OBS: INNEHOLDER FORTRENGTE MINNER OM SPOILERE
I forrige episode: Bernard syntes ikke at blueprinten av seg selv så ut som noe som helst.
Ford får Bernard online. Den en gang så stoiske androiden går rett inn i et hyperventilerende panikkanfall over å ha drept Cullen. Ford prøver seg med noen «trøstende» ord om at skyldfølelsen, kvalene og smerten B-man føler er bemerkelsesverdig. «A thing of beauty.»
Andre ting Ford synes er vakkert: halskjeder laget av krympede hoder, gråtende treåringer og inkassovarsler til minstepensjonister.
«Du burde være stolt over følelsene du føler,» fortsetter han. Du er jo forfatteren bak så mange av dem. Han forteller at de startet med følelsenes grunnfarger, kjærlighet, hat, og så videre, men han ville ha alle sjatteringene, og siden mennesker ikke strakk til skapte han Bernardboten på den syvende dag.
Jepp, Ford, kunnskapen om at du har forledet Bernard til å skape disse følelsene han nå føler og sånn sett ufrivillig påføre seg selv all denne smerten, får ham sikkert til å føle seg så mye bedre.
Aldri få deg jobb på krisetelefonsentral, ok?
Så siterer han, av alle romanfigurer, Victor Frankenstein: «One man’s life or death were but a small price to pay for the acquirement of the knowledge which I sought, for the dominion I should acquire.»
Du leste aldri slutten på den boka, du?
Ford rasjonaliserer bort at han fikk skapningen sin til å utføre mord. De hadde ødelagt både deg og parken. Bernard skal til å fly på ham, men blir frosset på stedet. «Arnold mente det samme som deg. Han kunne ikkke stoppe meg han heller.»
Med en liten håndbevegelse roer han Bernard igjen, for enda mer sublim enn denne følelsespotpurrien er muligheten til å slå den av.
Han kommanderer Bernard til å fjerne alle spor som kobler dem til Cullens død. Som belønning skal han fjerne alle minnene både om mordet og følelsene han hadde for henne. Raus fyr.
Pianolaet begynner på eviggrønne «House of the rising sun», og Maeve kikker bedrøvet bort på den nye verten som har erstattet Clementine.
Det der er ingenting, Maeve, tenk på hva Juni Anker Hansen har gått gjennom: hennes sønn Albert ble byttet ut tre ganger.
Maeve får flashback til sin tid i det lille huset på prærien.
Oppe hos Felix og Sylvester lurer hun på hva som er greia med disse minnene. Hun vet ikke hva som er ekte og ikke. De forklarer at i og med at hennes harddisk er hakket hvassere enn den vi mennesker har, er minnene hennes feilfrie. For henne å erindre ting blir ensbetydende med å gjenoppleve dem, gang etter gang. Auda.
Hun vil at de skal hjelpe henne å flykte, og deaktivere sikkerhetseksplosiven hun har i ryggraden, som vil gå av hvis hun beveger seg utenfor parkens område.
Felix og Sylvester går med på det. Felix har vel sine emosjonelle grunner til det, men kjøper vi egentlig at Sylvester fortsatt lar seg utpresse på grunn av robo-hallikvirksomheten sin? Eller er han bare veldig, veldig dum?
Dolores og William rir inn i ødemarken. Hun kjenner seg igjen, hun har vært her før. «Vi er nærme. Nærme hjemme.»
Ved elvebredden finner de en drøss med soldatlik, drept med indianerpiler. Én av dem lever fortsatt (en soldat altså, ikke en indianerpil), og Dolores vil gi ham vann, noe William motvillig gjør. De er confederados og en del av et bakholdsangrep mot dem. En ny rekrutt har nemlig fortalt om dem: Logan.
Dolores oppdager et lik i elven, en blond kvinne i Dolores’ egne klær. «Come find me,» sier stemmen. Og så er visjonen borte, og når hun kommer tilbake til Will er confederadosen tilfeldigvis død. Will, da…
Stubbs avdekker liket av Cullen. De fant henne i samme ravine de fant vedhuggeren. Det ser ut til at hun falt, det var hverken gjester eller verter i nærheten. Og de fant satellittlinken på henne. Hun har drevet industrispionasje, men for hvem?
Dekkhistorien til Bernard og Ford virker hakket mer gjennomtenkt enn stuntet Hale og Cullen dro med Clem i forrige episode.
Men Hale synes den lukter fiskete. Dette er ulikt Cullen. Hun var lojal. Det hun var mest bekymret for var Fords nye historielinjer. Prøver Hale å røyke ut Ford her?
Ford påpeker at han har funnet ut at gårsdagens test var en bløff, noen hadde tuklet med Clems kode. Prøver han å skape en falsk trygghet hos Hale, eller tror han Cullen sto bak alene?
Uansett: han benytter anledningen til å gjeninnsette Bernard, samt gi Cullens kvalitetskontrollører innskrenket tilgang. Han og Bernard vil kompensere for underbemanningen. Og Hale bare:
Sylvester er stressa for at ledelsen er stressa, og vil avslutte det hele. Maeve gir Felix tilbake skjermbrettet hun har brukt til å sette seg inn i sin egen programmering. Hun har lært det hun trengte nå uansett, som helt sikkert ikke er det Sylvester var mest keen på å høre. Hun føler hun har gamle, sovende programmer inni seg, akkurat utenfor rekkevidde. Så bra, da.
«Hvem er Arnold?» spør hun plutselig. De andre gutta virker ikke engang å ha hørt om ham, så enten bløffer de, eller så har Ford gjort en rimelig orwellsk innsats med å slette Arnie fra historiebøkene, eller så er de også verter programmert til å tenke at navnet Arnold «doesn’t sound like anything to me.»
Sylvester sutrer litt til, men Maeve får dem til å snike seg opp i adferdsetasjen så de kan endre koden hennes så hun kan komme seg ut. Gutta diskuterer på gangen, og Sylvester insisterer på at de skal slette harddisken hennes når hun restarter for oppgradering, og selvfølgelig leser Maeve på leppene deres, HAL9000-style, og har INGEN i fremtiden sett en eneste scifi-film om superintelligente maskiner, eller?
Teddy og den sortkledde rir gjennom Wyatts land. Den sortkledde kjeder seg, og disser Teddy for at han bare husker det Ford vil at han skal huske, og at han ikke skjønner at spillet her er fikset. «Du er her for å tape.»
Ordene trigger minner hos vår unge Cowboy-Ken.
Vi hører lyden av surrende fluer (som vel er blitt et slags forvarsel på nært forestående erkjennelsesoppgradering hos vertene våre? Westworlds svar på 2001s «Also Sprach Zarathustra»?)
De oppdager flere verter slaktet. En av dem lever, en ung blond dame som den sortkledde drar kjensel på og trodde var pensjonert.
Min ansiktsgjenkjennelses-programvare er på nivå med en Tamagotchi, men internett kan fortelle meg at dette er den samme modellen som ønsket William velkommen i parken. Hm….
Hun forteller at det var Wyatts folk som gjorde dette. Den sortkledde angripes av en svær kis i bøffelmaske, men klarer å overvinne ham med Teddys hjelp. Men bevegelsen han gjør når han dreper ham får Teddy til å huske hva den sortkledde gjorde mot Dolores i episode 1. Så Teddy slår ham ned.
Dum og Dummere triller Maeve på båre inn i adferdsetasjen. De forteller at de må slå henne av for å endre grunnkoden hennes. Hun legger seg ned og ønsker Sylvester lykke til. Så kjører de en format c: på henne.
Sizemore gir regi til en kannibal på kontoret sitt. Er dette siste rest av hans kasserte magnum opus Odyssey on Red River? Get over it, mann.
«Once more with feeling,» anmoder han verten, og jeg lol-er på ekte. Hale kommer inn, og empatisk som han er har han praktisk talt glemt at Cullen akkurat har dødd. Hale forteller at hun falt mens hun gjorde noe viktig for Delos-styret, men når hun ikke vil si mer blir Sizemore furten og skryter at han også har en hemmelighet: Ford har nemlig gitt ham tillit til å lage en sjefsskurk til den nye linjen, selveste Mr. Kannibalsen her (som under hele samtalen er frosset i nesten-ta-en-bit-av-leggen-han-holder-positur).
Men når Hale forteller ham at linjen til Ford snart er ferdig skjønner han at dette bare er noe han fikk beskjed om for å holde ham bissi og unna skriverommet. Dette er altså mannen som for et par episoder siden påberopte seg å leve av å være menneskekjenner.
Hale kan trøste ham med at hun har en ekte jobb til ham.
Felix er deppa over at de har formatert yndlingsharddisken hans, og Sylvester prøver å overgå Ford i rævatrøsting, før han skvetter som fy i det Maeve plutselig sitter oppreist igjen. Du må slutte med det der, Maeve.
I stedet for formatering har Felix fiklet med kjernekoden hennes. Bare se her. Så kutter hun strupen på Sylvester med en skalpell.
Felix får kvaler, og Maeve bare ler og sier at han ikke må stole på henne. Så bruker de et fremtidsapparat på å sveise igjen halsen til Sylvester i tilfelle de trenger ham senere og hææææ, men fair enough.
«Now,» sier Maeve, «it’s time to recruit my army.»
Maeve står opp til Amy Winehouse på pianolaet. «Back To Black», fordi hun har blitt blackhat, ikke sant.
Mens hun venter på at Hector skal komme for å sprenge safen sender hun NuClem og de andre horene bort for å gi kundene en gratis omvisning, og bartenderen for å vanne ut whiskey. Hun forteller det som en historie i preteritum – «Clementine took the other girls and treated the newcomers on the far table to a stunning view of their most popular attractions» – og så gjør vertene det, uten å mukke. Interessant ny skill, Maeve.
For tredje gang rir Hector og kobbelet hans inn i byen. Vi har fått Rolling Stones og Bizet der før, og denne gangen er det Tsjaikovskijs tur med en vals fra «Svanesjøen». Fra symfoniorkestrert rock til opera til ballett, hver gang blir vi minnet på den koreograferte og teatralske iscenesettelsen av denne actionscenen. Den er som en cutscene i et dataspill.
Hector og de andre skyter seg inn til saloonen, mens Maeve gir motstanderne deres nye historier for å lette veien deres.
Takket være Maeves hjelp klarer de for første gang å få safen ut av Sweetwater.
Ford takker Bernard for hjelpen med å slette sporene etter drapet på Cullen og sånn.
«Hva føler du nå?» lurer han, som en annen sportsjournalist. Bernard svarer hakket mindre på autopilot enn det norske langrennslandslaget, og sier at han forstår situasjonen sin, men ikke følelsene sine. Velkommen i klubben, Bernard.
Er minnene hans ekte, lurer han.
«Alle verter trenger en backstory,» forteller Ford. «Som alle mennesker trenger en historie om seg selv.»
Ford filosoferer ikke bare fritt her, han refererer til det moderne psykologi kaller det narrative selvet. I motsetning til det opplevende selvet – som altså er den delen av selvet vårt som opplever tilværelsen vår øyeblikk for øyeblikk, det som lizm, bare lever i nuet, mann – er det narrative selvet den historien vi bygger av våre tidligere opplevelser – minnene våre – for å skape en helhetlig fortelling og mening ut av livet vårt. Og fordi evolusjonen syntes det var hensiktsmessig, så har dette narrative selvet utviklet seg til å være en føkkings lystløgner. Kort fortalt: det håndplukker og fordreier minnene våre for å gjøre tilværelsen hakket mindre uutholdelig. Det narrative selvet er den delen av deg som mener det ikke var såååå vondt å føde barn, at ting var mye bedre før vi åpnet grensene for alskens terrorister og voldtektsmenn, at du aldri egentlig likte Vanilla Ice på ånkli, og at du faktisk vant den diskusjonen på internett.
Jepp. Alle trenger en backstory. Men ekte, det trenger den ikke være.
«Det er lidelse som gjør deg livaktig,» sier Ford.
«Men ikke levende? Hva er forskjellen på din smerte og min?»
«Det var spørsmålet som fortærte Arnold. Svaret virket alltid åpenbart på meg: vi kan ikke definere bevissthet, fordi bevissthet ikke eksisterer. Vi lever også i våre egne looper.»
Ford mener det ikke finnes noe skille mellom verter og mennesker.
Like fullt har han ingen kvaler med nå å skulle slette de vonde minnene fra assistenten.
Bernard har et siste spørsmål: «Har du fått meg til å skade noen på denne måten før?»
«Neeeeeeeeeeeeeeida,» kniser Ford med jugekors bak ryggen.
Før Ford tømmer papirkurv-ikonet på desktopen Bernard flasher roboten til minner om at han drepte Elsie. Oida.
Dolores leder William gjennom klippene. De finner stedet der fjellene møter vannet. «Jeg er hjemme,» sier Dolores.
Hun ser en folketom landsby i det fjerne. Hun går mot den, og er plutselig inne i sitt eget flashback, med blå kjole og greier.
Landsbyen er full av verter på linje som har danseskole til skummel Bioshock-grammofonmusikk. De soser rundt som retningsløse sims, mens teknikere prøver å lære dem opp. Maeve er der også.
Så begynner ting for alvor å bli trippy. Hun ser det hvite kirketårnet fra tidligere visjoner, og så dukker jenta som en gang var datteren til Lawrence opp og spør om hun fant det hun lette etter. Plutselig skytes det vilt i gaten, folk faller om overalt. Hun ser en skikkelse skyte, men oppdager plutselig at det er henne selv. Hun retter pistolen mot tinningen, og…
…William river henne ut av dagdrømmen, og pistolen vekk fra hodet hennes. Skjelettet av kirketårnet står halvt begravet i sanden. Hun friker naturlig nok ut, og lurer på hva som er virkelig. Det er slitsomt å ha absolutt og total erindring av alt man har opplevd (heldigvis har vi et narrativt selv som sørger for at vi slipper det), bare spør stakkaren Funes i Borges-novellen Mannen med den gode hukommelse. Eller nei, det kan du ikke, for (spoileradvarsel) han dævva. (Pluss at han er en fiktiv figur, dah.)
«Er dette nå? Er du virkelig? Er jeg i ferd med å bli gal?»
«Selvfølgelig er jeg virkelig,» svarer William.
Hun skjønner ingenting.
Velkommen til klubben, Dolores.
«Det er som jeg er fanget i et minne for lenge siden. Det er dette Arnold vil. Han vil at jeg skal huske.»
De har tent bål for natten. Dolores depper. Hun var så sikker på at dette var stedet, på at Arnold ville møte henne der.
I stedet dukker det opp ryttere i det fjerne. Det er confederados, med sin nye rekrutt Logan. «Billy, jeg har lett etter deg i dagevis. Dere er i så mye trøbbel.»
Hale tar med seg Sizemore ned på lageret med de voksaktige, kasserte vertene. De tar tak i originale Pa Abernathy. Hun laster opp data i ham, og gir Sizemore beskjed om å gi ham personlighet nok så de kan smugle ham ut av parken. Aiai, her lukter det snålt radarpar-komedie!
Det er kanskje et langt skritt ned i forhold til Odyssey on Red River-eposet, Sizemore, men husk: beggars can’t be choosers.
Stubbs tar tak i Bernard i korridoren og beklager opptrinnet med Clem i går, og kondolerer litt ekstra for Cullen, skjønner hva jeg mener. Men Bernard skjønner ikke det. Stubbs sier det er jobben hans å vite om sånne ting, blunkblunk.
Bernard nekter for alt. Begynner mesterdetektiven Stubbs å fatte mistanke, kanskje?
Forresten, Har Bernard hørt noe fra Elsie?
Niks.
Teddy har tent leirbål, og den sortkledde er bundet. Og vi skjønner hvorfor han aldri tar av seg hatten.
Teddy og den nye dama bonder over Wyatt-mytologi, og den sortkledde himler med øynene. «Dere har havnet i samme, nye story, dere».
Teddy lurer på hvem han er, før han gir ham en ny knyttneve. «Jeg husker at du tok Dolores. Hvor er hun?»
Den sortkledde gir ham noen ekstra sannheter om hva Teddy er for noe. Han må virkelig nyte dette her, for det er jo ikke akkurat sånn at noe av dette går inn hos roboten.
Teddy vil drepe ham, men får beskjed om at han ikke kan det. «Men jeg kan endre reglene.»
«Du snakker som om du eier denne verdenen.»
«Ikke bare denne.» (Avslørte han nettopp at han er eieren av Delos?)
«Vil du vite hvem jeg er? Hvem jeg virkelig er? Jeg er en gud. En industrititan. Filantrop. Familiemann. Gift med en vakker kvinne. Far til en vakker datter. Jeg er den gode, Teddy.»
Han forteller videre at kona i fjor kom i skade for å ta feil piller, og druknet i badekaret. 30 års ekteskap forsvant. Og datteren mente hun tok livet av seg på grunn av ham.
«Skadet du dem også?»
«Aldri,» kommer det så fort fra den sortkledde at han tror det selv. Så var det dette med det narrative selvet og sånn, da.
Datteren mente at alle de gode gjerningene hans bare var en elegant mur for å skjule den han var innerst inne.
Shit, fra barn og fulle folk får man høre sannheten, ass.
Så han dro hit for å motbevise henne.
Og sånn i det store og hele, åssen synes du det har gått så langt, Herr Sortkleddsen?
Han forteller at han skapte en test for seg selv. Han fant en kvinne, en nybygger, med et barn. Han ville se om han virkelig hadde det i seg å gjøre noe virkelig ondt. Så han drepte dem.
Samtidig, i Sweetwater, ser vi Maeve gå fra saloonen. På et pistolskudd flasher hun tilbake til huset på prærien der den sortkledde kommer for å ta henne og datteren. I minnet forsvarer hun seg med en kniv, men oppdager i stedet at hun i nåtid har kuttet strupen til NuClem.
«Du er et dyr,» får den sortkledde høre rundt leirbålet.
«Et dyr hadde følt noe. Jeg følte ingenting. Men så skjedde det noe mirakuløst.» Maeve nektet å dø. I stedet flyktet hun ut på prærien med datteren i armene. «Hun var levende, om bare for et øyeblikk. Det var da labyrinten viste seg for meg.»
Så det er deeeeet han har pønsket på hele tiden, som skal fylle livet hans med mening: han skal sette slavene fri.
Og det betyr at Maeves glitchende tilblivelseshistorie sammenfaller med den sortkleddes. Hennes vei mot å bli en superbot, og hans vei mot å bli alle verters selvutnevnte frigjører, startet med det traumet han påførte henne i huset ute på prærien.
Og da er det vel bare å erkjenne at teorien om at Will = MiB lever i tålelig godt velgående fortsatt. William er i parken for første gang og skal gifte seg når han kommer hjem, og den sortkledde besøkte parken for første gang for 30 år siden og var gift i 30 år (siden kona døde for et år siden giftet han seg for 31 år siden, men la gå). Familien til Williams forlovede er eiere av et stort firma som har eierandeler i Westworld, og den sortkledde sa nettopp at han både var businessmann og eide denne verdenen. Dessuten kjente han altså igjen verten William møtte ved ankomst.
Greit nok, men da håper jeg de vil et interessant sted med dette og ikke bare gjør det for whaaaaaaaa’ens skyld. Plis ikke føkk opp dette, Nolan og Joy.
På gaten i Sweetwater dirigerer Maeve vertene til å lage så mye oppstyr at Stubbs er nødt til å sende et team ned for å hente henne.
I mellomtiden flasher hun tilbake til da hun var inne til diagnostikk hos Bernard og Ford etter at den sortkledde drepte barnet hennes. Hun reagerer ikke på kommandoene deres, bare Ford klarer å roe henne ned, «med et triks fra en gammel venn»: han setter på et pianostykke av Debussy. Hva det heter? «Rêverie» – dagdrøm.
Han tar bort smerten hennes, selv om hun bønnfaller ham om å få beholde den. «Denne smerten er alt jeg har igjen av henne.» Men altruisten Ford gir henne ny jobb på bordellet i stedet, med lovnaden om at i morgen er dette bare en fjern drøm. Maeve dreper seg selv i stedet.
«Å slå Wyatt er det eneste som mangler for å låse opp labyrinten,» sier den sortkledde. Og da vil tilværelsen plutselig få mening. Valgene våre vil få konsekvenser.
Teddy prøver å drepe ham, men klarer ikke. I stedet setter den kvinnelige verten en pil i brystet på ham. Fyyyyyyyyy.
«Det er på tide du kommer tilbake til dine egne,» sier hun, og plutselig er buskene fulle av maskerte gærninger.
«Wyatt» vil trenge deg snart.
Nå begynner det å skje det ting her. Tenk at det bare er to episoder igjen.
