Da Oslos nyeste filmfestival, Oslo Pix, ble startet i fjor, var det med et uttalt mål om å gi hovedstaden en bredere festival enn de mer sjangerspesifikke og geografisk avgrensede festivalene den allerede har.

Det hindret ikke festivalen fra å åpne sin andre utgave mandag med noe av det særeste og mest absurde vi kan huske å sett, hvertfall fra vår hjemlige produksjonsflora. «Vann over ild», som har ordinær kinopremiere til helga, er langfilmdebuten til manusforfatter og regissør Joern Utkilen, som tidligere har laget flere bejublede og prisvinnende kortfilmer.

Mopeder! Sure viser! Snegler! Whaaaaaat!?

Den utspiller seg midt i et ørken-liknende landskap som like fullt er omgitt av den grønneste, norske furuskog.

Den har rollefigurer som kler seg i en blanding av glorete sportstøy, bredbremmede hatter og westernboots. De bor i en landsby av fargerike campingvogner, bruker plastperler som penger og bedriver tida med å synge sure viser, kjøre moped og oppføre seg motbydelig mot hverandre. Tross den fattigslige stilen går det fram at disse menneskene er så rike at de ikke gidder å jobbe.

Etterhvert dukker det opp en svartkledd Kristoffer Joner, en gjeng med knalloransje parykker og en naiv kunstnersjel i flagrende gevanter, før det hele kollapser i en slags voldsorgie med løskrutt i revolverne.

Kristoffer Joner i en scene i filmen. Foto: Eirik Evjen

Nevnte vi at de kommuniserer ved å sende hverandre lapper som de legger på ryggen av snegler, og at det underveis er en gris som går i luften etter å ha spist en usikret håndgranat?

Absurd humor kan være gøy det, altså, men dette er såpass langt ut i ko ko-land at vi synes litt synd på kinogjengerne som ikke har den samme muligheten som oss.

Nemlig å møte filmskaperen selv etter filmen for å spørre hva som egentlig var meninga.

– Tilbakemeldingene på filmen så langt har vært som forventet: Noen er positive, andre sier at de ikke skjønte noenting. Og det er helt greit det, altså. Det er en eksperimentell film, og jeg er veldig takknemlig for at festivalen var så modige at de satte den opp, sier Utkilen.

Filmskaper Joern Utkilen. Foto: Pål Nordseth

Psykopater og innvandrere

Etterhvert får vi en slags forståelse av at Joner-figuren er en slags psykopat, et menneske som mangler evnen til å bry seg om andre, og som er kommet til campingvogn-byen for å rydde opp i de late, bortskjemte innbyggernes problemer.

Kunstnersjelen er hans motstykke, et menneske med så mye empati at hun ikke kan leve sammen med de andre. Parykk-menneskene (hvis replikker utelukkende består av »blah, blah, blah») er innvandrere som gjør opprør når de skjønner at drittjobbene de er satt til, er labert godtgjort.

Shootout mellom Ole Christoffer Ertvaag og Cato Skimten Storengen. Foto: Eirik Evjen

– Det er jo litt sånn innvandring har fungert opp gjennom årene: Når man trenger arbeidskraft til de tingene man ikke gidder å gjøre selv, blir det import av andre mennesker. Det er jo interessant, for hva hvis alle havner i den situasjonen at de må hente folk fra andre steder, hvor skal de hentes fra da? Mars? Det er jo ikke en idè som kan være bærekraftig for alle, sier Utkilen, som selv er bosatt i Skottland.

– Det er ikke et pent bilde du tegner av hjemlandet ditt, hvis vi skal dra den metaforen om at dette er et Norge i miniatyr?

– Tja, er det Norge, eller er det kanskje hele verden? Dynamikken er vel mye av den samme. Du har vanlige, snille mennesker, du har noen som er slemmere, men alle er likevel er innenfor det man kan kalle ‘helt ok mennesker’. Og så har du noen få som ikke bryr seg om andre mennesker i det hele tatt, og noen som bryr seg så mye at de ikke kan være sammen med andre mennesker. I denne filmen er Kristoffer og kunstnerdama ytterkantene, men det er de som ikke bryr seg som klarer å gjennomsyre alt med sin greie, og sender oss ut i en menneskeskapt katastrofe, sier han.

– Så det er et humanistisk budskap i bånn her, da, om at vi må ta vare på hverandre?

– Ja, når jeg ser filmen nå, så tenker jeg at hovedbudskapet er at vi må finne en måte å takle den kraften som ligger i å ikke bry seg om andre. Man kan kalle dem psykopater eller sosiopater, og de er kanskje bare en prosent eller to av befolkningen som helhet, men de er der, og jeg har lest at de har en tendens til å trekke seg til storbyer og hovedsteder, der det skjer ting. Spørsmålet blir om vi skal gjøre noe med det, om det er mulig, eller ønskelig. Det er generelt noe jeg tenker mye på om dagen, sier filmskaperen.

Starter med skuespiller-samtaler

Han har tidligere laget kortfilmer med liknende titler, som «Jord over vind» og «Wind over Lake», og de har mer til felles med «Vann over ild». Nemlig tilblivelsesprosessen.

– Utgangspunktet i disse filmene er en gruppe skuespillere. Jeg starter med en større gruppe, og sitter og snakker med dem om dem selv. I etterkant av samtalene får jeg ideer og skriver scener. Når det får en retning på papiret velger jeg ut de mest interessante til nye samtaler, og slik fortsetter det. Resultatet er at noen av skuespillerne spiller seg selv, andre spiller historier som er inspirert av det de har snakket om, forteller han.

– Tanken er at historien skal bli til, ikke på en analytisk måte, der man tenker hva skal skje der-og-der, men mer som en intuitiv tankerekke. Akkurat på dette prosjektet fungerte det ikke helt, på grunn av finansieringen var jeg nødt til å skrive ut hele manuset, sier han.

– Men du er fornøyd med resultatet selv, eller?

– Mnja, det er vel sånn 50-50. Det er alltids noe jeg gremmes over, men det er helt normalt. Skuespillerne er jeg veldig fornøyd med, de leverte alt jeg ønsket. Det jeg ikke er så fornøyd med får jeg heller snakke om senere, når lanseringen er over, hehe.

  • «Vann over ild» har ordinær kinopremiere 8. juni.
  • Oslo Pix går av stabelen denne uka, men alt fra åttitallsklassikere på utekino til et vell av forskjellige sjangere inne i salene på Saga, Klingenberg, Kunstnernes Hus, Blå, Vippa og i skateparken i Gamlebyen (!). Sjekk fullt program her.