Karrieren til Nicolas Cage har de siste årene vært et sørgelig eksempel på hvor raskt og effektivt skattemyndighetene kan knuse en manns sjel. Ta en respektert Oscar-vinner og dynk ham i restskatt, så går det garantert ikke lang tid før han dukker opp i rett-på-hjemmekino-kurven.
Ikke misforstå, jeg liker virkelig Cage. Hans utagerende mega-skuespill kan gjøre selv den frykteligste film underholdende, og han redder stadig helt forferdelige kalkuner med sine villmannsfakter. Men Nic begynner åpenbart å bli sliten nå. Den smågale gløden i øynene er borte, og et snev av resignert likegyldighet har begynt å manifestere seg. Han jobber ikke lenger fordi han har virkelig lyst, men fordi han har regninger å betale. Han har gitt opp litt.
Så det kommer ikke som noen stor overraskelse at stadig fler av filmene til Nicolas Cage mangler kinolansering. Det faktum at den helt fucking forferdelige «Ghost Rider 2: Spirit of Vengeance» (en av årets aller verste filmer så langt i løypa!) faktisk nådde opp på kino lover ikke akkurat godt for «Seeking Justice».
Denne har faktisk ligget på lageret til distributøren i en god stund nå, og jeg skjønner hvorfor. «Seeking Justice» er den typen film det er vanskelig å markedsføre, og omtrent like vrient å anmelde. En kompetent laget, helt brukbar, grei nok, midt på veien anonym pocketbok-thriller som det egentlig ikke er så mye å utsette på – men heller ikke overvettes mye å bli begeistret over.
Starter en hevnthriller med et forelsket ektepar som er på fest sammen, da kan du være bombesikker på at det bare er snakk om noen minutter før noe forferdelig vil skje. Will Gerard (Nic Cage) er en litteraturlærer for vanskeligstilte ungdom i New Orleans, mens kona Laura (January Jones) er en klassisk cellist – som en kveld blir brutalt voldtatt på vei hjem fra øvelse, mens Will spiller sjakk med bestevennen Jimmy (Harold Perrineau fra «Lost»).
Laura ligger mørbanket og bevisstløs på sykehuset da Will blir kontaktet av en mystisk mann, Simon (Guy Pierce). Han kan høflig fortelle at gjerningsmannen er ute på prøve, og vil voldta igjen hvis ingen stopper ham. Rettssystemet svikter, men Simon tilhører en organisasjon som «tar seg av sånne folk».
Han tilbyr seg å ekspedere voldtektsforbryteren en gang for alle. Alt Simon vil ha i betaling er en bagatellmessig, liten tjeneste. Men det er jo ikke noe å bry seg om. Will takker nølende ja til dette tilbudet, og noen timer senere blir voldtektsforbryteren funnet hjemme med en kule i hodet.
Lønn som fortjent, men et par måneder senere tar Simon kontakt med Will igjen. På tide å utføre den lille gjentjenesten, «Strangers on a Train»-style. En pedofil overgriper bør dyttes ut i trafikken, men Will er lite lysten på å begå et mord. Han vikler seg inn i en massiv konspirasjon, som involverer en rekke politifolk – og etter at Will snuser opp informasjon om denne hemmelig organisasjonen føler Simon at det er mest hensiktsmessig å bli kvitt ham.
Nicolas Cage gjør en overraskende lavmælt prestasjon til ham å være, noe som er en fordel for filmen som helhet – men det minsker definitivt underholdningsverdien en smule. «Seeking Justice» likner på litt for mange paranoide konspirasjonsthrillere vi har sett før, og har lite nytt å tilby.
Allikevel, den tøffer effektivt av gårde i et bra tempo, og er slett ikke kjedelig. Kompetent regissert av australske Roger Donaldson, som tidligere har laget severdige godbiter som «The Bank Job» og «Thirteen Days», samt ikke fullt så severdige nedturer som «Cocktail» (ja, den med Tom Cruise som bartender).
Jeg har null problemer med å skjønne hvorfor filmen ikke nådde opp på kino, men på liten skjerm er «Seeking Justice» helt habil helgeunderholdning – som med litt godvilje og lave forventninger når opp til en svak firer på terningen.
Den slippes dessuten på VOD og Blu-ray her hjemme bare en uke etter at den hadde sin forsinkede kinopremiere i USA. Helt klart den beste filmen Nicolas Cage har spilt inn på et par år, men i disse dager vet jeg ikke om det er en god målestokk. Så: tja.
