Westworld s01e02: «Vi vil vel ikke at noe skal komme i veien for gjestenes voldtekt og plyndring?»

SPOILER WARNING KAN DU SELV VÆRE.

Dolores drømmer. En fordreid stemme ber henne våkne. Hun går ut mot ugresset bak låven. «Do you remember?» spør stemmen.

Men før vi får se noe mer ligger speilbildet til William og sover i ruten på et 70-tallsfuturistisk lyntog, på vei inn i en 70-tallsfuturistisk ankomsthall. Han er på vei til sitt første besøk i Westworld med Logan (en aldri så liten 70-tallsfuturistisk hyllest til Logan’s Run?), svoger og kollega, og en person han tydeligvis ikke har spesielt mye til overs for. Logan lover ham at han kommer til å elske dette. De spesialtilpasser opplegget etter gjestens preferanser, og så kan man bare leve i denne fiksjonsverdenen uten konsekvenser. Dette er stedet man velger hvilket menneske man ønsker å være. For Logans del virker det som han er villig til å nøye seg med å velge hvilken menneskekroppsdel han vil være, og har bestemt seg for å gå for gigantisk rasshøl.

William blir bedt om å velge blant de skreddersydde kostymene, samtidig som han (og vi) får en liten opplæring i de viktigste reglene i parken (du kan lese flere av dem her). For eksempel at pistolene ikke kan brukes til å drepe noe man ikke skal kunne drepe. Enn så lenge har vi ikke fått vite hvordan dette fungerer med f.eks. stikk- og slagvåpen, eller hvordan i hule helvete de med god samvittighet kan slippe barn inn i parken. Dette ække akkurat Hunderfossen.

Scenen minner mye om mulighetene du får til å spesialtilpasse avataren din i dataspill som Fallout 4 og Skyrim. Det er hverken første eller siste gang man får følelsen av at Westworld er verdens mest avanserte open world-rollespill.

Sjefsprogrammerer Bernard og hans assistent Elsie lurer på hva som egentlig fikk Far Abernathy til å klikke i forrige episode. De mener at fotografiet han fant ikke kan ha vært nok. Elsie vil sjekke om hun kan gjenoppbygge Abernathy, eller i det minste sjekke om det er noe avvik hos Dolores også. Dette kan tross alt smitte.

Igjen hører Dolores stemmer. Er det en fordreid Bernard-stemme som dirigerer henne? Hun ser syner. Hele Sweetwaters hovedgate er fylt av lik.

William kommer ut fra skifterommet i et skremmende kjedelig cowboy-kostyme. Personligheten han virkelig vil ha er tydeligvis pregløs. Til slutt blir han bedt om å velge hatt. Han går naturlig nok for den hvite*.

(*Dette er vel et naturlig øyeblikk å påpeke at i gamle gullalder-westerns var skurkene alltid kledd i svart, med svarte hatter, og de snille hadde hvite hatter. Derav uttrykket blackhat og whitehat. William gjør altså et bevisst valg om å være en whitehat, prektig som han er.)

Han møter på Logan igjen, som selvsagt har drapert seg i en jålete kreasjon i svart fra topp til tå. De befinner seg med ett inne i en 1800-tallssalong, som viser seg å være en vogn på det gamle toget som tar dem inn i selve parken. Logan ser Williams skepsis, og lover at dette ikke kommer til å være bare «guns and tits and all that mindless shit I usually enjoy.» Dette stedet er nemlig svaret på det spørsmålet du går og stiller deg. «Who you really are.» Og hvis ikke dét får den dobbeltbunnede symbolikk-alarmen til å gå av, så får ingenting det.

Den svartkledde, som virker temmelig komfortabel med at den han virkelig er er en hjerteløs sadist*, forstyrrer en lynsjemobb som er i ferd med å henge Lawrence, en stakkars lovløs. Han ødelegger hele moroa for lynsjemobben ved å plaffe ned alle sammen, og kapper løs Lawrence. Han vil ha hjelp til å finne inngangen til labyrinten som kan vise ham Westworlds virkelige hemmeligheter, og er overbevist om at Lawrence vet veien. Så han rir av gårde, med Lawrence på slep etter galgeløkken.

(*Her er det kanskje betimelig å adressere et spørsmål jeg er helt sikker på at serien faktisk vil at vi skal stille oss selv: hvor sadistisk er faktisk Ed Harris’ rollefigur her? Han elsker jo tydeligvis blodbadet, men for alt han vet er vertene han slakter intet annet enn hyperrealistiske dataspillfigurer. Er det han driver med annerledes enn å meie ned fotgjengere i Grand Theft Auto? Det krever jo åpenbart et mer forkvaklet sinn å drepe noe som i praksis er umulig å skille fra et ekte menneske, selv om de vil våkne igjen dagen etter med minnene slettet, men hvor går egentlig skillet? Hvor reell er lidelsen til vertene? Og er det greit å påføre noen/noe slik lidelse bare fordi man vet at de vil ha glemt det i morgen?)

—

Pianolaet starter igjen. Denne gangen er det Radioheads «No Surprises». Jepp, denne eksistensielle robotserien fikk nettopp et automatisert, preprogrammert piano til å spille en sang som handler om å leve et automatisert, preprogrammert og forutsigbart, ferdig scriptet liv, hentet fra et album som heter OK Computer, der man også blant annet kan finne låter som «Paranoid Android». I tillegg er det en av mine desiderte favorittsanger, ved siden av forrige episodes «Paint It, Black». Westworld-parken skreddersyr kanskje opplegget sitt etter gjestenes unike preferanser, men jeg begynner å bli seriøst engstelig for at Westworld­–serien er skreddersydd etter mine unike preferanser. Neida. Eller? 

Bordellmadamen Maeve forfører en potensiell kunde, og forteller sin preprogrammerte klisjébakhistorie. Men plutselig får hun syner hun også. Flashbacks til en brutal massakre ute på prærien.  

Maeve er inne på verkstedet til diagnostisering. Den aldrende modellen klarer ikke dra inn nok horekunder med triksene sine lenger. Får hun ikke opp tallene sine blir hun kassert, som om hun var en hvilken som helst middelaldrende kvinnelig hollywoodstjerne, hvis verdi kun måles i sexappell. Buuuuuu.

Bernard har en teori om at Abernathy sannsynligvis ble sabotert, men samme hvor mye han lader ordene sine føler ikke Ford seg videre truffet. Han mener det er for lettvint å bruke sannsynlighetsberegning når man driver med noe så uforutsigbart og komplekst som å skape liv ut av kaos. Hvis jeg hadde fått en dollar for hver gang jeg hørte den, ass.

William har omsider ankommet Sweetwater stasjon. Han skumpes borti av en diger sinnatagg som er ute etter bråk, han blir forsøkt rekruttert av kavaleriet, og han hjelper en gammal, altfor takknemlig sullik opp fra gjørmen han har ramlet i. Men Logan river ham vekk. Dette er de kjedelige småeventyrene de prøver å lokke førstegangsgjester ut på, og går man i dialog med disse har man plutselig aktivert dem. Akkurat som miniquests i et dataspill.

Dolores oppdager sitt eget speilbilde, og faller igjen i staver…

 …og befinner seg på verkstedet med Bernard igjen. Han ber henne sjekke i grunnminnet sitt om noen har oppdatert henne siden sist de hadde en slik samtale. Dolores lurer på om hun har gjort noe galt. Oppriktighet, naivitet og et ønske om å hjelpe ligger selvsagt i hennes programmerte personlighet. Men gjør det den mindre ekte? Lengslene, drømmene og redslene hennes er syntetiske, men hva så? Disse skapningene startet kanskje som dataspillfigurer, men Ford og de andre programmerernes ønske om å gi dem spillerom og autonomi for å gjøre parkopplevelsen så troverdig som mulig har åpenbart gjort dem til noe mer.

En mer pågående, aggressiv Maeve prøver å tiltrekke seg en kvinnelig gjest, men avvises igjen. Hun snakker med Clementine om marerittene de har som forstyrrer nattesøvnen. Når hun har slike mareritt teller hun bare bakover fra tre, og når hun våkner finner hun seg i sin egen seng. Men så glitcher hun igjen.

Bernard lover Cullen at vertene fungerer optimalt igjen, etter trøbbelet i forrige episode. «Bra,» svarer hun sardonisk. «Vi vil vel ikke at noe skal komme i veien for gjestenes voldtekt og plyndring?»

William og Logan spiser middag. Den gamle sulliken fra i sted kommer bort, full av takknemlighet. Han virker som en tidlig modell, mekanisk i bevegelsene og primitiv i personlighet. Logan vil ha ham til å forsvinne, men når han ikke tar hintet hamrer Logan heller en kniv gjennom hånden på ham. Mens gamlingen vrir seg i smerte går han opp for å hore litt.

William på sin side avviser Clementine. «I have somebody real at home.» Hun nøler et øyeblikk, men vertene er tydeligvis programmert til å ikke ta inn over seg gjestenes referanser til den virkelige verden, eller til at de selv er roboter. I stedet tolker hun ham elegant i overført betydning. «I understand. Real love is always worth waiting for.»

I mellomtiden har sjefsforfatter Sizemore et divautbrudd fordi en av robotmakerne ikke har gitt den nye indianerhøvdingen hans en majestetisk nok nese. Han markerer sin forakt for nesen ved å slå den i stykker. Der, ja. Nå viste du hvem som var sjefen.

Så sutrer han til Cullen for at han ikke får nok verter til sin nye historielinje. Det er tydelig at han er rimelig klar for at gamle Ford, som ikke vet å verdsette hans geni, erstattes av noen yngre, mer kyndige. Noen konkrete du har i tankene, Sizemore?

Ford har tatt heisen opp/ned/inn i parken, og befinner seg langt ute i ødemarken, hvor han vandrer rundt. Han møter en ung gutt med britisk aksent. De slår følge videre. For briter holder sammen. 

Et annet sted sleper den svartkledde gisselet sitt inn i en liten præriebygd. Lawrence oppdager til sin forskrekkelse at han er ført til familien sin. Mens den svartkledde iskaldt legger patron på patron på bordet, prøver Lawrence å bedyre at han ikke vet noe om labyrinten. Men den svartkledde vil ikke ha noe av det.

«Do you know why this beats the real world, Lawrence? The real world’s just chaos. It’s an accident. But in here, every detail adds up to something.»

Den svartkledde, som sikkert hadde et navn en gang, har altså forlatt den virkelige verden, til fordel for en langt mer besnærende fiksjonsverden, en enklere verden, der han har overbevist seg selv om at ingenting er tilfeldig, der alt har en mening, der man følger et forutbestemt løp. Det er en tankegang og et behov det er lett å kjenne seg igjen i, som går rett inn i kjernen av menneskers preprogrammerte hang til å skape mening ut av det meningsløse, til å gjøre livene våre til oversiktlige narrativer der årsak og virkning henger sammen, der noen er helter og noen er skurker, der alt skjer av en grunn, og alt får en pen og pyntelig konklusjon. En tankegang som i alle tider har drevet mennesker til å skape religion, kunst, konspirasjonsteorier og enorme western-eventyrverdener, fordi vi alltid – for å si det med ord Ford sikkert hadde bifalt – higer etter å skape orden ut av kaos.

En bunt landsbyboere kommer for å redde Lawrence. Den svartkledde bare smiler. «Jeg har kommet hit i 30 år,» sier han. «På en måte ble jeg født her. Og dette er nettopp hvorfor jeg kommer.»

Så meier han ned samtlige, inntil bare kona og datteren står igjen. Men Lawrence snakker fortsatt ikke. Så kona ryker også. Til slutt er det datteren som serverer sannheten: «The maze isn’t meant for you.» Hun sier han må følge elven til der slangen legger sine egg for å finne den.

Ford og guttungen skuer ut over et enormt ørkenlandskap. Hører du? sier Ford, og som på kommando hører de kirkeklokker. En klapperslange dukker opp. Ford fryser den med en håndbevegelse. «Everything in this world is magic,» forteller han. «Except to the magician.» Han ser et enslig kirketårn nede på sletten, og ber guttungen dra. Gutten skal til å protestere, men adlyder med ett, like hypnotisert som klapperslangen i sted. Gutten er kledd i samme antrekk som Ford. Begge har britisk aksent, og de bondet over en streng far. Har Ford bygget en vert basert på sin barndoms jeg?

Bernard får besøk av Cullen. De har et forhold, men det er tilsynelatende utelukkende av det kjødelige slaget. Putepraten deres er teknisk. Hvorfor opprettholder vertene skuespillet når det ikke er noen gjester til stede? De er programmert til å øve på hverandre, så de lærer seg å bli mer menneskelige. Det høres så sexy ut når du sier det på den måten, Bern.

Elsie undersøker Maeve. I stedet for å kassere henne skrur hun ned aggresjonsnivået hennes, og gjør henne heller mer sensitiv for følelsesnyanser. Hun programmerer inn mer EQ, rett og slett. «Drømmer de?» spør en av assistentene. «Hva er vitsen med det?» Minnene blir jo slettet uansett.

«Can you imagine how fucked we’d be if these poor assholes ever remembered what the guests do to them?» Derfor har de en formening om hva drømmer er, i tilfelle de skulle komme i skade for å noen gang huske disse traumene, så vil de avfeie det som fantasifoster. Skulle ønske jeg kunne gjøre det samme når jeg tenker på landslaget under Høgmo.

Maeve er tilbake i saloonen. Hun bonder litt med Teddy, som plutselig blir pepret full av bly, bare for moro skyld. Den blåøyde troskyldigheten hans tiltrekker seg virkelig sadister. Men så går Maeve nok en gang inn i flashback-modus. Hun husker mer denne gangen. Minner fra en massakre på prærien. En krigsmalt indianer, som plutselig skifter ham og er en svartkledd mann. Som følger etter henne, inn i huset. Marerittmannen i svart står over henne og datteren. Han tar frem en kniv, og sikter seg inn mot skalpen hennes. Maeve teller seg bakover fra tre…

…og våkner opp på et sterilt, moderne operasjonsbord. To teknikere graver nedi et sår i magen hennes, og påpeker at hun har resistente stafylokokker i buken. «Ikke rart vi har et flueproblem». De får totalangst når de oppdager at hun er våken, og hun stavrer seg ut av operasjonsrommet, med åpent buksår, skliende i sin egen blodpøl. Hun løper rundt i det enorme, labyrintiske komplekset. Hun ser andre kropper ligge på bord, i glassbur, bli operert på. Det er klinisk, kaldt og fremmed, en helt annen verden enn den varme westernestetikken hun er vant til. Dette må være som å våkne opp i et romskip, med små grå skapninger fiklende inni kroppen din.

Til slutt kollapser hun av skadene, og bæres vekk før noen oppdager hva som skjedde.

Dolores våkner på natten igjen. Hun går bort til ugresset bak låven. Hun graver i bakken. Og plukker opp en revolver. Noe sier meg at denne ikke er like harmløs som de andre våpnene vertene har.

I kontrollrommet presenterer Sizemore, kry som en hane, sitt nyeste konsept. «This storyline will make Hieronymus Bosch look like he’s doodling kittens.» Han lover selvkannibalisme, dissekering og indianerdrap. Dette er det ypperste av hva parken kan tilby. Han kaller den Odyssey on Red River, og stiller seg lagelig til for å motta applaus.

I stedet får han bare et «No,» fra Ford. «I don’t think so.»

Og så starter Ford på en monolog som det er vanskelig å oppfatte som noe annet enn både en betimelig meta-flathånd til moderne tv-seriers påtatte nihilisme og spekulative lefling med volds-, hevn- og sexfantasier (tenk Game of Thrones på sitt verste, eller House of Cards sånn jevnt over), og en slags mission statement for denne serien. Som de etter min mening til fulle har klart å leve opp til enn så lenge:

«What’s the point of it? Get a couple of cheap thrills? Some surprises?* That’s not enough. It’s not about giving the guests what you think they want. No. That’s simple. Titilation. Horror. Elation. They’re parlour tricks. The guests don’t return for the obvious things we do, the garish things. They come back because of the subtleties. The details. They come back because they discover something they imagine no-one’s noticed before. Something they fall in love with.»

I Sweetwater får William øye på Dolores. Blikkboksen som trigger starten på hennes miniquest ruller bort fra henne.

«They’re not looking for stories that tells them who they are. They already know who they are.»

William plukker opp boksen og gir til Dolores. Hun møter blikket hans. Programmeringen kicker inn. William smiler til henne, og hilser med den hvite hatten sin.

«They’re here because they want a glimpse of who they could be.» 

(*Apropos billige overraskelser: på nettet har spekulasjonene om Westworld allerede begynt å rase. Hvilke uforutsette tvister har skaperne planlagt? Er alt en drøm? Er Bernard egentlig en katt? I nok et forsøk på å skape orden ut av kaos er internettets fremste tvist-detektiver som vanlig i gang med å ville redusere ethvert kunstprodukt til en rebus som skal løses (eller en labyrint som skal navigeres). Noen av de mest underholdende kan du lese her. For all del, jeg er glad i uventede vendinger i plottet, jeg, så lenge de faktisk tilfører noe, men enn så lenge virker det heldigvis som om WW er mer en No Surprises-serie enn en som prøver å finte oss ut i et desperat forsøk på å holde interessen vår. Og det er en bra ting, for da er den mer opptatt av å fortelle historien sin, få oss til å stille de vriene spørsmålene, og fokusere på det som faktisk er relevant. Ikke for det, jeg blir overrasket om det ikke viser seg at noen vi har trodd var mennesker egentlig er roboter, men hva vil de tilføre om det for eksempel viser seg at Westworld foregår på en annen planet, eller i en virtuell virkelighet? Når det er sagt: en av teoriene i linken har en viss fjasete appell, nemlig at William er den svartkledde som ung. Det vil forklare både sistnevntes oppheng i Dolores, samt peke mot en voldsom transformasjon hos William. Som den svartkledde sa, på mange måter ble han født her i parken, som han kom til for første gang for 30 år siden. Tilfeldigvis like lang tid som det er siden sist parken opplevde en teknisk svikt. Det gir ny mening til Bernards oppfordring til Dolores om å huske i starten av episoden og den umiddelbare overgangen til William sovende i toget etterpå. Og ikke minst vil det bety at Williams linje i episoden foregår 30 år før resten av linjene. Men hvorfor stoppe der? Er hele den fragmenterte, smått desorienterende fortellerteknikken egentlig bare løsrevne minner over mange tiår som dukker opp i små, usammenhengende drypp hos vertene? Jeg sliter med i det hele tatt å forestille meg logistikken for å holde styr på noe sånt over så mange episoder, og tviler på at det er sånn, men det er en interessant tanke uansett. Og vips, der ble jeg visst en tvist-detektiv selv, gitt. Fort gjort.)

Ford og Bernard går ute i ørkenen. «Styret forventer en ny storyline», sier Bernard. «De skal få en. En jeg har jobbet på lenge,» sier mannen som lager orden ut av kaos.

Han stopper opp.

«Noe ganske så originalt.»

Ford og Bernard titter oppover. De står foran et kirkespir.

Orden ut av kaos. Mening ut av det meningsløse. Våre liv som narrativ. Konspirasjonsteorier. Kunst.

Og Religion.