- Lei «13 Assassins» her
Nå snakker vi saker! En skikkelig samuraifilm av japanske Takashi Miike, som er mesterlig regissert, utforsker interessante filosofiske ideer – og eksploderer i en action-massakre som virkelig er definisjonen av «badass». «13 Assassins» fordrer litt tålmodighet under den første timen, men er så til de grader verdt innsatsen. Etter oppstarten får vi en sammenhengende actionsekvens som varer i over tre kvarter – og den er helt gloriøs!
«13 Assassins» er neppe den beste samuraifilmen noensinne laget, men en av de mest underholdende.
Dette er en respektabel og konvensjonell film til sjokkfilmskaperen Takashi Miike å være – åpenbart laget på et høyere budsjett enn han vanligvis har til rådighet. «13 Assassins» er brutale saker: med mye sverdsvinging, blodsprut og mutileringer, men alt er forholdsvis smakfullt iscenesatt. Miike er mest kjent for sine hemningsløse ekstremfilmer, men er dessuten en førsteklasses håndverker – som fikser de fleste sjangere. Du kan lese mer om denne kontroversielle regissøren i en artikkel vi publiserer i morgen.
Historien utspiller seg i 1844, og åpningsteksten summerer opp hele plottet på en konsis måte: «En sadistisk mann prøvde å ta makten. En gruppe samuraier ville hindre ham». Mannen er Shogunens onde halvbror Naritsugu, som snart kommer til å få en viktig politisk stilling i shogunatet. En serie tilbakeblikk viser hvorfor denne adelsmannen er så forhatt og fryktet. Naritsugu er en iskald sosiopat som voldtar tilfeldige ungpiker, og deretter parterer ektemennene deres med sverd for moro skyld. En skøyer som hugget av armer, ben og tunge på en bondekone, bare sånn at han kan bruke henne som et sexleketøy. Vi får også se at han bruker småbarn som blink til pil-og-bue-øvelser, og åpenbart fryder seg mens han gjør det.
Så ikke en spesielt snill fyr. Filmen har en klar antiautoritær attityde, som understreker at verden ville ha vært spart for mye elendighet hvis folk sluttet å ukritisk ta ordre fra maktsyke statsoverhoder.Hvis Naritsugu får lov til å fortsette herjingene sine vil landet falle i kaos, så noe må gjøres. Byråkratene i shogunatet er urolige for fremtiden, men er bundet av lojalitet til Shogun-en. Å offentlig hevde at Naritsugu er uegnet for politiske verv er synonymt med å utfordre hele systemet – så de er handlingslammet av tradisjonene.
Situasjonen forandrer seg med et såkalt «seppuku»: en respektert nobelmann begår rituelt selvmord i protest mot den diabolske Naritsugu. Hendelsen får Shogunens rådgiver Sir Doi til å i alle hemmelighet ta kontakt med den aldrende samuraien Shinzaemon Shimada (Koji Yakusho). Han får i oppdrag å samle sammen en gruppe sverdsvingere, som kan delta i et selvmordsoppdrag for å stoppe tyrannen en gang for alle.
Den første halvparten av filmen går med til planleggingen av attentatet, og til å rekruttere et dusin kampdyktige samuraier. Blant de utvalgte finner vi Shinzaemons fordrukne nevø, en bonde som er rå med spyd og noen rutinerte «ronins» som savner de gode, gamle krigsdagene. Alle er innforstått med at de neppe vil overleve oppdraget – men er villige til å ofre livet for en god sak og ære på slagmarken.
På veien får de også følge med en eksentrisk jeger som har blitt utvist fra landsbyen sin, fordi han hadde seg med dama til «bossen» sin. Han blir den trettende krigeren.
Naritsugu skal snart begi seg ut på en lang reise fra Edo og til sine hjemtrakter. Planen er å angripe ham i en landsby, som ligger ved en bro reisefølget er nødt til å passere. Et møysommelig orkestrert bakholdsangrep, Ewok style. Shinzaemon kjøper opp hele landsbyen, og bygger den om til en slagplass – full av feller, tårn, våpen og skjulesteder. Så venter samuraiene tålmodig på oppgjørets time. Den gode nyheten er at Naritsugu til slutt nærmer seg landsbyen. Den dårlige nyheten: han har med seg over 200 soldater. Så ja: tretten samuraier mot over 200 menn. Fight!
Noe som leder oss til filmens andre halvdel: femti minutter med førsteklasses action, og full rulle hele veien. Det krever en enorm planlegging å iscenesette kampscener av dette formatet, som holder oversikten og intensiteten over så lang tid. Men Takashi Miike fikser jobben, og gir oss det mest velregisserte og heseblesende samuraislaget undertegnede noensinne har sett. I alle fall siden Akira Kurosawas høytid. «13 Assassins» føles som vår generasjons «Sju samuraier», men forbildet her er ikke Kurosawa.
Dette er en nyinnspilling av en film fra 1963, og «13 Assassins» følger originalens oppbygning trofast. Her har du traileren:
«13 Assassins» er først og fremst en førsteklasses samurai-film. Men også et oppgjør med Japans gamle tradisjoner, som ledet inn i en æra med fascisme og nasjonaltraumer. En kollisjon mellom to motstridende ideologier, som begge er i ferd med å dø. På den ene siden: det føydale Tokugawa-shogunatet, som isolerte Japan fra resten av verden og krevde total lydighet fra sine undersåtter. På den andre den like rigide «bushido»-disiplinen til samuraiene, som i Edo-perioden ikke lengre hadde noen kriger å utkjempe.
Naritsugu er også en veldig interessant skurk, totalt blottet for formildende egenskaper. En japansk Caligula som er like fryktløs som nådeløs, og ser ut til å fryde seg hver gang han er i fare. Trolig fordi han aldri har opplevd smerte, og tror han er uovervinnelig. Så dette blir en lærerik dag for ham, også. Naritsugu er en så rett igjennom ond jævel at vi virkelig brenner etter å se ham drept, men mellom ham og de tretten sverdsvingerne står en hær på over to hundre kampdyktige menn. Ledet av Shinzaemons gamle kollega og rival: den noble Hanbei – en mester som er drevet av sin total lojalitet mot Shogunen.
«13 Assassins» bruker lang tid på å bygge seg opp, men så fort kampen begynner detonerer alt ettertrykkelig. Samuraiene tar i bruk brennende okser, enorme feller, eksplosiver, pil og bue, steiner, ild og selvfølgelig sverd. En helvetes masse sverd, strategisk plassert rundt om i landsbyen – og de kjemper med en rasende intensitet som motstanderne ikke er i stand til å matche. Den siste timen er virkelig episk – full av ikoniske øyeblikk, melankolsk patos og førsteklasses sverdfighting.
Dette er forresten den internasjonale utgaven av «13 Assassins», mens en sytten minutter lengre versjon av filmen ble vist i Japan. Langversjonen inneholder flere scener: deriblant et øyeblikk der en gammel borgemester utsettes for analsex, og noen spredte øyeblikk som indikerer at en av karakterene muligens er en demonisk skogsgud. Typisk Miike, med andre ord. Du kan se en gjennomgang av forskjellene mellom de to versjonene av filmen her.
Vanligvis er det et must at filmer skal vises i sin komplette form, men etter å ha sett de ekstra scenene er jeg tilbøyelig til å tro at den kortere internasjonale versjonen av «13 Assassins» er å foretrekke.
Dette er ikke en historie som trenger Takashi Miikes patenterte mangel på måtehold, og fungerer nok best uten skrullete digresjoner. En klassisk samuraifilm med moderne attityde – som kommer til å ende opp på min stadig lengre «årets beste VOD-filmer»-liste. Det er en skandale at «13 Assassins» ikke ble satt opp på kino i Norge, men den må uansett ses alle som setter pris på samuraier, heftig action og japansk film generelt!
- Lei «13 Assassins» her
