Det er litt merkelig å tenke på at Espen Eckbo, kanskje den mørkeste humoristen vi har i Norge nest etter Christopher Nielsen, er den som har preget julestemningen i TV-ruta mest de ti siste årene.

I 2001 skapte Eckbo og Kristian Ødegård reality-parodien «Nissene på låven», en moderne klassiker i norsk TV-historie, som gang på gang har tålt reprisesendingene på TVNorge i adventstiden. Fram til nå har Eckbo og Ødegård motstått maset om en oppfølger, nettopp på grunn av redselen for å lage noe som ikke holder tilsvarende kvalitet.

Etter å ha sett de fem første episodene av «Nissene over skog og hei», er jeg ganske trygg på at også den blir en framtidig YouTube- og reprisefavoritt. Skjønt det er ikke mye kjøtt vi blir servert i hver av de knapt elleve minutter lange episodene (reklamen trukket ifra). I episode fem er vi fremdeles i en innledende fase, rollegalleriet er ennå ikke ferdig introdusert, og det skjøre reality-fernisset er såvidt intakt. De denger ikke løs på hverandre ennå, for å si det slik. Et lik har dukket opp, men stakkaren døde av alderdom.

Serien er skapt rundt samme lest som sist, men denne gangen ligger konseptet nærmere «71 grader nord» enn «Big Brother», uten at det betyr stort annet enn at vi i denne runden får flere og penere naturscener (produksjonen er for øvrig av tipp topp teknisk kvalitet, på høyde med det beste vi har sett fra utlandet). Vi møter halvparten av besetningen fra «Nissene på låven», men i praksis, altså uten ikke-kjendisene som ugjorde fyllstoffet fra forrige deltakergjeng, er det vel bare Zahid Ali som mangler.

Det hele ledes som sist av Kristian Ødegårds programleder, som er av Christer Falch-typen i «Robinson», altså påtatt gravalvorlig i situasjoner der han leder deltakerne gjennom oppgaver som svinger fra det absurde til det pinlige. Og FOR en gjeng med elskelige og ikke fullt så elskelige tapere dette er: Tilbake er Bent, i Atle Antonsens skikkelse. Det var han som røk ut i hver bidige episode forrige gang, men likevel endte opp med å vinne. Selveste Mr. Jovvial i egne øyne, til tross for at han er fullstendig antenneløs, sosialt sett.

Eckbo er en smarting som forstår seg på mennesker og ser det latterlige i oss, men ikke uten en viss empati

Steven, spilt av Trond Fausa Aurvåg, er en på overflaten harmløs guttemann som har en lei tendens til å skade seg selv når han hisser seg opp. Steven har begynt å utvikle noen leie tvangsforestillinger om eks-kjæresten Kine (Line Verndal), som også er med igjen («hun gjorde det slutt med meg, den klin gærne bitchen»). Kine flørter for øvrig villt med den svenske servitøren Håkan Holmgren (Björn Gustafsson). What ever could go wrong?

Henrik Elvestad spiller nok en gang den sleskete og selvfornøyde event-arrangøren Timothy Dahle, mens Eckbo agerer hans humørløst paranoide motsats og nemesis, Rhino Thue, synthrockeren som kjører budbil på dagtid og tolker det meste i aller verste mening: Nemlig at andre gjør narr av hans hårløse hode. Rhino styrer fremdeles kompromissløst etter livsmottoet «Du er min fiende inntil det motsatte er bevist, og den bevisbyrden, den ligger på deg».

Eckbo er en smarting som forstår seg på mennesker og ser det latterlige i oss, men ikke uten en viss empati, uansett hvor fjollete vi måtte være. Empati er imidlertid noe den nye deltakeren Andreas Brochner (Eckbo) har oppsiktsvekkende lite av. Han er en sånn snørrhoven-alfahann-fra-beste-vestkant-type, bortsett fra at han er tannlege fra Konnerud. Utseendemessig ligger han et sted mellom NRKs Christian Borch og Boris Jeltsin, og han er av typen som fjerner snørra si ved å trekke den høylytt fra nesa og ned i hals og mage, uten hensyn til andres vemmelse. Bortsett fra når han er ute og er trenings-friskus, da blåser han selvsagt snørr og slim ut gjennom det ene neseboret, slik bare de aller verste folka i verden gjør.

I den andre enden av skalaen finner vi hjerteknuseren Asbjørn, en av Eckbos fineste skikkelser noensinne. Han lever en desperat ensom og fremmedgjort tilværelse, etter å ha blitt befengt med foreldre som allerede var pensjonister da han ble født. Asbjørn er likevel en ukuelig optimist, og synes det aller meste er positivt, spesielt etter et glass rødvin eller tre.

Tom «anger management» Lund (Eivind Sander) var også en favoritt fra den opprinnelige serien. Sander er metodeskuespiller, og når han har fått i oppgave å spille en sinna og forknytt mann, ja så er han en sinna og forknytt mann 24/7. Inten tvil om den saken. Tom tåler virkelig ikke trynet på den veike kujonen Svein Skottvik, spilt av Nikis Theophilakis, hvis famlende spillestil aldri har kledd en rolle bedre. Foreløpig har det ikke skjedd mye dem imellom, men det lyner i blikk og bruses med fjør, noe som gir grunn til å tro at det ender med et like blodig oppgjør som sist. Det er i det minste lov å håpe.

Det er fristende å konkludere som Aftenposten: «nesten like bra som sist», men jeg tror det er en for tidlig slutning. Det var vel ikke slik at man satt og gapskrattet seg hver episode igjennom i 2001? Jeg husker jeg så serien med et fast påklistret glis, avbrutt av dype kneggelyder, som kom stadig oftere jo nærmere man nærmet seg julaften, og jeg vil tro at utviklingen er slik også denne gangen. Nissene over skog og hei er nemlig laget etter oppskriften, og oppskriften synes å holde mål selv ti år etter.