Tidligere i dag var Filter invitert til en visning av klipp fra «Godzilla» og «Edge of Tomorrow» hos SF Norge.

Foruten trailerne fikk vi se en halv time med klipp fra to av sommerens mulige storfilmer, begge med det til felles at de kjører japansk kildemateriale gjennom et amerikansk blockbusterfilter.

Herfra og ut blir det bittelitt spoilete, men vi prøver å ikke bli for konkrete hva selve handlingen angår.

Faktisk ble det vist hele 20 minutter av «Edge of Tomorrow», som heldigvis ser ut til å levere sterkere på eksoskjelett-fronten i større grad enn det «Elysium» gjorde.

I klippene vi så viste det seg også at Cruise og kompani sjelden lar være å ty til et humoristisk innspill på bekostning av den bisarre mekanismen der Cruise må leve og dø den samme dagen om og om igjen, i hvert fall ikke i filmens første del.

Den andre traileren ga forøvrig et temmelig godt inntrykk av hvordan denne komiske timingen fungerer i praksis.

Dette gir romveseninvasjonen en lettere tone enn det man kanskje skulle tro, tatt i betraktning at menneskeheten er i ferd med å utryddes, men så har vi da også nok av mørke filmer i denne sjangeren allerede, Cruise-filmen «War of the Worlds» inkludert.

Risikoen med den høye latterfrekvensen er selvsagt at moroa kan gå på bekostning av følelesen av at noe står på spill, men mot slutten av klippene begynte det å dreie i en mer vemodig retning.

Forresten: Måten Cruise returnerer til starten av dagen sin når han dør, med et enkelt hardt klipp fremfor noen form for unødvendig effektfiksfakseri, er topp.

Det er også en film som kan få det til å kile litt i magen, spesielt første gang Cruise skal droppe ut av flyet sitt og har panikk – det gir litt samme følelse som å sitte på en berg- og dalbane rett før den setter utfor.

Romvesnene er på sin side ikke spesielt skumle, men måten de beveger seg som en kveil av lynkjappe, dødelige tentakler og skjuler seg i sanda for så å dukke opp under folk selger godt inn ideen om hvor farlige og nær uslåelige de er.

Så får det heller være at filmen virker lite blodig – kanskje er dette en sci-fi-versjon av Normandie-invasjonen, men glem sjokkfølelsen fra åpningsminuttene til «Saving Private Ryan».

Når det gjelder rollefigurene er og blir Tom Cruise en god actionstjerne, så det er ingen overraskelse at han i rollen som den ulykksalige PR-mannen Bill Cage som tvinges til å bli soldat ser ut til å levere fint.

Faktisk er han lett å relatere til på en mannen-i-gata-måte selv når han skumper rundt i en robotdrakt som han, i introduksjonsvideoen før klippene, fortalte veide mellom 35 og 55 kilo.

I introduksjonen var han også full av entusiasme for Emily Blunts rollefigur, Rita Vratski, som er den beintøffe soldaten som trener ham opp.

– This character, she’s…

Hvorpå Tom Cruise fikk et av disse hoderykkene med skeive smil som får det til å se ut som om han skal si noe komplett bananas. Forventningen steg, men så sa han bare:

– She’s badass.

Og joda, Blunt er ei hard nøtt og tolererer ikke tull. Likevel, det virker kanskje som om hun ikke har fått noe særlig spillerom utover det og eventuelle romantiske følelser som måtte oppstå mellom henne og Cruise (dette er tross alt «Groundhog Day» med actionvri).

Kjemien mellom dem er så fin som det blir når to proffer møtes, men foruten de nevnte lystige øyeblikkene er det få tegn til virkelige gnister, noe som er litt skuffende når det ser ut som filmen i stor grad skal bæres på deres skuldre.

Hvordan den ferdige filmen blir? Magefølelsen sier solid og svært underholdende, men samtidig ikke noe som vil sitte særlig lenge i kroppen etterpå.

Da ser heller «Godzilla» hakket hvassere ut, spesielt fordi den viser tegn til å gi en mer følelsesmessig tilknytning til rollefigurene sine enn det fjorårets kaiju-fest «Pacific Rim» gjorde.

Å ha Bryan Cranston med på laget hjelper særlig på den biten, mye fordi det er tydelig at han ikke holder tilbake på skuespillermusklene bare fordi han har gått fra «Breaking Bad» til sommeraction.

Spesielt i én scene vi så gjør han en så helhjertet innsats at det, klisjeer til tross, blir genuint rørende – noe som lover godt for at vi skal klare å tro på motivasjonen hans senere i filmen.

Aaron Taylor-Johnson, som har biffa seg litt opp siden«Kick-Ass», ser også ut til å takle rollen som sønn og soldat fint, uten at det var like lett å føle noen sterk kobling til ham – kanskje fordi vi først og fremst så ham i temmelig streite actionscener.

Det er uansett verdt å merke seg at dette blir en pen film – «Monsters»-regissør Gareth Edwards viser nok en gang at han forstår hvordan man tilfører et geunuint slør av mystikk til det som ofte kan være en temmelig tøysete sjanger.

Et klipp viste far og sønn ruslende rundt i en blanding av de forlatte landskapene i «Monsters» og spillet «Tokyo Jungle», mens et annet klipp fra en hule et øyeblikk fikk meg til å lure på om noen plutselig hadde klippa inn en scene fra «Prometheus».

Det skal nevnes at de fleste av klippene som ble vist av «Godzilla» også kan sees i trailerne, men fridd fra den hesblesende klipperytmen pustet scenene fint på egne ben.

Glimtene av Godzilla gir også en overbevisende følelse av å se på noe enormt, spesielt i en scene hvor gigantens rygg bryter vannet foran et digert hangarskip – og får det til å se puslete ut.

Alt i alt kan det virke som om Edwards har lykkes med å skape en frisk tilnærming til den muterte skrekkøgla, med en film som oppfører seg hakket modnere enn «Pacific Rim» – definitivt en kinoopplevelse å glede seg til.