Det var valsen som var rosinen i pølsa. Å, rett etter å ha slått en plump vits som falt i ekstremt dårlig jord, finne fram trekkspillet, be publikum om å klappe for så å fremføre en spesialskrevet takkevals. For det øyeblikket alene har Plumbo min evige, ambivalente takknemlighet.

Det er mange spørsmål som står ubesvart etter i går.

Mest presserende er kanskje hvorfor en dust og klein takketale ikke utløste oppgitt avstandstagen eller lignende, men sinne – kollektivt og overkokt sinne – og hva, om noe, det sier om den nasjonale psykiske helsetilstanden. Det er en tynn linje mellom sunn politisk korrekthet og moralistisk fråtsing, og det er mulig at enkelte har tråkket over den linja i løpet av kvelden og natten.

Hvem var det for eksempel som kreperte og ga Kaizers-Terje retten til å dømme levende og døde med halvdaff øl? Og når skal vi slutte å oppkalle norske småskandaler etter Watergate?

Det er ikke riktig godt å si – men inntil harrybandet fra Holmestrand entret scenen og trakk ned rullegardina, var det jeg savnet aller mest det merkelige litt halvsprø tilsnittet jeg mente å huske at Spellemannprisutdelinger hadde i fordums glansdager.

Det er vanskelig å sette seg inn i den sinnsstemningen etter det som skjedde, litt som å forsøke å huske hva som skjedde i VM-finalen i 2006 før Zidane skalla ned Materazzi, men så vidt jeg husker hadde det noe med et akutt og sikkert ikke helt fornuftig savn av Knut Borges mangfoldige kostymeskift, cameoopptredener av NRK-sertifiserte komikere og ikke minst kategorien åpen klasse i sendeskjemaet.

Det er få ting som er mer kvintessensielt Spellemannspris enn åpen klasse – dette sammensuriumet av samisk musikk, new age, nesten-jazz og kulturkrone. Sjangeren hvor alt kan skje unntatt salgssuksess. Hvorfor stue dette musikkverdens Flåklypa vekk? Det er minst like rart som å dele ut hip hop-prisen i pausen.

NRK fikk mye skryt for å ha gjennomført prisutdelingen på en gjennomproff måte. Folketeateret skapte en finere ramme enn Spektrum og Chateau Neuf og Kringkastingsorkesteret tilførte litt ekte klasse til seansen. Det er helt tydelig at landets musikerstand er unisont takknemlige for at prisen er tilbake på statskanalen, og det er forståelig etter flere års Senkvelddominert TV2-diaspora, men det hadde vært fint om NRK til neste år ikke hadde gjemt bort alle de rare tingene som gjør at Spellemannsprisen skiller seg ut.

Å dele ut prisen for beste klassiske innspilling i Nitimen er for eksempel en merkelig fallitterklæring, all den tid de fant plass i sendeskjemaet til å la Erik & Kriss spille ikke én, men to låter mot slutten av første akt.

Som NRK-seer tilhører jeg det segmentet som, for å låne et begrep jeg ikke er helt sikker på at jeg forstår fra BDSM, foretrekker Topping from the bottom. Jeg liker at NRK ikke helt gjør som jeg vil, min forståelse av lisensen er at den er noe vi i stor grad betaler for at statskanalen skal ignorere hva hver enkelt av oss synes er bekvemt eller underholdende. Mye av det beste de gjør har et sterkt islett av anti-tv i seg, det være seg «Dagsnytt 18», «Trygdekontoret», «Hurtigruta» eller «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Strømlinjeformingen av Spellemannprisen har derfor en eim av forspilt potensial over seg. Det er tross alt en prisutdelig hvor vinnerne blir kalt spellemenn og får lov til å ta med seg en gigantisk munnharpe hjem. Men borte var merkelige, flaue og politisk korrekte mashups av for eksempel folkemusikk og hiphop, borte var musikkinnslag utenfor popparaplyen.

Vi satt igjen med takketaler, Oscar-inspirerte hyllester til de nominerte i de formodentlig mest tv-vennlige kategoriene og et kort, lykkelig innblikk i hva fremtiden vil bringe i form av Lidolidos frapperende tilstedeværelse og talent helt på tampen.

I ettertid var kanskje kveldens morsomste øyeblikk Jarle Bernhofts «Klipp bort dette, motherfuckers», et utsagn som gikk så troll i ord at det er vanskelig å tro. Og til syvende og sist sto kanskje Plumbo for det mest spellemanske øyeblikket i går, ikke i form av den forferdelig dumme spøken de dro, men fordi svært mange aldri hadde hørt om dem før og fordi de fant det for godt å ha med et forbanna trekkspill opp på scenen.

Dét, samt Eldar Vågans avsindige mimikk og Håkon Thelins medbrakte dikt, var de små påminnerne vi fikk om at norsk musikkliv er mer enn en historie om gjennomprofesjonaliseringen av popbransjen.

Og det er noe NRK godt kan anstrenge seg mer for å gjenspeile neste år.