24 timer kan fortone seg som altfor lenge i disse dager da tv-serier er mer ferskvare enn noensinne.

Derfor satt vi benket foran tv-skjermen i går kveld, med starten på «Broen»s andressesong på dansk tv. Der gikk den én time før svensk tv, og hele ett døgn før NRK sparker igang ballet i kveld.

Dette er våre førsteinntrykk av seriens fortsettelse, basert på det vi fikk se (vi prøver å ikke spoile noe som helst for dere som skal se i kveld).

LES OGSÅ: Vi har snakket med «Broen»-manusforfatteren om andresesongen

 

1: FIGURENE ER SEG SELV LIKE

Mye av det som funka i førstesesongen var knyttet opp til samspillet mellom de to hovedfigurene, Saga Norén (Sofia Helin) og Martin Rohde (Kim Bodnia). Det samspillet er på plass fra første øyeblikk de to møtes, nøyaktig 13 måneder (Saga holder tellingen) siden de sist traff hverandre (bokstavlig talt) under tragiske omstendigheter.

Ettersom mye av førstesesongen også gikk med på å etablere de to figurenes særtrekk, slipper vi heldigvis tilvenningsfasen i denne omgang. Joda, asbergers-Saga er rar. Men nå vet vi det, og kan humre over at hun påpeker at det er et skip som har gått på grunn ved Øresund-broen ettersom det er lengre enn tolv meter og bredere enn fire.

Og, jaggu klarer hun ikke å spandere på seg et smil i gjensynet med Martin, samtidig som hun ler (forsøker, i hvert fall) av vitsene hans.

 

2: NOEN VIL MANGE VELDIG VONDT

Det er fortsatt litt uklart hva som er motivasjonen, men de to politifolka får sitt å stri med når en ukjent gjerningsmann (eller flere) bestemmer seg for å angripe samfunnet som helhet.

Et par motiv har kanskje allerede utkrystallisert seg: Spesielt vondheten som oppstår etter mobbing i skolen utgjør endel av tiden i førsteepisoden. Men som vi alle vet: Ting i skandinaviske krimserier er sjelden slik de ser ut, spesielt ikke i nettopp første episode.

 

3: VI KOMMER TIL Å BLI ENDA MER LEI AV REVEVITSER

Allerede har det dukket opp tegn på at det faktisk er flere gjerningsmenn, og på nettet dukker det opp folk som er tildekket av dyremasker.

Deriblant en rev, forklarer en av de overlevende etter en innledende «båtulykke». Forvent vitser i sosiale medier.

 

4: DET ER FAKTISK LITT SPENNENDE

«Broen» er behagelig tv på høsten. Akkurat så spennende at du ikke helt glemmer hva som har skjedd i forrige episode, og ikke så uredd at den ikke tør å ta det ekstra skrittet for å holde tak i deg.

Vi så for eksempel ikke helt for oss at første sesong skulle få et såpass tragisk utfall som den gjorde. Tilbake etter det står en skadeskutt Martin, spilt så jovialrøft som bare Kim Bodnia kan. Når han attpåtil starter denne sesongen med å ta et oppgjør med seg selv og alle andre rundt ham, er det lov å lure på om vi har med en løs kanon å gjøre.

 

5: TRENGER VI FLERE MESTERHJERNER?

Gudene veit hva som egentlig skal skje videre i «Broen II», men det ligger altså i kortene at mange skal dø (se punkt 2). Mest sannsynlig er det også en «mesterhjerne» (eller flere) som står bak.

Akkurat slik det var i forrige sesong av «Broen», og i stort sett alt annet av skandinavisk krim som lages om dagen. Kult nok, det, så lenge historien er god er god og det ser såpass bra ut som det gjerne gjør i nettopp skandinavisk krim.

Men som Martin Bjørnersen påpekte i en kronikk mens forrige sesong av «Broen» rullet og gikk: Trenger vi virkelig flere mesterhjerner? Disse, og det de finner på, er gjerne så gjennomkalkulert(e) at det hele knapt nok er plausibelt at kunne eksistert i virkeligheten.

Kanskje det skandinavisk krim nå trenger er et skikkelig opprøsk? Med en ballesparkende patruljemann som må snakke, eventuelt slå ned rabiate og sjalu øksedesperadoer som har tatt et par slurker for mye av flaska?