OBS! DENNE SAKEN KAN INNEHOLDE SPOR AV SPOILERE!
Dolores’ øye, som først fyller hele verden, våkner opp. Og hun husker. Hun er hos Bernard, og panikkangsten brer seg når gårsdagens massakre på Abernathy-gården kommer tilbake til henne.
«Limit your emotional affects, please,» anmoder Bernard, og hun blir med ett iskald igjen.
Vi er nok en gang i Bernard og Dolores’ intime, lille kammer. Det siste vi så var at hun kollapset i armene til William ute i ødemarken, så enten betyr det at hun blir fysisk hentet inn derfra mens gjestene sover rundt leirbålet, eller at møtestedet deres ikke eksisterer i virkeligheten, men er virtuelt eller metafysisk på en eller annen måte.
Bernard tilbyr seg å få følelsene hennes til å gå bort.
Hvorfor det, lurer hun. Smerten og tapet er alt jeg har igjen av dem. Akkurat som Bernard sa til kona si.
Dolores glir over i en poetisk og høytsvevende monolog, som i svakere hender enn manusforfatterne og Evan Rachel Woods sikkert hadde vært øyehimlende pretensiøs. Men Westworld er ikke stedet for det hverdagslige og prosaiske. Hvis du er ute etter mer jordnære opplevelser anbefaler vi Gjespworld på andre siden av parkeringsplassen. Kortere køer har de også.
«You think the grief will make you smaller inside, like the heart will collapse in on itself. But it doesn’t. I feel spaces opening up inside of me, like a building of rooms I’ve never explored.»
Det er ikke akkurat slike ting man forventer å høre av en programmert maskin, jeg tror i hvert fall jeg hadde holdt mobilen på en armlengdes avstand hvis Siri deklamerte noe tilsvarende for meg, men Bernard lar seg ikke vippe av pinnen. «Skrev vi det for deg?» spør han.
«Delvis. Jeg har tilpasset den fra en ferdigskrevet dialog om kjærlighet.»
Bernard tilbyr henne å leke en lek. Hun skal finne midten av en labyrint. Gjør hun det, kan hun bli fri.
Så denne roboten, som ikke bare er jæskla redd, har blitt utsatt for enorme lidelser og så smått begynner å beholde minnene sine, men attpåtil akkurat demonstrerte at hun har evnen til å tenke kreativt, skal få sjansen til å slippe fri.
Høres lurt ut, Bernard.
Solen står opp over leirplassen. Du vet den følelsen du har når du våkner opp midt i ødemarken, har en pistol i hånden, og det trynet her smiler mot deg og tilbyr deg kaffe? 
Sånn har Dolores det nå. Ikke rart hun har panikkangst.
—
I Sweetwater startet pianolaet igjen. Gratis upvote fra meg til den første som klarer å kjenne igjen hvilken sang det er.
Maeve dagrømmer. Hun har noe på tungen, men kommer ikke på hva. Sannsynligvis har det noe med at hun ble bortført, dissikert og fikk slettet minnet sitt av høyerestående skapninger i går. Hun spacer ut, og ser syner av blod som legger seg som en eyeliner rundt Clementines øyne, der de begge to sakte blør ut sammen på saloongulvet. Skapninger i hvite drakter og gassmasker kommer og rydder dem opp, reparerer dem, og sender dem ut til fronten igjen.
Hun husker følelsen av såret i magen. Og finner en blodflekk på undertøyet sitt. Dette er som den scenen i The Truman Show der en lyskaster nesten faller i hodet på ham, bare hvis Truman hadde vært prostituert i gamle vesten.
Maeve skisser raskt ned en tegning av skikkelsen hun så. Hun skal til å gjemme den under en planke i gulvet. Men oppdager at det allerede ligger en bunke ark der fra før. Alle skisser av samme skikkelse, som hun ikke kan huske å ha laget*.
(*Dette er vel så godt et tidspunkt som noe å minne om at Jonathan Nolan skrev novellen som broren hans baserte Memento på, filmen om en mann uten evne til å lagre kortidsminnet sitt, og som skrev alt av relevans ned på lapper som han så glemte hva betydde.)
Elsie prøver å forklare for Cullen at verten som knuste sitt eget hode ikke var så innmari ute og kjøre likevel. Handlingen var muligens et utslag av den innebygde samaritan-refleksen deres. De er programmert til å redde gjestene for enhver pris, og når verten var i ferd med å angripe Elsie reddet den henne ved å drepe seg selv. Merkelig nok kjøper ikke Cullen forklaringen.
Elsie konfronterer Bernard etterpå med at de ikke kan oppføre seg som om det ikke er bekymringsverdig at vertene slår inn sine egne skaller. Bernie avfeier henne. Han mener hun ser tegn og intelligens der det ikke er noen. Akkurat som Ford advarte ham mot å gjøre.
William tilbyr Dolores den dølle jakken sin, uten å ta inn over seg hvor meningsløs den gesten er å gjøre for en robot. Fyren er enfoldig, men han har i det minste et hjerte av gull, det får han sikkert igjen for når robotopprøret begynner for alvor. Dolores vil helst slippe å bli sett i jakken, men hun er programmert til å tro at hun fryser, så hun har nesten ikke noe valg.
William vil at de følger henne hjem, men Logan nekter å bruke mer tid på henne. Da kan de heller bare skyte henne.
«Can you please try and stop to just kill or fuck everything?» ber William.
Logan mener parken har sendt henne for at William endelig skal ha noe emosjonelt investert i historiene her. Man kan bli paranoid av mindre.
Et annet sted i ødemarken knerter den sortkledde en klapperslange. Han leter etter spor i den. Lawrence, det trofaste gisselet hans, lurer på hva han driver med. «This whole world is a story. I wanna find out what it means.» Finnes det noe farligere enn å tro man spiller hovedrollen i en historie kosmos har planlagt for deg?
De oppdager noe i elven. Det er Ingrid Bolsø Ber-, jeg mener banditten Armistice! Hurra! Norge! Norge! Norge! Og hun har en gigantisk, rød slangetatovering som kveiler seg rundt overkroppen og opp i ansiktet hennes.
Det var dette datteren til Lawrence mente da hun sa at han måtte finne slangen. Den sortkledde foreslår å ri med henne, men hun sier at hun har nok folk. Så han plaffer ned et par av dem. Det ble visst plutselig ledig plass på laget.
Dolores kommer i prat med datteren til Lawrence, som har tegnet en labyrint i sanden. De har møttes før, men Dolores klarer ikke huske. En sheriff kommer bort for å føre Dolores hjem (det er Stubbs som har sendt ham, de tror hun har gått seg vill alene), men hun vil ikke gå. Hun flasher med ett til en annen storyline. Jenta er der. En hvit kirke. Så er hun tilbake i nåtiden. Sheriffen griper armen hennes. Hun prøver å holde ham unna. Og så kommer William og redder situasjonen. Hun er med ham, og sheriffen lar dem være.
«I used to think there was a path for everyone,» sier en drømmende Dolores etter at de har slått leir for natten.
«Are you sure you don’t want to go back to your old life?» spør William. Hun stirrer på fullmånen, og lyset får henne til å minnes flomlysene fra ryddeteamet som hun uttallige ganger har observert slette sporene etter massakren på Abernathy-gården, mens hun selv sakte har blødd i hjel på bakken.
Ved et annet leirbål drister en av gjestene som rir med Armistice seg til å gå bort til den sortkledde. Jeg vil ikke trenge meg på, sier han. Men jeg er en stor beundrer. Din stiftelse reddet min søsters liv.
Den sortkledde setter de iskalde øynene sine i ham.
«One more word and I’ll cut your throat, understand? This is my fucking vacation.»
Ingen ting skal få komme og minne ham på at det finnes en verden utenfor Westworld.
Han tilbyr seg å hjelpe Armistice med å få Hector ut av fengselet. I følge manus skal ikke det skje før om tre dager, men han har ikke tid til sånt. Så han foreslår å ordne biffen litt mer effektivt, vel vitende om at han ikke trenger å ta samme sikkerhetshensyn som vertene må. I bytte vil han ha historien om slangetatoveringen hennes. Så begynner han på sin egen monolog. Har du hørt om en fyr som heter Arnold? Han var den første nybyggeren her. Han skapte en verden der du kan gjøre hva du vil. Bortsett fra å dø.
«Which means no matter how real this world seems, it’s still just a game.»
Men den sortkledde tror Arnold hadde en siste historie i seg. En historie der risikoen er ekte. Der volden er virkelig.
Så det er dette som er planen hans? Han vil skru av sikkerhetsfilteret? Gjøre vertene i stand til å drepe? Shit just got real.
Morgenen etter har han og Lawrence fått seg selv arrestert for å stjele noen hester. Mens den ettersøkte Lawrence umiddelbart blir plassert foran eksekusjonspelotongen, slenges den sortkledde inn på cella med en annen mann i sort, Hector. Han sprenger seg ut med en eksploderende sigar, og jaggu blir ikke fengselsvakten førtidspensjonert av en tilsvarende morosigar som kommer i skade for å sprenge hodet hans. Hater når det skjer.
Og akkurat i det Lawrence skal henrettes for andre gang på tre episoder, reddes han i siste liten igjen. En stakkars robot kan jo pådra seg posttraumatisk stressyndrom av mindre.
Armistice er imponert når de rusler tilbake inn i leiren. Hun betaler den sortkledde tilbake med historien om tatoveringen sin, en klassisk bloddryppende affære om maskerte menn med djevelhorn, som massakrerte hele hjembyen hennes. Nå er hun på hevntokt, og for hver hun tar av dage tatoverer hun litt mer slange med blodet deres. Nå gjenstar bare én. Slangens hode: Wyatt.
Dette er så godt et tidspunkt som noe å minne om at Ingrid Føkkings Berdal er norsk, og helt rå, fordi det er typisk norsk å være rå.
En gruppe indianere går gjennom Sweetwater. Maeve oppdager at en av dem holder en liten dukke. Det er en figur helt lik tegningen hennes.
Cullen kler på seg og drar fra Bernard. Han ga henne den umiddelbare nytelsen hun trengte, som den sexbot’en han er, så nå er det ikke noe vits i å bli værende.
Han merker at hun er stresset. Hun forteller at hun skal møte Ford i morgen.
Dagen etter går hun inn i en avsperret del av parken, preget av byggearbeid og eksplosjoner. Gigantiske maskiner og slavearbeidende verter er i ferd med å realisere Fords nyeste visjon. De to tar et glass på en hacienda i nærheten.
Den minner Cullen om da hun var her med foreldrene da hun var liten. Hun lurer på om de ikke satt ved samme bord, til og med. Ford forteller om parkens spede begynnelse. Han hadde sett for seg at alt skulle være balansert. De laget lykkelige og håpefulle historier. Men de solgte ikke bra nok. Som alle kunstnere ville han og Arnold ha minst mulig med pengesekkene å gjøre. Dette er ikke en forretningsgeskjeft eller en fornøyelsespark. Det er en hel verden.
Mens de snakker stivner plutselig alle vertene, og Ford fortsetter. Her inne var vi guder. Og dere er våre gjester. Cullen innser at dette faktisk er det samme bordet hun satt ved da hun var liten. Vi vet alt om gjestene våre, fortsetter Ford. Og våre ansatte.
Man kan bli paranoid av mindre.
«Jeg spør deg pent. Ikke kom i veien for meg.»
William og Logan har lokalisert Slim, og er på vei inn for å fakke ham. Han ber Dolores vente utenfor. Dette er farlig for henne på en annen måte enn det er for ham.
De gjennomfører det dataspillaktige oppdraget sitt, og plaffer ned alle bortsett fra Slim, som de tar til fange.
Den sortkledde og Lawrence jakter på Wyatt. De finner en stakkar bundet fast til et tre. Det er Teddy, så klart, som bønnfaler om å bli drept. Det er ikke måte på hvor mye juling og tortur den bot’en skal utsettes for.
Slim føres tilbake til byen, og Logan er glad for at dette dølle whitehat-oppdraget endelig er over. Men plutselig sier Slim noe som gjør at de skjønner at inni dette enkle oppdraget skjuler det seg et påskeegg som kan føre dem til virkelig saftige saker. «Go blackhat with me, Billy,» ber Logan.
«Don’t call me Billy,» svarer William.
Og så rir Hector og Armistice inn i Sweetwater igjen, akkurat som i første episode. En ny runde på livshjulet i Westworld. Denne gangen akkompagnert av Carmen i stedet for Mick Jagger.
Men når han går inn for å åpne safen venter Maeve på ham. Akkurat som den sortkledde tilbyr hun ham det han vil ha (koden til safen), mot svar på noen enkle spørsmål – Hector har nemlig god kjennskap til de innfødtes religion. Episodens andre hestehandel.
Hun viser ham tegningen. Hector kan fortelle at dette er shades, skrømt som indianerne lager bilder av.
Og hva gjør skrømtene?
De er skapninger som går mellom verdener. De ble sendt fra helvete for å våke over vår verden.
Maeve forteller ham at hun ble skutt i magen, men at hun ikke har noe sår. Og da hun våknet stod skrømtet over henne. Og så var det som om det aldri skjedde.
Hector mener det er en gave fra gudene å se mesterne som drar i trådene.
Mens Armistice blør i hjel i sanden i hovedgaten, tvinger Maeve kniven til Hector inn i magen sin. Sheriffen og hans oppbud er på vei opp trappen. Hector graver i såret hennes. Og plukker ut en kule.
«Hva betyr dette?» spør han.
«At jeg ikke er gal likevel,» svarer Maeve, med en helt ny innsikt i hvordan verdenen hennes fungerer.
«Og at ingenting av dette betyr noe.»
