Ny norsk film på vei ut, og som vanlig griper Filter Film og TV sjansen til å 1) gå på kino i arbeidstida, og 2) møte ekte filmstjerner og kreatører. Denne gang Patrik Syversen, en regissørkameleon som både lager ubegripelig kunstfilm, sjangertro skrekk, tøysete komedier, tv-serier og musikkvideoer, og hans leading ladies i «Det som engang var», Marte Germaine Christensen og Silje Storstein.

For å ta det morsomste først: Da vi oppsummerte den norske filmvåren tidligere i vinter, fleipet vi om det snurrige sammenfallet mellom tittelen på denne filmen og en av den politisk ufyselige black metal-musikeren Varg Vikernes‘ mest kjente låter.

Nå kan vi fastslå at det ikke dreier seg om noen tilfeldighet: Christensen (som i likhet med Storstein har vært med på å utvikle historien i filmen) er faktisk Burzum-fan!

– Det er jo litt stigmatiserende. Men paradokset er at Vikernes på tross av alt annet lager vakker, poetisk musikk med vakre og poetiske titler. Jeg elsker den låta, sier hun, nærmest unnskyldende, før Syversen skynder seg å understreke at tittelen er frittstående og ikke først og fremst skal være en referanse.

– Jeg liker at tittelen har noe nostalgisk over seg, og at den består av helt vanlige «bruksord» som satt sammen blir til noe større. Men vi holdt faktisk på å legge inn ytterligere en Burzum-referanse i filmen: Vi filmet en scene der en av karakterene sier at de skal ha nachspiel «til lyset tar oss» – «Hvis lyset tar oss» er jo tittelen på albumet der «Det som engang var» figurerer. Men vi tok det bort i klippen fordi vi syntes det ble litt for tydelig, ler regissøren.

Vennskap

Filmen har ellers fint lite til felles med Vikernes’ bizarro-dystopiske univers og er – hvertfall overfladisk – ribbet for tangeringspunkter med svartmetall og støyende kunstuttrykk: Det er snarere en sommerlig, sval og ganske lavmælt lavbudsjettsgreie om venner og vennskap, filmet med et tett, lite ensemble og minimalt med stab idet Oslo-natta er på sitt lyseste og fineste.

Marte og Silje (de har ikke brydd seg med å finne på andre fornavn til skuespillerne i filmen) er single venninner, erteris som pludrer, kjæler og stråler i samkvem, men vi skjønner snart at dette er et vennskap som ikke balanserer helt. I løpet av den alkoholmarinerte sommerhelgen vi følger dem surner forholdet nokså ettertrykkelig.

Ideen var opprinnelig Christensens (og her går vi av latskap over til å identifisere dem ved initialer):

MGC: – Man kommer gjerne til et punkt i slutten av 20-åra eller begynnelsen av 30-åra der man begynner å kjenne på det å leve i takt med forventningene både samfunnet og en selv har. Hvis man ikke klarer det helt har jeg, som kvinne, opplevd at man gjerne søker til sine nærmeste venninner. Og det er fint å ha tette bånd, men det kan også bikke over til å bli noe usunt og destruktivt, noe som står i veien for at man tar ansvar og går videre.

Tviholder på det gamle

PS: – Tematisk hadde vi imidlertid en knagg som er kjønnsnøytral: Frykten for forandring, å ta ansvar for eget liv. For med en gang man tar et grep og endrer retning, enten det er ved å slå opp med noen, slutte i jobben eller trekke seg unna en venn, må man plutselig stå opp og ta ansvar for det. Det er skummelt for folk. Derfor ser man at de tviholder på det gamle, og så går det på bekostning av dem selv.

SS: – Det er annerledes i kjæresteforhold eller i en jobb. I slike forhold er det alltid tydelig når det blir slutt. Men hvordan manøvrerer man i et venneforhold? Det blir litt sånn; man krangla i går, og så sitter man der dagen etterpå og lurer på hva det var som skjedde, hva ble egentlig sagt og hvorfor er hun sinna på meg.

MGC: – I en romantisk relasjon er det tydelige spilleregler for hva man gjør når man vil gå hver sin vei. I et venneforhold er det mer trøblete. Og alt som er trøblete og vanskelig, er gøy å se på film, mener Christensen.

Nachspiel og fyll!

Regissøren er dessuten opptatt av de uuttalte konfliktene, dramatiske for de som opplever dem, trivielle for for utenforstående. Samt følelsen av at man ikke helt registrerer hva som skjer.

PS: – Dette går jo hånd i hånd med nachspiel og fyll, tanken om at man må tviholde på denne kvelden, klokka er fire men vi kan ikke slutte å drikke! Og det samme kan skje i et vennskap, man tviholder på det, og så kommer man ut av det på slutten og tenker: Hva skjedde egentlig nå? Det ville vi lage film om. En som på overflaten føles triviell, men når man tar et skritt tilbake tenker man at man har sett noe ganske schtøgt. Folk som er jævlige med hverandre, selv om det var så mange ytre aspekter – alkohol, musikk, sånn og sånn – at det der og da føltes helt greit.

God lørdagskveld yo.

A video posted by Patrik Syversen (@patrik_syversen) on

A video posted by Patrik Syversen (@patrik_syversen) on

MGC: – Kvinner er gode på akkurat det der. Sitte og ta rotta på hverandre uten at det tilsynelatende foregår så mye dramatisk, sier Christensen.

PS: – Men filmens tema er likeveø kjønnsnøytralt. Ekskludering er universelt, sier Syversen.

MGC: – Ja. Jeg har observert grupper med menn der en sier blir dere med på fotballkamp på søndag mens han ser utelukkende på noen og holder andre utenfor synsvinkelen, de selv om de sitter der og logrer og har lyst til å være med.

Det nøytrale element

På nachspielet som utgjør hovedbolken i filmen, går det særlig ut over stakkaren Benjamin, som de to damene har dratt med seg hjem. Gutten blir en katalysator for bruddet som skjer, foreslår vi, og blir kontant skutt ned.

SS: – Han setter ikke igang noe, han bare er der, liksom (hvilket likner definisjonen på en katalysator, spør du meg, men men – journ. anm.). For min karakter er det mye som kan tillates i den tosomheten med Marte, men når det kommer et annet blikk som observerer dem, ser hun henne gjennom hans øyne.

PS: – Han er et viktig element for fortellerperspektivet, en utenforstående publikum kan reflektere situasjonen gjennom. Men han har ingen emosjonelle stakes i sutuasjonen, han er en nøytral observatør og går ikke hjem fra nachspielet med noe bagasje lagt igjen. Det trenger man i en slik konflikt, hvis ikke hadde det vært to sterke kvinner som sto og stanget hodene mot hverandre. Det hadde blitt for tungt, man trenger den lettheten og gleden som Benjamin representerer.

– Hvordan går det med disse jentene etter at filmen er over? Er det virkelig slutt mellom dem?

MGC: – Det har hvertfall skjedd noe irreversibelt, ting blir ikke som de engang var. Det var kanskje over for dem allerede før alt dette skjedde.

PS: – Jeg tror de vil møtes igjen. Mønsteret er nok ikke brutt.

SS: – Hei, kanskje vi skal lage en oppfølger når vi er førti? JA, DET GJØR VI!

  • «Det som en gang var» kan du se på kino fra og med 18. mars.