Det har faktisk vært bemerkelsesverdig få amerikanske TV-serier som har tematisert krigen mot terror etter angrepene 11. september 2001.

Den eksplosive spionactionserien «24» (2001-2010), den realistiske og virkelighetsbaserte krigsserien «Generation Kill» (2008), den atmosfæriske spionthrilleren «Rubicon» (2010) og nå «Homeland» (2011-?) er de relativt få, og mest minneverdige, eksemplene.

Det mest interessante med disse seriene er imidlertid hvordan de danner et større narrativ som skildrer reaksjonsprosessen etter 11. september.

«24» er utvilsomt handlingens serie. I den første usikre tiden representerte Jack Bauer den handlekraftige og ukompliserte helten.

David Simons «Generation Kill» skildrer soldatenes egne historier og behandler de med respekt, men også en ny form for ettertenksomhet.

«Rubicon» derimot handler ikke om handlende helter overhodet, men om tenkende etterretningsanalyser, tankespill, informasjonskrig og konspirasjoner, og fokuserer på terrorens mentale implikasjoner.

Interessant nok befinner «Homeland» seg et sted mellom «24»s hyppige og sjokkerende plotvendinger og «Rubicon»s kontemplative karakterportretter, stemning og saktegående tempo.

«Homeland» stiller tilsynelatende opp karakterene til en klassisk katt-og-mus-lek.

Den ekstremt dedikerte CIA-agenten Carrie Mathison (Claire Danes) mistenker den frigitte amerikanske krigsfangen sersjant Nick Brody for å ha blitt hjernevasket og for å være en såkalt sovende agent.

Slik åpner «Homeland» for, og struktureres rundt, spiontrillerens twister og spenningsbaserte plot. Det mangler ikke på falske allianser, løgner, dobbeltspill, uklare motiver og sjokkerende vendinger.

Noe som ikke akkurat er overraskende siden serieskaperene Alex Gansa og Howard Gordon begge har «24» på CV-en.

Dessverre er «Homeland» svakest når serien nettopp henfaller til «24»-aktige sjokkavsløringer, enkle løsninger og spionklisjeer.

Men heldigvis er «Homeland» for det meste et engasjerende drama hvor karakterer og situasjoner får tid til organisk å utvikle og utfolde seg.

Faktisk er de mest spennende scenene de som er preget av stillhet og pauser, ettertenksomme blikk og subtile gester.

Serien viser preg av storhet i skildringen av de små øyeblikkene og av dagliglivet som utfoldes. Scener som for eksempel skildrer far og datter mens ser på rare Youtube-videoer, eller en fremmedgjort tante som legger niesene sine fylles av subtile følelser og ettertenksomhet.

«Homeland»s to største fortrinn heter Claire Danes og Damien Lewis. I rollene som henholdsvis Carrie og Brody fremstiles begge som skadeskutte og ødelagte mennesker. De er to mennesker som på hver sin måte har blitt ødelagt av terrorkrigen den ene direkte og den andre indirekte.

Gjennom deres traumer skildrer «Homeland» effektivt de menneskelige kostnadene av å danne frontlinjen i krigen mot terror.

Carrie representerer en relativt ny og unik kvinneskikkelse på TV.

Mens usympatiske mannlige antihelter som Tony Soprano, Dexter Morgan og Walter White har dominert TV-skjermene et drøyt tiår, har det vært få skildringer av den psykisk ustabile men også dyktige kvinnelige antihelten.

Claire Danes utnytter til fulle den unike muligheten hun får i rollen som den anspente, hensynsløse men også uhyre intelligente agenten Carrie, og gir sin kvinnelige antihelt en fascinerende kompleksitet på godt og vondt.

Damien Lewis’ tilfører Brody, den rake motsetningen til Dick Winters (krigshelten Lewis udødeliggjorde i «Band of Brothers»), en spennende tvetydighet i rollen som «kanskje, kanskje ikke skurk».

Mest imponerende er imidlertid hvordan Lewis formidler den kaotiske (følelsesmessige) tilstanden en nødvendigvis opplever når man etter 8-års tortur og fangenskap, plutselig skal fungere som far og ektemann igjen.

Lewis og Danes sammen med Mandy Patinkin som Carries CIA-mentor og farsfigur Saul og Morena Baccarin som Brodys kone danner et ensemble av interessante, engasjerende og uhyre velspilte karakterer.

«Homeland» er et drivende karakterdrama om vanlige mennesker i ekstraordinære situasjoner.

10 år etter terrorangrepene plasserer «Homeland» seg mer direkte inn i den faktiske geopolitiske virkeligheten. Den er adaptert fra en israelsk serie, men oppleves som relevant og original.

Det som skiller «Homeland» fra både «24» og «Rubicon» er hvordan serien nesten umidlbart kaster seg og seeren ut i grumsete moralske farvann. I de første episodene tematiserer serien spørsmål om rett til privatliv versus overvåking og ønsket om trygghet og kontroll.

Mens Carrie ser på de ulovlige overvåkningsbildene av Brody, blir seeren konfrontert med sin egen rolle som titter og medsammensvoren. «Homeland» handler nemlig vel så mye om en fragmentarisk virkelighet – om persepsjon og perspektiv.

Serien kan ses som en selvrefleksiv undersøkelse av en flyktig og fryktinngytende virkelighet, hvor det man tror man vet og hva som er sant konstant skifter med perspektiv, persepsjon og ny kunnskap.

Denne virkeligheten understrekes av introsekvensen hvor bilder av hovedpersonene stående i en labyrint klippes frenetisk sammen fragmentariske nyhetsklipp.

«Homeland» fungerer som en spennende thriller, som et glimrende karakterdrama og en kompleks kommentar på samfunnet 10 år etter terrorangrepene.