Denne britiske prisvinneren starter som en normal fjellklatrings-thriller, før de tar noen uventede avstikkere inn i helt andre områder. Opptakten er veldig standard: fem venner på tur, som blir jaget gjennom skogen av folk som akter å kverke dem. En velbrukt formel vi kjenner fra drøyt halvparten av alle norske grøssere laget de siste ti årene, men «A Lonely Place to Die» har noen velkomne overraskelser på lur.

Den durkdrevne fjellklatreren Alison (Melissa George) er på klatreferie i det skotske høylandet, sammen med sin potensielle kjæreste Ed (Ed Speleers), samt vennene Rob (Alec Newman), Jenny (Kate Magowan) og Andy (Eamonn Walker). Etter en fuktig kveld på en avsidesliggende hytte er de klare for dyst ved morgengry, og har store planer om å bestige et av fjellene i området.

Under en lunsjpause på vei til fjellkjeden skimter de så vidt lyden av en stemme som roper etter hjelp – og oppdager et menneske som er begravet levende i skogen. En livredd, liten jentunge som heter Anna. Hun snakker ikke engelsk, bare kroatisk. De befinner seg langt ute i ødemarken uten mobildekning, og splitter opp i to grupper for å finne hjelp fortest mulig.

Snart befinner Alison seg alene i skogen sammen med Anna, separert fra vennene – og på vill flukt fra livsfarlige skikkelser. Herfra kan dette utvikle seg til alt fra en kidnappingsthriller til en overnaturlig skrekkfilm, og jeg er egentlig lite lysten på å avsløre noe særlig mer. Jeg så selv denne filmen uten å ane noe som helst om historien på forhånd, og det er nok sånn «A Lonely Place to Die» fungerer best. Som vanlig er mysteriet langt mer spennende enn løsningen.

Jo da, folk triller ned fra fjell, og gode venner blir drept. Men sjeldent på den måten man tror, eller på det tidspunktet vi forventer det. Stuntene virker veldig realistiske (flere av dem er åpenbart utført av skuespillerne uten hjelp av stuntfolk eller spesialeffekter), noe som gjør ulykkene desto mer ubehagelige. «A Lonely Place to Die» har et par av de beste fall-scenene jeg noensinne har sett på film, og fjellklatringen føles veldig autentisk.

Dette er trolig fordi den britiske regissøren Julian Gilbey («Rise of the Footsoldiers», «Doghouse») selv er en erfaren klatrer. Han har åpenbart også mye erfaring med sjangerfilm, og leker stadig med forventingene våre. Hver gang du tror filmen er på vei i en retning skifter den kurs, og løper videre i en nytt sidespor. Tempoet er høyt og spenningsnivået betydelig, i alle fall frem til slutten.

For historien sklir ut den siste halvtimen, mens den forvandler seg til en blanding av «Halloween» og «The Wicker Man». Noe som er langt fra like kult som det høres ut, dessverre. Mens den første timen satser på en realistisk stemning, blir historien stadig mer tøysete mot innspurten – med en finale som byr på noen logiske svakheter det vil være lumpent å avsløre her.

Manuset føles en smule underutviklet, men dette er en historie fortalt i handling, ikke ord. Så selv om potensialet ikke helt innfris er dette fortsatt en skikkelig vellaget lavbudsjett-thriller, som til tider minner en del om Neil Marshalls «The Descent» (2005). Stilig filmet, stødig regissert og brukbart spilt. Særlig av australske Melissa George, som er i ferd med å bli en gjenganger i severdige sjangerfilmer få har sett.

Jeg er ikke akkurat overbegeistret over hvordan historien ender, men i det store og hele er «A Lonely Place to Die» vel verdt tiden. Ikke noe mesterverk, men en helt solid spenningsfilm som gjør seg best på liten skjerm med et par øl og en bolle popkorn i fanget.