Mandag kunne Variety rapportere at «The X-Files», allerede kjent fra alt fra filmer og tv-serier til dataspill og tegneserier, tar skrittet over i podcast-territoriet.

Eller i det minste ut i et lydbok-territorie som til forveksling er temmelig identisk med en podcast.

David Duchovny og Gillian Anderson, sammen med andre sentrale skuespillere fra serien, har nemlig spilt inn en episode for lydbokgigant (og allstednærværende podcast-sponsor) Audible, døpt «The X-Files: Cold Cases».

Den er basert på en rekke tegneserieromaner av Joe Harris lagt til tidsrommet mellom den siste filmen om FBI-agentene og den nylige gjenopplivingen av tv-serien.

Hør et klipp her:

Dette er nok et eksempel på hvordan store mediehus nå satser seriøse penger på podcasting, og – kanskje viktigere – på at grensen mellom fjernsynsdrama og podcaster er i ferd med å bli mer flytende.

Fikk med Hollywood-stjerner

Der historiefortelling i podcaster til nå gjerne har beskjeftiget seg med virkeligheten – les: «Serial», «This American Life», «The Moth», «Tobolowsky Files» og nykommeren «S-Town» – er det de siste årene stadig flere som har sett mulighetene for å dikte sine egne virkeligheter i podcastformatet.

På tampen av fjoråret dyppet også podcast-nettverket Gimlet for første gang tærne i fiksjonens verden med den psykologiske thrilleren «Homecoming», stemmelagt av velkjente film og tv-skuespillere som Catherine Keener, Oscar Isaac og David Schwimmer.

Her er første episode:

For stadig flere kreative sjeler er podcaster rett og slett blitt et billig og tidsbesparende alternativ til å lage en tv-serie.

Der sistnevnte krever at man betaler og fikser alt fra crew til innspillingssteder, krever en fiksjonspodcast bare et studio, noen skuespillere og en lyddesigner.

Sesonger kan spilles inn på noen dager (Catherine Keener spilte inn hele «Homecoming» på en uke), i stedet for flere måneder, til langt lavere kostnad.

– Vi kan klippe digitalt og har biblioteker av lydeffekter, sier Gimlet-sjef Alex Blumberg til Vanity Fair i en sak om «Homecoming».

– Og du har en knapp med «stor låve» eller «liten låve» og kan legge effekten på slik at stemmene plutselig høres ut som om de befinner seg i den typen rom. Selv om konseptet radiohørespill høres gammelt og støvete ut, kan du lage noe som føles helt samtidig.

Mystisk forsvinning

Det er tydelig at flere og flere nå ser et marked for denne typen fortellinger, bildeløse tv-serier tilpasset travle hverdager, som man kan lytte til på bussen eller mens man støvsuger huset.

Ta «Limetown», en seks episoder lang fortelling fra 2015 som leverte en glimrende miks av fortellerstilen til «Serial» og de bedre episodene av «The X-Files».

Første episode her:

Serien ble til fordi de to skaperne bak, Skip Bronkie og Zack Akers, ikke klarte å selge inn serien til tradisjonelle mediaselskaper og ønsket å finne noe som var gjennomførbart selv om de begge jobbet fulltid med andre ting.

– Jeg tok t-banen hver dag og alle hadde på hodetelefoner, sier Akers til Interview.

– Det var sånn, «der er et marked vi kunne utnytta ganske lett». Det virker så åpenbart. Når man får den ideen er det sånn, «selvsagt, hvorfor gjør ikke andre folk dette?» Det har vært hele greia vår, å snuble inn i et merkelig tomrom som ikke burde eksistere men som likevel finnes.

Det gikk et par episoder før fortellingen, om reporteren som undersøker den mystiske forsvinningen av 300 innbyggere fra et lite forskersamfunn kjent som Limetown, lå på toppen av iTunes-listene.

Den er ikke alene om å ha en stor fanskare.

Ensporet tematikk

En av de første, og fortsatt største, fiksjonspodcastene er kulthiten «Welcome to Night Vale» (de har besøkt Oslo flere ganger med liveshowet sitt), liksom-lokalradio fra en ørkenby hvor alle tenkelige konspirasjoner og overnaturlige fenomener viser seg å være høyst virkelige.

Joseph Fink, den ene av skaperne, sparket denne måneden i gang andre sesong av sin «Alice Isn’t Dead», en serie som kanskje er det største høydepunktet innen podcast-drama så langt.

Her følger lytterne en lastebilsjåfør (spilt av «Fringe»-veteran Jasika Nicole) som leter etter kona si mens hun kjemper mot en uggen gjeng skapninger kun kjent som tistel-menn.

Første episode her:

Ellers har man for eksempel populære «The Message», hvor en boblende entusiastisk lingvist henvender seg direkte til lytteren mens hun forteller om et forsøk på å tyde et 70 år gammelt radiosignal som kanskje stammer fra romvesener.

Tematikken i seriene er typisk for fiktive podcaster – de byr på mysterier og (veldig ofte) overnaturlige hendelser som skal nøstes opp i.

Variasjoner av slike historier hvor konspirasjoner skal avdekkes eller tilsynelatende idylliske småbyer med mystiske og overnaturlige hemmeligheter skal graves i har hopet seg opp siden tidlig 90-tall, og gjennomsyrer nå mye av populærkulturen, hinsides ethvert metningspunkt.

Nye fortellerteknikker

Ideene bak fortellingene er altså ikke særlig revolusjonerende så langt.

Men så ligger da heller ikke merverdien i selve innholdet men i formen – i måten historiene fortelles. De er eksperimenter, tær dyppet i vannet, forsøk på å finne nye og friske måter å fortelle historier.

I motsetning til hørespill og tradisjonelle lydbøker kan dette formatet mer sammenlignes med lydutgaver av found footage/mockumentary-sjangeren.

Det er lett å kjenne igjen den samme «maks effekt av lite budsjett»-filosofien som vi er vant med fra ting som «The Blair Witch Project» og «Paranormal Activity».

Resultatet er ofte en fusjon av måten litteraturens evne til å formidle komplekse tanker og følelser med det umiddelbare og intime i radioformatet hvor stemmeskuespill, lydeffekter og musikk kan gi det hele liv og det fragmenterte i digital historiefortelling – alt drapert i spenningsserie-struktur lånt fra tv, den som gjør at man bare må høre én episode til.

På et vis har disse fortellingene også mye til felles med enkelte dataspill.

Der har det å snoke i dagbøker og komme over lydlogger lenge har vært en billig og effektiv måte å fortelle bakgrunnshistorien for spillverdenen man ferdes i – et sett med løsrevne puslespillbiter som spilleren selv kan sette sammen.

Det understøttes av Eli Horowitz, mannen bak «Homecoming», som sier til Vanity Fair at han tenker på serien som «en gjenstand du oppdager eller en samtale du overhører».

Låner fra virkeligheten

Da Wired snakket med fiksjons-podcastere ifjor var det en generell enighet om at fiksjonspodcaster ennå består av mye upløyd mark. Reglene er ennå ikke skrevet, selv om de foreløpig lånter tungt fra ikke-fiktive formater.

– Når en fiksjonspodcast benytter seg av en ikke-fiktiv form gir det en kontekst som gir mening for en lytter, sier Dan Powell, som står bak «Archive 81» og «The Deep Vault».


– Det blir lettere å følge med om det er et dokudrama eller lydbånd noen har snublet over eller en radiokanal.

Etter hvert vil vi muligens få se hvordan dette kan overføres tilbake til tv-formatet. Overlappen mellom tv-seriene og podcastene er nemlig en elv som renner i begge retninger.

Mens «Mr. Robot»-skaper Sam Esmail ifølge Deadline er i ferd med å lage en tv-versjon av «Homecoming», førte oppmerksomheten rundt «Limetown» til at skaperne fikk bestilling på et manus til en tv-pilot basert på podcasten.

Fans av «Limetown» later til å ha et ambivalent forhold til akkurat den nyheten, formidlet via et åpent brev hvor Bronkie og Akers blant annet skrev:

«På grunn av den gærne avgjørelsen vår om å investere alt vi hadde i en podcast, fikk vi et ganske stort publikum, samtidig som vi også fikk oppmerksomhet fra den bransjen vi hadde lyst til å jobbe i i utgangspunktet.»

La «Limetown» på is

Det viste seg at for Bronkie og Akers var podcasting mer et trappetrinn på veien mot den egentlige drømmen, og i påvente av hvorvidt det faktisk blir noe av tv-serien er alle planer om en fortsettelse av podcasten (som ender i en gedigen cliffhanger) lagt på is.

Som føles litt feil, ganske enkelt fordi de var så forbasket gode i dette formatet.

Ta den tredje episoden av «Limetown», et velskrevet stykke drama som dreier seg rundt en lang og hjerteskjærende monolog fra en mann som forteller om et spesielt vennskapsbånd han har følt med en gris.

Det er vanskelig å se for seg at den skulle fått samme spillerom i en tv-serie. En kunne så klart bildelagt hele sulamitten, men intimiteten i fortellingen ville gått tapt.

Og som ren tekst i en bok ville den antagelig ikke truffet like hardt uten opptredenen til stemmeskuespiller Christopher Harrod.

Å få fortellingen avbrutt på denne måten er frustrerende, men et annet aspekt er kanskje enda viktigere å nevne:

Verden flyter allerede over av tv-serier i høy kvalitet, flere enn de fleste av oss har tid til å følge med på, og mange av dem langt mer nytenkende og forfriskende enn mysterieformelen «Limetown» er bygget på.

Igjen: Dette handler om formen, ikke innholdet.

I et uutforsket landskap traff Akers og Bronkie blink på første forsøk, uansett om det for dem kun var en nødløsning.

I stedet for å omfavne suksessen og eksperimentere videre, valgte de å si takk for seg (riktignok med vage løfter om å gjøre mer podcasting en gang i tiden) for å heller forsøke seg på den kronglete veien det er å gå fra grønt lys på et manus til en pilotinnspilling til et tv-selskap som skal si ja til piloten og den neglebitende jobben med å holde serien på lufta lenger enn én sesong.

De ville heller små fisk i et digert hav enn å være store fisk i en liten kulp. Bare tiden vil vise om det var smart, eller om de vendte fremtiden ryggen.

Det eneste som er sikkert, er at kulpen vokser.

Foto øverst i saken: Martin Bergesen / Oscar Isaac av Gage Skidmore (CC BY-SA 2.0) / Catherine Keener av GabboT (CC BY-SA 2.0)