• Denne teksten er en del av Comoyos julekampanje, der du inviteres til å gi bort en film (helst norsk!) til tre Facebook-venner. Comoyo tar kostnaden. «Amors baller» er en av titlene vi oppfordrer til å gi bort.

Da filmen om Norway Cup kom på bordet, bestemte jeg meg for å lage en film som kunne være den første en ungdom så uten foreldre. Fordi det ofte ble pinlig, fordi foreldre ikke skjønner «greia».

Jeg hadde også et mantra om at ungdommene som spilte i filmen skulle få bruke mye av seg selv. Det skulle være for dem, om dem og med dem.

Tre uker før innspillingen av «Amors baller» dro jeg og noen fra teamet på langhelg med ungdomsskuespillerne. Den gang hadde filmen en helt annen tittel, en tittel jeg ikke sier noe om her fordi det ikke er noe poeng.

Etter at vi hadde lest manus et par ganger ropte en av ungdommene: «dette er jo som om Amor hadde baller i stedet for piler» (hovedpersonen blir nemlig truffet av en ball og ikke en pil). Filmen MÅ hete Amors baller!»

«Ja» runget det med latter fra de andre 15, 16-åringene. «Ikke faen» tenkte jeg. Jeg skal ikke debutere med en kinofilm som heter «Amors Baller». Hva tenker mamma om det? Eller pappa? Kollegaer og venner? Det går ikke, det er en sånn revy-tittel som «onkel Bjarne» kan humre over i stresslessen sin. Ordspill liksom! Jeg er jo en del av ironi-generasjonen!

Men ungdommene sto på sitt. De mente at jeg ikke skjønte hva som var humor for dem, hva som ville trigge ungdom i dag, fordi jeg var for gammel. «For gammel? 32 år liksom? Dette er jo gammeldags humor», mente jeg. «Nettopp» sa ungdommene, det er poenget – derfor er det morsomt. De tok meg på mitt mantra om at jeg jo ville lage en film om, for og med ungdommer. Derfor skulle de bestemme. Etter hvert overbeviste de produsent og distributør.

Og sånn ble det.

Regissør Kristoffer Metcalfe

En uke etter premieren i mars 2011, dro jeg alene på Saga kino. Kjøpte billett, poppcorn og brus. Gikk inn i salen og satte meg langt bak. Inn i salen veltet ungdommer mellom 11 og 17. De kom gjerne åtte av gangen. Ingen foreldre. De brukte lang tid på å finne plassene sine, gutt, jente, gutt, jente. Da filmen begynte oppdaget jeg at jeg var den eneste i salen over 17år. Den eneste. Jeg ble bekymret for hva ungdommene tenkte om meg når de snudde og så meg. Hva hvisket de til hverandre? «Hva gjør han her liksom». «Han er jo alt for gammel for å gå på denne filmen». «Han kan jo ikke skjønne greia».

Da kledde jeg på meg, og snek meg stille ut av salen. Jeg hadde ikke noe der å gjøre. Jeg hadde kanskje laget filmen, inspirert av min egen ungdomstid og alt det der, men nå var det de som styrte skuta.

Å ikke være velkommen på sin egen film, ble det største komplimentet jeg kunne fått.