, og sekvensen der soldatene frigir den sårede CIA-agenten er skikkelig intens. Et par av de mer utrolige øyeblikkene her er faktisk basert på virkelige hendelser – inklusive scenen der en av soldatene overlever et direkte treff med en bombekaster uten problemer.
Det er ikke nok historie her til å legitimere en spilletid på 110 minutter, så man kunne med hell ha kuttet bort mange av de pinlige dialogscenene. Filmen kollapser hver gang SEAL-soldatene må åpne munnen, men så lenge «Act of Valor» holder seg i bevegelse er den i alle fall ikke kjedelig. Dette kunne like gjerne ha vært en rett-på-DVD-utgivelse laget for å reklamere for et nytt «Modern Warfare» eller «Call of Duty»-spill. Vi får også en rekke scener i førstepersonsperspektiv som kunne ha kommer rett fra et FPS-spill.
Ok, undertegnede er slett ingen tilhenger av militærtjeneste, amerikansk flaggveiving, GOP-politikk eller country-ballader – men har ikke problemer med å gi soldatene kreditt for innsatsen de gjør, og det er unektelig interessant å se en film som er fortalt totalt fra det amerikanske militærets perspektiv. Jeg ville trolig ha hatt den samme reaksjonen hvis jeg så en russisk actionfilm fra åttitallet om en gruppe heltemodige KGB-agenter, eller en afghansk crazykomedie der en gjeng jihadister drar ut på eventyr for å drepe vantro hunder i vesten.
Man kan enten sette pris på den sosiopolitiske innsikten sånne prosjekter gir, og omfavne underholdningsverdien – eller bli skikkelig provosert over at denne typen propagandafilmer er laget i et ideologisk vakuum. Jeg foretrekker førstnevnte løsning. Sinnssykt idealisert eller ikke, «Act of Valor» gir oss et innsiktsfullt innblikk i hvordan US Navy SEALs ser på seg selv (eller i det minste ønsker å presentere seg), og det har jo egenverdi uansett hvor endimensjonal filmen enn er.
Klarer du å se dette som en straight actionfilm uten å tillegge den noen ideologisk vinkling, da fungerer «Act of Valor» helt brukbart som hjernedød underholdning. Men filmen er enda mer underholdende hvis du ser den som en skildring av hva som foregår i hodet på patrioter i USAs rødstater. Du vet, den typen som griner når de ser det amerikanske flagget på TV, sier ting som «these colors don’t run!» og foretrekker å tro at alle som ikke deler deres religiøse overbevisning er sataniske skurker ute etter å ødelegge alt USA står for.
Har du lyst til å se en ærlig skildring av hverdagen som spesialsoldat kan du jo alltids sjekke ut HBO-serien «Generation Kill» etterpå.
