– Å skulle instruere Patrick Stewart når han lurer på hvordan en drage ville snøftet, det er absurd.

Mine damer og herrer, Patrik Syversen.

Antagelig Norges mest produktive regissør akkurat nå. For tiden regisserer han to episoder av den nye «Unge Lovende»-sesongen, og i løpet av de neste dagene skal han ha premiere på ikke én men to spillefilmer, henholdsvis hans sjette og sjuende siden debuten «Rovdyr» i 2008.

Hvorav en av dem altså har med Patrick Stewart som snakkende drage.

– Man må snakke med ham om dragonsniffs. Det er rart.

I den ene enden av Syversens utgivelsesplan for 2017 finner man indiefilmen «Demon Box» med premiere på den nyoppstartede filmfestivalen Oslo Pix («tanken deres er å være filmens motsvar til Øya») søndag 11. juni. I den andre enden finner man Hollywood-produksjonen «Dragonheart: Battle for the Heartfire».

– Den kommer ut 13. juni, sier Syversen.

– To dager etterpå. Det er morsomt.

Fikk jobb via Tommy Wirkola

For å ta dragene først:

«Dragonheart: Battle for the Heartfire» er den fjerde filmen i «Dragonheart»-serien.

Regissøren selv beskriver filmen som et kostymedrama fra middelalderen med «en stor dataanimert drage, folk som kan skyte flammer og vikinger og sverd.

Filmen handler om en bror og en søster som kjemper om tronen i kongedømmet sitt, men som (via en drage) må finne sammen for å stanse en ny trussel som dukker opp.

Syversen fikk oppdraget av filmprodusent Raffaela De Laurentiis («Conan», «Dune») som jobbet med Tommy Wirkola på «What Happened to Monday?» (les intervjuet vårt med Wirkola her), som Syversen på sin side hadde samarbeidet med på «Hellfjord».

– Hun lette etter en regissør og spurte ham «vet du om noen?» Så tror jeg det var Tommy, Stig Frode Henriksen og den gjengen der som sa «snakk med Patrik». Og så ringte Stig meg og sa «har du lyst til å lage «Dragonheart 4?»» Da sa jeg bare sånn «hæ? Nei?» Men så ble jeg kontaktet av Raffaela og så leser man manus og tenker at dette er veldig kult. Og så sitter man plutselig der og skal lage dragefilm.

Det er kanskje ikke så rart at det virket fjernt for ham der og da.

På det tidspunktet var Syversen i gang med «Det som en gang var», et lavbudsjetts karakterdrama, som også er kategorien «Demon Box» befinner seg i.

Mens «Det som en gang var» handlet om to venninner som hadde vokst fra hverandre, følger «Demon Box» et søskenpar som skal reise opp til familiehytta som skal selges for å fjerne spor etter morfaren som «kanskje ikke var så god person likevel», noe de ønsker å skjule for moren sin.

Ikke spesielt trivelig, men Syversen ser en humor i det.

– Når jeg ser den for hundrede gang og tenker «oi, her var det svart!» så tenker jeg at det også er veldig morsomt. Det er alltid gøy med mennesker som gjør feil, mennesker som forsøker å være noe de ikke er, mennesker som forsøker å leve opp til en idé om hva det vil si være hva enn de har bestemt seg for å være.

– Man trenger ikke et tungt nærbilde

Syversen forteller gjerne slike historier gjennom lange tagninger og med et ideal om å aldri være for tydelig. «Uten å sette to streker under svaret», som han selv formulerer det.

Neglelakk som skrapes av for å skjule noe. Karaktertrekk som uttrykkes indirekte i dialog.

Han trekker en parallell til den subtile historiefortellingen i Dag Johan Haugeruds drama «Som du ser meg», en film han setter stor pris på.

– Noen ganger sier man de viktigste tingene på en tilforlatelig, nesten throwaway måte. Hvis man da er oppmerksom og følger med tar man det med seg slik at det lader øyeblikkene man ser. Man trenger ikke et tungt nærbilde og trist musikk for å skjønne at dette er tragisk.

Som regissør er han også opptatt av at det ikke skal være for mye manipulasjon av publikums følelser.

Dette er ikke film som strever for å nå de bakerste setene. Her bør man følge med.

– Det er først når man er aktiv som tilskuer at man tar med seg noe videre.

– Får du være like tilforlatelig i «Dragonheart»?

– Nei. Det er en scene i «Demon Box» som er åtte minutter lang hvor de sitter og prater, hvor jeg filmer nesten i profil fra siden og håret henger foran ansiktet og den andre karakteren er i defokus. Det hadde jeg ikke fått lov til i «Dragonheart». Men det handler jo om filmens tone også. I «Demon Box» skal ting være fortrengt og under overflaten, mens «Dragonheart» er en mye større fortelling som krever en annen tydelighet og er mye mer tradisjonell.

Filmen ble spilt inn i utkanten av Transylvania, med mange av de samme crew-medlemmene som Tommy Wirkola benyttet i «What Happened to Monday?», men samme norske fotograf som på «Demon Box».

– Hva får du ut av å gjøre «Dragonheart»?

– Det er en utfordring. Det er en franchise som har en fanbase, hvor den første filmen kom i 1996 og apparatet rundt er satt. I tillegg har den en ganske tradisjonell Hollywood-struktur på fortellingen. Lakmustesten er: Klarer man å ha en distinkt stemme som historieforteller til tross for at de ytre omstendighetene er sånn? Og jeg føler vi fikk til, så godt det lar seg gjøre, for eksempel ved å skyte i overgangslys eller å strippe lange dialogtunge scener helt ned og tilnærme seg dem på indiefilm-måten.

Og så er det dragen, så klart.

En pinne med to tennisballer på sett, døpt «the dragon-stick», som blir til Patrick Stewarts ildblåsende drage når datafolket har gjort sitt.

– Han er en utrolig morsom og smart mann som er veldig proff. Mange av de følelsesmessige knaggene er i den animerte opptredenen.

En underfortelling med vikinger i sentrum gjorde at Syversen også kunne få med seks norske skuespillere, inkludert André Eriksen (rapperen fra Warlocks som nå er blitt skuespiller og har vært å se i alt fra «Vikings» til «Pionér») som hovedantagonist.

– Han har en prominent rolle, og har en veldig fysisk tilstedeværelse samtidig som han gjør en nyansert rolletolkning, sier Syversen.

– Det står det respekt av.

– Laget på en ukes tid

I «Demon Box» spiller Syversen selv en rolle, som en fremmed som dukker opp og stiller spørsmål ved det hovedpersonene driver med, og slik blir en katalysator for relasjonen mellom søsknene og den eksistensielle krisen deres.

– Han oppleves som en trussel, og det gjør noe med dynamikken mellom dem. Det var viktig for meg at tredjepersonen ble skildret slik de opplever ham, som diffus. Man ser mye av bakhodet hans. Han er til stede, men kunne ikke vært Jakob Oftebro, for å si det sånn. Det ville tatt for mye fokus.

I utgangpsunktet er ikke Syversen skuespiller (selv om han har dukket opp flere ganger i «Unge Lovende»), men det halvveis synlige ved rollefiguren fikk ham til å tenke at «dette kan jeg gjøre selv».

– Ikke fordi jeg tror jeg er så himla god, men fordi begrensningene funket veldig fint. Og så var det praktiske årsaker. Filmen ble laget på en ukes tid, med en stab på tre mennesker utenom skuespillerne.

– Det er, hva… Foto, lyd og deg?

– Ja. Hehehehe. Det var et slags dogme. Bruk naturlig lys. Bruk opptakslyden. Jobb med det organiske. Man blir tvunget til å være kjempetydelig når man skyter noe, fordi man ikke har ubegrenset med tid eller ressurser i hverken forarbeid eller etterarbeid.

– Det er en selvopptatt handling

Fremover har Syversen to prosjekter i utvikling – en film og en tv-serie. Han forsøker å være så aktiv han klarer, men samtidig er han far til to barn.

– Hvordan funker det?

– Det viktigste er å finne en måte å disponere tiden på. Jeg tror alle filmskapere som driver med noe som…. La oss være ærlige, egentlig er det en selvopptatt handling.

Han lager en litt sytete stemme.

– «Jeg har noe å uttrykke, jeg vil si noe.» Når man da i tillegg har familie og må forholde seg til andre menneskers behov blir man tvunget til å ta et valg rundt hva som skal være altoppslukende. Når jeg vet at jeg har et familieliv blir jeg tvunget til å ta tydeligere valg rundt hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Der jeg før satt i klipperommet i 17 timer og flikket på noe er jeg nå kanskje tydeligere på hva jeg vil ha allerede fra opptak av. Slik at jeg kan gå og hente i barnehagen etterpå.

Han liker ikke å helgardere seg når han filmer og ta høyde for alle muligheter under opptak så han kan sy det sammen i ro og mak på klipperommet.

Heller ta et valg i forkant og stå for det.

– Da blir det kompromissløst, og funker det så føles det veldig selvsikkert når man ser det. Funker det ikke har man fucka opp, men det er gøyere å gjøre noe hundre prosent i stedet for å være viljeløs og «kanskje vi bare skal redde det inn fordi vi har ti tusen alternativer». Særlig med indiefilmene. Da var det bare min feil, da. Man kan ikke skylde på ytre omstendigheter og si det var produsenten, eller ditt og datt. «Jaja, da tok jeg et feil valg». Og det er gøy å gjøre, sier Syversen.

– Å lage noe som lugger og som ikke ligner på noe man har sett før.