Nå som dragene har reist for vinteren, og det er pause i spillet om tronen, kan man fort kjenne på abstinensene. Behovet for å flate ut på sofaen, trykke «play» og la seg duve med pianotonene til hodekapping, grafisk tortur og et sted der verden først og fremst er et spillebrett.
Fortvil ikke, nå åpner «Westworld», en grandios TV-serie på HBO med tung kostymeføring, skyhøyt budsjett og løpende hester. Det er til og med snurrende tannhjul i introen!
Men, for ordens skyld, her stopper nok de fleste åpenbare likhetstrekk med «Game of Thrones».
Kongeparken (ganger tusen milliarder)
«Westworld» foregår i fremtida, og handler om fornøyelsesparken med samme navn. Her får du utdelt pistol, cowboykjole og hatt ved inngangen, og besøke en genuin westernlandsby. I den kan du gjøre hva du vil, med hvem du vil. Litt som westernbyen i Kongeparken, med de moralske retningslinjene fra russetreffet samme sted.
Vi blir kjent med den sympatiske Westworld-beboeren Dolores Abernathy (Evan Rachel Wood). Forventningsfullt slår hun øynene opp om morgenen, hilser sin gamle far god morgen og rir ned til byen.
Før dagen er omme blir hun utsatt for en rekke voldelige angrep, hovedsakelig utført av gjestene i fornøyelsesparken.
Det viser seg nemlig at når folk får gjøre som de vil, ja, da vil de voldta, drikke, pule, spy og sloss mens de roper yeah, thats a fuckvacation!
Frisk start
Og det er helt i orden! Neste dag våkner den skadeskutte Dolores like velfrisert og optimistisk, tusler ut på trammen og starter dagen på ny. Hun er, i likhet med de andre beboerne, nemlig bare dukker. Fininnstilte roboter som nullstiller seg selv hver kveld og går i loop til gjestenes disposisjon.
Konseptet er fascinerende og kunne vært en god unnskyldning for en storstilt volds- og sexscene-fest. Serieskaperne er relativt tilbakeholdne på denne fronten og virker mer interessert i å borre i de store eksistensielle spørsmål.
Filosofisk tematikk som kan pakkes inn i blafrende blå aftenkjoler og vide bilder av storslåtte sletter og skulpturelle fjell.
Kjedelig businessforum
Disse flotte, rimelig kitchy «Tatt av vinden»-scenene, mye av det filmet i Utah Valley (dit må man dra, åpenbart) står i skarp kontrast til seriens andre halvpart. Det som skjer i parkens hovedkontor. Her er det lavt under taket og mutte ansatte som marsjerer grublende rundt mens de sveiper på nettbrett under blinkende lysstoffrør.
Som alle andre steder på TV der det utføres presisjonskirurgi og livsviktig konferering er det mange brillebrukere og utrolig dårlig taklys.
I et horn på veggen sitter sjuende far i huset, selveste Anthony Hopkins.
Han spiller Dr Robert Ford, sjefen og skaperen bak parken – den aldrende gründeren som helst samtaler med årgangsdukker og virker til å være lettere dement eller i beste fall, i tvil om hele sitt purpose. Og det hjelper ikke akkurat de ansatte til å finne sitt why.
Sur gjeng
Her på kontoret møter vi den deprimerte programmerer Bernard Low (Jeffrey Wright), hissige manusforfattere som ikke får gjennomslag, kvinnelige ignorerte it-ingeniører og Sidse Babett Knudsen som nailer rollen som den kjederøykende, aggressive lederen som sliter med å få gamlefar til å ta bedriften inn i den nye tida.
Og når alt dette omsider har blitt etablert, da kommer det bugs, det blir rett og slett kuk i computeren som Babett Knudsen kanskje kunne sagt om hun fremdeles spilte i «Borgen». De ellers feilfrie robotene begynner å låse seg, sikle og utvikle hukommelse. Og når du har blitt drept tusen ganger har du mye å huske, for å si det sånn.
En hel haug med sterkt menneskelignende roboter som begynner å bli sinte. Det skal ikke mye til for at dette blir nifst. Spesielt gysende er det i første episode når Dolores’ far gliser til sjefen og vil meet my maker. Spenningen stiger – helt til faren ganske enkelt kobles ut og rulles inn på lager for en stund.
Saktegående sci-fi
Ting tar nemlig tid i «Westworld». Det i seg selv trenger ikke være en ulempe, vi vet at dagens publikum gjerne setter av en time eller tretten til tv-serier, og med en så komplisert sci-fi fortelling er det naturlig at vi trenger litt forklaring.
Mer problematisk er det at selve premisset for serien også spenner bein for dramaturgien. Det blir et problem at det repetitive mønsteret fra parken smitter over til serien. Vi mangler også noe, helst noen, vi kan bry oss om mens vi venter.
De fleste av oss klarer å utvikle følelser for ikke-mennesker, tenk bare på hvor mye TV har fått oss til å føle for vampyrer, dragedronninger, zombier eller spøkelset Laban, for den saks skyld. Likevel er det tungt å utvikle følelser for «Westworld»-folka. Vi klarer aldri å glemme at Dolores først og fremst er maskin, deretter kvinne.
Til det er det altfor mange bilder der hun og de andre robotene stirrer tomt ut i lufta mens de omprogrammeres. Det er nesten, bare nesten, så du får litt lyst til å prøve å skyte litt selv.
Strålende skuespill
Dette må for så vidt også leses som et stort honnør til skuespillerne, som framstår som akkurat det stjernelaget de er. Dessverre har ingen av dem fått jobben som den morsomme sidekicken, noe som er et stort savn i dette mørke universet.
I verste fall er «Westworld» blitt fornøyelsesparken du lokkes til fordi du har hørt at den er så svær. Den svarer til forventningene, men etter et par timer er du likevel bare sliten, lei og vil hjem.
I beste fall kan det vise seg at den som klorer seg fast vil bli belønnet. Vi har sett fire episoder, og det kan se seg ut som om serien tar seg opp.
Ikke minst takket være Ingrid Bolsø Berdal som kommer skytende inn i episode fire.
Hun spriter opp som den rasende Armistic. Hun er så selvsikker og skjødesløs som banditt, og plasserer seg lett på hylle med andre eminente banditter – som mafiadronningen Red fra «Orange is The New Black» eller den hevngjerrige Arya fra sein «Game of Thrones».
Mye podcastmat
Serien er basert på en film fra 1973 med samme navn, og det er ikke rart noen har sett potensiale for en remake akkurat nå. Utviklingen innen robotteknologi, Siri og den generelle tanken om at «the others» plutselig skal angripe «oss» gjør serien brennende aktuell.
Sånn sett er serien forferdelig interessant, så får man selv vurdere hvor mye man må se av serien før man fyrer opp etiske og eksistensielle diskusjoner på fest.
Det mest tankevekkende for denne anmelder var for øvrig fortellingen om at folk helst vil voldta og slakte mennesker når de skal slappe av. Og åpenbart er det noe i det, vi sitter jo her og glor.
- Første episode av «Westworld» legges ut på HBO Nordic natt til mandag 3. oktober. De ti episodene i første sesong blir lagt ut ukentlig.
- Den første episoden kan du sniktitte på hvis du kommer på Nordiske seriedager på Sentralen i Oslo 29. september.
