– Jeg går i oppoverbakke, det er derfor jeg er så andpusten.

Det er dagen før premiere, og filmprodusent Kristine Knudsen snakker med Filter Film og TV over telefon mens hun farter rundt på Grünerløkka i vårsola – midt i sluttspurten på et løp som har tatt henne over åtte år.

– Jeg trodde vi skulle være ferdige i 2015. Det var nok veldig optimistisk

«Richard Storken», som var ferdigstilt ved juletider, er et fargerikt dataanimert eventyr om den foreldreløse spurven Richard som oppdras av storker.

En dag flyr fosterfamilien av trekkfugler sørover uten ham.

Richard bestemmer seg for å følge etter, og på vei gjennom Europa i retning Afrika møter han på en vennlig ugle og et nervøst sangtalent av en undulat.

Som Knudsen oppsummerer:

– Det er en stor historie om en liten fugl.

Forut for morgendagens kinoslipp har den fått gode anmeldelser her hjemme (deriblant en femmer i Aftenposten), og den er foreløpig solgt til 150 land.

Når dagens norske premiere er overstått venter den tyske kinopremieren neste uke, med polske, russiske, spanske og italienske premierer senere i mai.

Til sommeren venter USA og – kanskje – Kina.

– Jeg tror jo at Kina er det nye USA, men det er en kvote som vi må gjennom, sier Knudsen.

– De tar inn noe sånt som 34 filmer fra andre land, så det er vanskelig å komme inn, men vi har en ambisiøs distributør som satser penger på at den skal klare det.

«Jaja, vi kan prøve»

Budsjettet til filmen er på ti millioner euro, eller 90 millioner kroner.

En stor produksjon i norsk sammenheng, men den startet relativt beskjedent.

I 2008 møtte Knudsen filmens manusforfatter Reza Memari på en bursdagsfest i Berlin.

Memari jobbet ikke med film, bakgrunnen hans var i stedet i dataspill og markedsføring, men han fortalte henne en historie han hadde tenkt på.

– Pitchen var en liten fugl som tror han er en stork, sier Knudsen.

Foto: Euforia/Den siste skilling

– Han hadde fått ideen da han så så villgjess som fløy sørover mens han satt med pommes frites som ble spist opp av spurver. Han trodde ikke den ville bli laget, fordi den var for ambisiøs. I Tyskland er de konservative og lager bare barnefilmer basert på merkevarer og bøker, slik det også er i Norge. Men jeg tenkte, «jaja, vi må prøve».

Dermed fikk Memari gå i gang med sitt første manus, mens Knudsen begynte jobben med å sette sammen finansieringen og de øvrige bestanddelene som må til for å skape en helaftens animasjonsfilm.

– Skal ikke mye til før folk misforstår hverandre

Mens ti og en halv million kroner kommer fra Norge, har hun ellers hentet penger i Tyskland, Belgia og Luxembourg. Mens de norske stemmene er ved folk som Haddy N’Jie, Anette Hoff, Nils Ole Oftebro og Bjarte Hjelmeland, er regien ved tyske Toby Genkel.

– Hvor mange prosent av denne filmen er norsk?

– En ting er hvordan en film finansieres, men så har du også fagfolkene bak. Jeg har stått bak på både norsk og tysk side, en tredjedel av animasjonen er gjort i Bergen og hele lydarbeidet er gjort i Oslo. Det har vært kjekt å kunne bringe litt arbeid denne veien i stedet for å flagge ut.

Det øvrige arbeidet har fordelt seg på de andre finansieringslandene, som i likhet med Norge er alt annet enn lavkostland.

Fra venstre: Manusforfatter Reza Memari, produsent Kristine Knudsen og regissør Toby Genkel. Foto: Sigurd Moe Hetland

Ifølge Knudsen handler det mye om å minimere risikoen i prosjektet.

– Du kan si «okei, jeg har disse pengene og skal få gjort så mye film som mulig», og da kan du gå til Asia. Men jeg ville kunne reise rundt og sjekke hva folk gjør, og da ville jeg ikke jobbe i Nord-Amerika eller Asia, fordi det er så langt borte. Det er også viktig å jobbe innenfor kulturer som forstår hverandre godt, slik at kommunikasjonen kan flyte godt. Det er som mellom Sør-Norge og Nord-Norge, det skal ikke mye til før folk misforstår hverandre på grunn av forskjellig arbeidskultur og lynne.

Samtidig syntes Knudsen det var godt å kunne sende manuset til medprodusentene sine i de forskjellige landene for å teste om filmens appell og humor faktisk var så internasjonal som hun trodde.

De første tilbakemeldingene var forøvrig av det overraskede slaget.

– De sa at det er ikke alltid det kommer morsomme manus fra Tyskland.

– Det er storslagent

Knudsen har etter hvert lang erfaring med filmproduksjon både i Norge og utlandet.

Hun har vært bosatt i Tyskland i 17 år men opprinnelig fra Hammerfest, har tidligere stått bak blant annet Ingvar Ambjørnsen-filmatiseringen «Hevn», den tysk-norske samproduksjonen «Nåde» og flere korte animerte filmer.

Animert langfilm var likevel et nytt farvann.

– Animasjonsfilm er enormt komplekst, men det fine er at alt ikke skjer samtidig, som på en spillefilm hvor du skyter først og så forsøker å snekre det sammen i klippen. Her lager du storyboard og animatics [grovt animerte skisser, journ.anm] før du har filmen, slik at du kan jobbe masse med historien og hvordan den fungerer på barn. Vi har gjort historiefortellingen og klippen for to år siden, og har visst på enkeltbildet hvor lang filmen er og hva som skal fungere.

Foto: Euforia/Den siste skilling

Da animasjonsjobben endelig kunne gå i gang våren 2014 var Knudsen og teamet hennes imidlertid helt låst – da måtte planen følges til punkt og prikke.

– Det er forskjellen på oss og amerikanerne. Vi har klippet ut noen minutter, men det kan ikke sammenlignes med det de gjør. De kaster ut hele karakterer og kan tillate seg å animere ti minutter som de så kaster ut av filmen, mens vi må være helt sikre på det vi gjør.

Likevel, ifølge Knudsen betyr ikke det å være smart med pengene sine at man firer på ambisjonene.

– Skal du være økonomisk smart må du tenke at det ikke skal være så mange sett og ikke så mange karakterer. Men vi har gønnet på. De reiser gjennom hele Europa og det er storslagent, med stor musikk og mange karakterer.

Mange fuglefilmer

Og filmen er virkelig nødt til å skille seg ut, i et animasjonsmarked hvor fuglefilmene har stått i kø de siste årene. Siden 2008 har alt fra «Rio» og «Angry Birds Filmen» (en tittel det gjør vondt å skrive for alle bindestrek-tilhengere) til fjorårets «Storkene» meldt sin ankomst.

– Man depper en time eller en dag, og så tar man en øl, og så jobber man videre med hvordan man skal takle det dagen etterpå. Med «Storkene» syntes vi ikke det var noen trussel, vår film handler jo om en spurv som tror han er en stork.

Foto: Euforia/Den siste skilling

Et annet eksempel på utfordringer som har oppstått: En kakadu var skrevet inn som bikarakter, men så dukket «Rio» opp med – nettopp – en kakadu som bikarakter.

– Da skrev vi om manus i et halvt år. Sånn går no dagan. Du begynner å stole på din egen historie. At den er god, og berører folk, og at den vil slå gjennom.

Så langt har strevet blitt belønnet med solid medvind under vingene.

Knudsen har kunnet krysse av alle delmålene på lista si, og nå gjenstår det bare å se hvordan filmen tas imot av publikum verden over.

– Det er noe rart med det, når du har et prosjekt som har vært din baby i åtte år og så skal det ut, sier hun.

– Plutselig er man veldig sårbar. Det er litt skummelt og utrolig gøy.