Julian Fellowes, den godslige briten som står bak megasuksessen «Downton Abbey», får ikke nok av hjerte og smerte i herskapelige omgivelser.
Nå har han nemlig gått løs på selveste Shakespeare – og selveste «Romeo og Julie».
Dette kjærlighetsdramaet over alle kjærlighetsdramaer har vært filmatisert utallige ganger før, og siste minneverdige utgave kom i form av Baz Luhrmanns ravende, ecstasypåvirkede, postmodernistiske og ikke minst nydelige utgave fra 1996 med Claire Danes og Leonardo DiCaprio i hovedrollene.
Jeg syns denne versjonen fortsatt er temmelig kick-ass, men hver generasjon unge jenter og gutter burde uansett være forunt å få sin versjon, med sin tids største tenåringsidoler i rollene som de fryktelig, fryktelig forelska italienerne.
Så hvorfor ikke gjøre en nyinnspilling? Og hvorfor ikke invitere Mr. Periodedrama til å bearbeide Shakespeares manus til et brukbart filmskript? Ideen er langt fra dum.
Som den tradisjonalisten han er har Fellowes valgt å gå tilbake til røttene. Filmingen foregikk i Italia, blant annet i Verona der også handlingen i stykket opprinnelig foregår. Den skal også være tro mot tiden stykket foregikk i, noe som betyr lag på lag med silke, og barske menn i strømpebukser og puffermer.
Der stopper imidlertid realismen. Selv om Romeo-skuespiller Douglas Booth nylig sa på britisk tv at ca 80 prosent av materialet i filmen er tro mot Shakespeares stykke, har eksperter uttalt at Fellowes har forenklet mye av dialogen, laget nye replikker og omformulert flere kjente utdrag.
Å skrive litt om på et stykke fra 1500-tallet for å få det til å flyte greit på et filmlerrett i 2013 er kanskje ingen dødssynd, men endringene er egentlig bare et symptom på et større problem jeg har med Fellowes, og som også den fjerde «Downton Abbey»-sesongen lider under:
Han skriver rett og slett ikke så veldig gode manus. Han er ofte overtydelig og gjentakende, og det blir mer «tell» enn «show», mer tramping sidelengs enn flyt fremover, og mer fokus på detaljer i handlingen enn på karakterutvikling og mellommenneskelige relasjoner.
Jeg har riktignok tidligere utbasunert min kjærlighet for «Gosford Park», hvor Fellowes var ansvarlig for manus. Men der hadde i alle fall regimesteren Robert Altman kontrollen.
Denne gangen er det den helt, helt ukjente italieneren Carlo Carlei som har regi, og da mistenker jeg at Fellowes – som tross alt blir trukket frem som mannen bak verket i markedsføringen av filmen – har sittet i førersetet.
Når det er sagt er det jo verdt å nevne at rollelista er ganske imponerende (sånn i tilfelle du allikevel har lyst til å se filmen).
Damien «Brody» Lewis spiller Lord Capulet (noe som altså vil si at to av to hovedrolleinnehavere i «Homeland» nå har spilt ledende roller i R&J-filmatiseringer, og det syns jeg er litt artig, siden «Homeland», hvis du tar vekk CIA-plottet, noen ganger kan minne mest om en fortelling om den ulykkelige kjærligheten mellom Carrie på lukket avdeling og Brody på rømmen).
Andre store navn på lista er Paul Giamatti, som spiller munken Laurence, og Stellan Skarsgård som er Prinsen av Verona.
Se Brody i busserull her:
Romeo spilles av Douglas Booth. Han spilte Pip i tv-versjonen av «Great Expectations» som gikk på norsk tv i jula i fjor, men av filmroller er foreløpig «LOL» (med Miley Cyrus) den største meritten.
Lyspunktet i rollebesetningen er Hailee Steinfeldt i rollen som Julie, selv om det er litt vanskelig å se for seg den beintøffe westernheltinna fra «True Grit» i tender og skjør 1500-tallsinnpakning.
Hun var forresten ikke førstevalg som rollen – det var det nemlig Lily Collins (datter av Phil, ja) som var. Hun kunne imidlertid ikke, siden hun på tidspunktet for innspillingen var opptatt med å lage Harald Zwart-floppen «The Moral Instruments».
Det er ikke bestemt når (eller om) «Romeo og Julie» får norsk premiere.
Fjerde sesong av «Downton Abbey» har imidlertid premiere på NRK på søndag, og jeg kommer til å fortsette å se med kritisk blikk på Fellowes påfunn der i ukene som kommer.
