• Her kan du leie «A Very Harold and Kumar Christmas»

Jeg er ikke gløgg nok til å være litteraturkritiker, men hvis jeg hadde vært det, og hvis jeg skulle ha anmeldt Per Pettersons «Ut og stjæle hester», ville jeg påpekt at dette er en roman som handler om folk som er på ferie, og som i hovedsak vil bli lest av folk mens de er på ferie. Antagelig er det slik at feriemodusen gjør noe med selve lesningen, og at dette klaffer med innholdet i boka.

«Harold & Kumar»-filmene handler om stonere med munchies som sitter i sofaen og ser på TV, og de blir sett av folk i nøyaktig samme situasjon. Det er egentlig en mild variant av den samme meta-vitsen som i «Beavis and Butthead». Enten gidder du å bli med på dette premisset, eller så gjør du det ikke.

Jeg tok en liten titt på den første H & K-filmen (2004), bare for å friske opp litt. Artig å se hvor fort ting blir gammeldags. Her bruker de generasjonsmarkører som «cell phones» og «Britney Spears». Tiden har flydd.

Harold & Kumar er tilbake etter seks års fravær, og nå har de vokst fra hverandre. Harold har gjort det bra, nyktret seg opp og giftet seg med hun meksikanske jenta. Familien kommer på julebesøk, og Harold strever med å få innpass. Han påtar seg den viktige oppgaven med å ordne juletreet.

Kumar er den samme gamle latsabben. Han blåser vel i framtiden. En dag i advent ligger det en mystisk pakke på dørmatta hans med Harolds navn på. Dermed går han på besøk, og snart er det full fres, akkurat som i gamle dager. Rus, vold, kvinnebryst og spetakkel følger.

Det hører til unntakene å se en amerikansk mainstreamfilm der ingen av hovedpersonene er hvite. Dette er friskt i seg selv, og åpner samtidig for utøylet bruk av den lateste form for humor: harselas med stereotypier. Det er for mange daffe vitser og billige poenger i disse filmene. Meksikanere som drar kniven for ingen ting, hvite forstadspappaer, koreanere med tenna på tørk.

Ved første øyekast er disse filmene helt ubrukelige. Men det er utrolig hva man venner seg til. Dette er den type film blir man irritert og lei av allerede etter tjue sekunder. Motviljen blir etter noen minutter erstattet av en resignasjon. Og så blir man dratt inn i det, knegger på de rette stedene og vil liksom være med til det hele er over. Det er så dumt, men likevel så smittende.

Hvorfor? Fordi begge er genuint likandes personer. De er intelligente og sammensatte. Vi liker dem. Harold slites mellom å ta seg sammen eller bare fyre bort hele livet.

Kumar er begavet på flere områder, men han har så mye trass mot faren sin at han nekter å skjerpe seg. Dette er forståelige reaksjoner som vekker sympati hos publikum. Det er noe ekte over vennskapet deres. Jeg var underlig tilfreds etter å ha sett denne.

Det er en dustefilm, men samma det. Raus firer.

  • Her kan du leie «A Very Harold and Kumar Christmas»