Plakater fra «Den fantastiske Mikkel Rev», signert Roald Dahl og Wes Anderson, pryder fortsatt inngangspartiet. Men nå er det Tim Burtons «Frankenweenie» som holder hjulene i gang ved East End-studioet Three Mills.
I 1984 lagde Burton live action-kortfilmen og Frankenstein-hyllesten ved samme navn. Neste høst foreligger den utvidede stop motion-versjonen.
– Tim planla alltid en helaftens animasjonsfilm, forteller produsent Alison Abbatte etter å ha spandert te og kjeks på en bande morgengretne journalister.
– Første akt, om Victor og hunden hans Sparky, er mer eller mindre den samme som i originalen fra 1984: Bikkja dør i en bilulykke, og Victor, gløgg som han er, syr den sammen igjen.
Forskjellen er at Victor denne gangen prøver å holde det hemmelig. Han forstår ikke helt hva han har gjort, og vil at verken foreldrene eller kompisene skal vite det.
Så mye mer vil ikke Abbatte at vi heller skal vite, eller bringe videre, før lanseringen. Skjønt, humøret stiger i rekkene idet hun annonserer at vi snart vil få treffe «Tim».
Skuffelsen blir desto større straks vi skjønner at det er snakk om art director Tim Browning, en ellers likandes fyr med blant annet «Charlie og sjokoladefabrikken» på CV-en.
– Rammene er en klassisk California-forstad et sted mellom 1965 og 1975, forteller han og gestikulerer hengslete i verkstedhallen sin.
Den lukter, og føles, omtrent som grunnplanet hos IKEA, bortsett fra de noe mer forseggjorte modellene som fyller bord og hyller. «Do Not Touch the Props, Thank You,» advarer et skilt. «No Food or Drink,» insisterer et annet.
– Dette skiller seg ikke nevneverdig fra et vanlig periodedrama, hevder Browning, som har 200 dukker og gud-vet-hvor-mange effekter til disposisjon.
– Det eneste er at vi konstruerer alle ting og slipper tenke på vær og vind. Siden er det bare å få alle detaljer riktig: prøve ulike malingstyper, ta stillbilder, lyssette og kjøre hundrevis av tester til vi er fornøyd.
Jeg liker å overvåke sakene og sjekke hva kunstnerne driver med
Etter hvert som formiddagen skrider fram, er det ikke fritt for at inntrykket skapes av regissør Burton som en kontrollfreak. Noe annet ville vel overraske – dette er mannen som senest i fjor spilte inn en drøy dollarmilliard med «Alice i Eventyrland», samtidig som han ble feiret med retrospektiv utstilling på Manhattans Museum of Modern Art.
– Han har definitivt et «slik skal det være»-element, vedgår «head of puppets» Andy Gent på direkte spørsmål om sjefen er vanskelig å blidgjøre.
– Det finnes en tydelig fornemmelse av det «burton-ske» i alle aspekter av designet. Med andre ord sitter vi med en bestemt oppfatning om hva som er rett.
– Hva består det «burton-ske» i?
– Du vet, det er skrudd, forvrengt, strukket. Det som definerer stilen hans, er gjerne overdrevent langlemmede skikkelser eller tjukkaser på syltynne bein. Vi streber etter det der utenomjordiske perspektivet som finnes inne i Tims hode.
Så, plutselig, står også Burton der selv, i egen medium person. For en gangs skyld stiller han uten solbriller på nesegrevet. Det bustede gråsprengte håret, de trange sorte jeansene, dressjakka og skjerfet er på plass.
– Velkommen til Øst-London, sier han og smiler proft.
– Vi har 30 set-ups gående i øyeblikket, og et 20-tall animatører i sving. Selv om vi befinner oss på et tidlig stadium, er det selve prosessen jeg synes er artig. Jeg liker å overvåke sakene og sjekke hva kunstnerne driver med.
Burton leder an inn i en trang kamerarigg-bås, hvor staben skyter sin bit av storyen ramme for ramme.
– Dette er et av loft-settene, forklarer han.
– I motsetning til når du jobber med skuespillere, og kan endre en stemning på et øyeblikk, kan det ta måneder å få til det ønskede uttrykket her. Hvert enkelt skudd tar alt fra et par dager til et par uker avhengig av kompleksiteten. Og det er sånn vi liker det.
– Kjører du scene for scene, eller spesifikke animatører på spesifikke skikkelser?
– Jeg gjør begge deler. Underveis finner folk ut hva de er virkelig gode på og liker. Det er som å caste en skuespiller. Noen animatører er veldig flinke på hundegreiene, andre på monstrene eller menneskene. Jeg prøver å hente det beste ut av hver enkelt.
– Din rolle blir som professorens i forhold til studentene?
– Dette krever iallfall mange gode krefter og stor tålmodighet. Det blir nesten som en lek, selv om det går aldri så sakte. Det blir som «Frankenstein»-historien: Du tar noe dødt og vekker det til live.
– Hvordan er det egentlig å adaptere sin egen film?
– Jeg tenker ikke sånn på det. Poenget var å gå tilbake til de originale tegningene og prøve å fange ånden derfra. I årenes løp dukket andre karakterer opp, og jeg begynte å tenke «stop motion» og svart/hvitt. Se på de senere «Frankenstein»-filmene, hvor de introduserte nye skikkelser, som «House of Frankenstein». Dette er litt i samme gate.
Før han forsvinner like brått som han dukket opp, lover Burton dog at det vanker noen referansegodbiter på fans av første «Frankenweenie».
– Det blir noen få. Skapelsessekvensen er sannsynligvis det nærmeste, melder han lurt.
– Men dere skal få se at dette blir noe mer. Idet dere får servert hele greia, vil dere skjønne at dette er et ganske annet beist.
Det må vi altså vente en stund med. Ifølge Disney finner norgespremieren sted 5. oktober.
