Det smarteste Christopher Nolan gjorde med batmanfilmene sine var å droppe Robin. Det smarteste regissør James Gunn gjorde med «Super», var å inkludere Boltie.

Det finnes tre enkle grunnregler for å skape en superhelt: Vedkommende må ha en styrke, en svakhet og en fiende. I tillegg hjelper det med et idiotisk kostyme, som ihuga fans vil bruke årevis på å debattere (unntaket er George Clooneys brystvorte-avslørende batmandrakt, som alle fra første scene var enige om at var en udiskutabelt dårlig idé).

I «Super» møter vi den nitriste Frank i Rainn Wilsons skikkelse. Rainn, som er mest kjent for å spille den byråkratiske halvpsykopaten Dwight i den amerikanske versjonen av «The Office», spiller i filmen en slags gjennomsnittsmann med en smellvakker og dopavhengig kjæreste spilt av Liv Tyler. Når han blir dumpet til fordel for en badguy spilt av Kevin Bacon tipper det totalt over for Frank, som syr sitt eget superheltkostyme og begynner å banke folk i kinokø med en skiftenøkkel.

Filmen er skutt med et budsjett på 2,5 millioner dollar, som er sånn grovt regnet 14-15 millioner kroner. Dette er et mellomstort norsk filmbudsjett – et eller annet sted mellom «Tomme Tønner» og «Reprise».

Spesialeffektene er ikke mange, men velbrukte, og filmen har et nær skittenrealistisk uttrykk som kler historien godt. I tillegg går man ikke av veien for å myrde karakterer, noe som er vanskeligere i superheltfilmene til de store studioene (filmstudioene har derimot en tendens til å la selv de mest irriterende karakterene sine overleve – noe som i stor grad forklarer «Spiderman 3»).

Studioene har imidlertid også en tendens til å tjene penger på filmene sine, mens «Super» stupte på de få kinoene den ble satt opp på, og endte opp med en total inntjening på om lag 10 prosent av budsjettet. Den falt rett og slett mellom to stoler, mellom å være en superheltfilm og en bekmørk komedie, og publikum visste ikke om den var fugl eller fisk. Tro meg, den er fugl.

Filmens største styrke ligger imidlertid hverken i stilvalg, eller Rainn Wilsons Frank (eller The Crimson Bolt, som han kaller seg når han endelig får noen å kjempe mot). Nei, en av årets definitive rolletolkninger gjør Ellen Page, som den overivrige sidekicken Boltie. Hun er alt Robin skulle ønske han var: modig, men med menneskelige styrker og mangler – samt seksuelt tiltrekkende for helten sin.

Sorry, Robin.

Page, som for alvor ble kjent i «Juno», viser en mindre søt side av seg selv her:

Hun er også den eneste skuespilleren som kan levere linja «It’s all gushy» og få det til å låte sexy:

Selv om Gunns film gikk med et dundrende underskudd, håper de fleste av oss som har sett den at dette blir en sleeper hit, en film som når sitt fortjente publikum litt på sikt. Filmen har ikke vært å se på norske kinoer, men er nå omsider tilgjengelig for digitalt utleie.

Om det finnes rettferdighet i verden, blir også Ellen Page nevnt i neste års nominasjonsrunder til de store filmprisene.

Og selv om filmen har like mange småfeil som heltene den portretterer, ble «shut up, crime» årets filmsitat for min del.

I ren entusiasme over å ha oppdaget filmen twitret jeg om det, noe som resulterte i at jeg fikk to nye tilhengere på twitter: @Thecrimsonbolt og @Sidekickboltie.

Jeg er egentlig voksen nok til å vite at det ikke er Ellen Page som svarer meg når jeg småflørter digitalt med karakteren hennes, men jeg er samtidig barnslig nok til å overbevise meg selv om at det faktisk er det. Så jeg konkluderer med at Ellen Page følger meg på Twitter.

Det kan du også gjøre. Hilsen @Davidskaufjord.