Det er det store intet. Det store alt. Stedet hvor håpet fødes, lever og dør. Hvor alt er mulig og ingenting skjer. Hvor ånd og selvbilde smeltes og renner bort i en sjø av mobbing. En sjelens slagmark. Et møtested for drømmer og mareritt. Spis eller bli spist.

Det kan høres ut som jeg nå har beskrevet ungdomsskolen, men nei. Jeg snakker om internett, denne bibelske åpenbaring som vi har fulgt fra spede Arpanet-barnsben via World Wide Web-pubertet og helt inn i de voksnes smartfon-rekker. Strengt tatt føles det som om nettet bare har blitt mer umodent for hvert hamskifte, så kanskje var det der noen helt FORFERDELIGE lignelser.

Tilgi meg, Tim Berners-Lee, for jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg blir bare så jævlig pompøs av å se pompøse trailere for pompøse flettverksfilmer, slik som «Disconnect» (2013) tegner til å bli:

Ut i april i USA, denne, selv om den allerede hadde festivalpremiere i fjor.

Forhåpentlig rekker de å klippe om filmen før premiere så de i det minste kan få den nye netthat-låta til Maria Mena med på soundtracket.

«Disconnect» handler om nettmobbing og identitetstyveri og nettporno og generelt folk som Ikke Ser Hverandre fordi de har Nesa I Skjermen. Akk, disse sammenfiltrede skjebner! Som alle med en Facebook-konto jo allerede vet: Teknologien har fanget oss alle inn i en evig skjærsild hvor vi glemmer alt vi visste om å være mennesker.

Nå er alt bare likes og tweets og torrents og sånn, lissom, en 64-bits digitalutgave av «Kamelåååååse». Vi forstår igge hinanden.

Med andre ord, dette ser ut til å bli nok en nettgrøsser for svigermor. En tenkt svigermor, asså, ikke min svigermor. Jeg har en kul en.

Det er snart 44 år siden den første beskjeden ble sendt over ARPANET nå, men gode filmer om nettet er fortsatt overraskende få og stort sett rimelig fantasiløse. Ofte er de rent trivielle, slik også «Disconnect» ser ut til å bli.

Greit nok, nettet er i dag cirka like tilstedeværende i livene våre som vannkraner og hustak, men trenger det være så usexy på film av den grunn?

Jeg har ikke en historisk oversikt over hva som er den første filmen hvor internett spiller en rolle. Antagelig en russisk sci-fi-sak fra 1873, men google-knappen er for langt unna og jeg orker ikke strekke meg etter den akkurat nå. Skal vi holde oss til min husk, er svaret «War Games» fra 1983 med Matthew Broderick. Det er 2013 nå, så da kan vi kalle artikkelen noe sånt som «30 år med internett på film: Fra vondt til verre».

Nettet er, allerede i 1983, et skummelt sted. Det er den kalde krigen, unge Broderick klarer å hacke en forsvarsdatamaskin med kunstig intelligens koblet og det som tilsynelatende er et strategispill om atomkrig men egentlig er Microsoft Nuke 3.1. Sånn cirka. Lenge før «Call of Duty» og ymse andre tv-spill skal få skylda for alle som noensinne har skutt noen setter Broderick nesten i gang tredje verdenskrig.

Heldigvis kan man bruke bondesjakk til å lære maskina at det ikke er smart å sprenge verden i fillebiter. I motsetning til alle kommentarfeltkriger noensinne får Broderick nemlig motstanderen sin til å revurdere standpunkt og ta lærdommen fra tusen nettkrangler til seg: «The only winning move is not to play.»

Å, og så hacker han skolekarakterene sine også.

Tre år senere kom det som antagelig er tidenes første sosiale medier-film, spionkomedien «Jumping Jack Flash» med Whoopi Goldberg. Whoopi bruker datamaskina på bankjobben til å chatte med en britisk spion som sitter fast bak russernes linjer – litt som Facebook-flørting i arbeidstida, bare med litt mer primitiv (og, synes jeg, penere) layout. Ting utarter.

Den står ennå som en usedvanlig framsynt film, ikke minst fordi den forutser all IRC-flørtinga vi unge utskudd skulle delta i et tiår senere. Riktignok ble jeg aldri skutt på, men sluttscenen fanger opp nervøsiteten i å avtale å møte noen fra IRC som man ikke har sett bilde av – ofte en skummel øvelse. Jeg finner dessverre ikke noen klipp av selve chattinga, men her er en scene hvor Whoopi prater i telefonen:

Min absolutte favorittfilm i denne kategorien er uten tvil «Hackers» fra 1995 med Jonny Lee Miller og Angelina Jolie i hovedrollene (de hadde forøvrig et kort ekteskap etter å ha møttes på settet). Det er en hysterisk oppsummering av zeitgeisten fra første halvdel av 90-tallet med Orbital, Leftfield og The Prodigy på soundtracket og überkule cyberkids som spiller «Wipeout» FØR Playstation er ute i butikken, går i de styggeste ravetrash-klærne du noensinne har sett og hacker alt fra tv-stasjoner til (igjen) skoledatamaskinene.

Selvsagt blir det trøbbel. En ond hacker driver med utpressing og holder selveste miljøet som gissel. Og det er så jævlig kostelig. Hør. Den onde hackeren har seg med Dr. Milfy fra Sopranos og kjører skateboard overalt. Jeg gjentar. Den onde hackeren har seg med DR. MILFY FRA SOPRANOS og kjører skateboard OVERALT!

De snille hackerne bruker rulleskøyter.

Det er ikke alt. 3.5″-disketter florerer, sammen med sitater fra hacker-manifestet og instruksjoner om hvordan man phreaker telefoner. Larris-aktige Matthew Lillard er med, har de styggeste flettene i verden og kaller seg Cereal Killer (frampeik mot «Scream»-rollen?). Penn Jillette fra Penn & Teller spiller IT-fyr, mens Marc Anthony er politimann (se begge i dette klippet). Siden flat grønn tekst på svart skjerm er alt for kjedelig for det überkule 90-tallet visualiseres internett ofte som en dårlig 3D-rendret sjø av svevende tall og bokstaver.

I filmens tidlige netthistorie er få filmer mer legendariske enn thrilleren «The Net» med Sandra Bullock, også den fra 1995. Jeg ser for meg livet som manusforfatter i Hollywood på den tiden. Du har egentlig bare lyst til å cruise rundt i den styggeste smogfylte byen på planeten mens du nynner på no’ Bran Van 3000 på bilstereoen.

Tidenes beste låt om å nesten skrive et filmmanus, det der. Men! Plutselig, på den futuristiske mursteinen av en mobiltelefon du har installert i den åpne kabrioleten din, får du en ring-ding-a-dingy om at noen vil ha en «cyberthriller story with a twist» og du innser at dette ikke blir en av dagene hvor du gjør «absolutely buttkiss».

For dette er ikke noen lett oppgave. Du vet ikke mye om nettet, og googling er foreløpig ikke et verb. Så, du svinger av og parkerer langs veikanten. Der sitter du med notetblokk og skribler ned alt du husker fra 60 Minutes-spesialen om internett som du så på CBS forleden. Og så, inspirasjon, pumpende i hjernebarken. Klampen i bånn hjemover. Kaste seg ned foran notisblokka i Windows 3.1 og hamre løs.

Noe tid senere får kinogjengere se Sandra Bullock tilsendt en webside på diskett via FedEx.

Futuristisk nok får likevel fyren som sendte disketten leveringsbekreftelse umiddelbart når Sandra tar imot.

Men vår manusforfatter er ikke ferdig. Faktisk er han overraskende framsynt. «Hva om man kunne bestille pizza…. uten å snakke med folk?!?!»

I denne videoen ser vi forøvrig at «The Net» er en av flere mulige årsaker til at folk over 50 har en irrasjonell frykt for Esc-knappen.

Jeg vil forøvrig komme med en presisering: Jeg er fullt klar over at å referere den Bran Van 3000-låta er en anakronisme – den kom i 1997, to år etter «The Net». Vi gjør alle feil i verden, og i blant gjør vi dem med vilje fordi de gjør ting morsommere.

Egentlig savner jeg tida da Hollywood ikke helt hadde grepet om nettet. Kanskje filmene var unøyaktige, men de var i det minste minneverdige. En gang i tida var internett et forferdelig kult sted, mulighetene var uante og gjetningene ville – folk så for seg gøy og galskap, ikke kattevideoer og fylletweets. William Gibsons «Neuromancer» fra 1984 forutså nettet som en virtuell virkelighet plugga inn i nervesystemet. TV-serien «VR.5» tok dette veldig bokstavelig i sitt korte liv, også den i 1995.

Her kan vår heltinne Sydney plugge seg inn i underbevisstheten til folk hun ringer med VR-systemet sitt og ta dem med inn i en seriøst stygg virtuell virkelighet (serien spilte inn disse segmentene i svarthvitt og la på fargene manuelt, noe som gjorde den så dyr at den kjapt ble kansellert).

Åssen linje er Sydney på? 14.4? 28.8? Den er i hvert fall seriøst effektiv om den er i stand til å overføre kongstankene til Penn Jillette (som dukker opp nok en gang – 1995 var året agenten hans virkelig solgte ham inn i nettboomen, tydeligvis).

1995 var også året da «Johnny Mnemonic» dukket opp, det eneste forsøket til dags dato på å overføre William Gibsons «Neuromancer»-univers til kinosalen.

Keanu Reeves er et databud som kan plugge en ledning inn i hjernen og lagre store mengder informasjon der (og jada, nå om dagen kan man gjøre nettopp det med DNA), noe som er praktisk for dem som ikke tør sende forretningshemmeligheter over nettet.

For Keanu Reeves må livet være et forvirrende sted uten mål og mening, et tilfeldighetenes sirkus. Først floppa «Johnny Mnemonic» så det sang. Fire år senere plugga han igjen en ledning inn i hjernen og fikk en megahit med «The Matrix». Whoa.

Wachowskiene unngikk snubletrådene og lagde den ultimate utgaven av 80-tallets gibsonske nettfantasier. Så kom det nye årtusenet, alle fikk nett og ting ble kjedelige. Manusforfattere i Hollywood har internett nå, serru.

De kan høre Bran Van på YouTube mens de flørter på utroskapsnettsider hvor du kan bestille pøk som om det var pizzaen i «The Net». Der teknofolk før hånlo i kinosalen, mumler de nå bare om noe småpirk som ikke var helt realistisk i hackinga til Lisbeth Salander.

De ville fantasiene og tenåringene som utbryter «whoa cool wicked hack duuude!» er erstattet av mer eller mindre realistiske historier om hva som skjer når folk møtes på sosiale medier («Catfish», «Me and You and Everyone We Know», før nevnte «Disconnect» og starten på «Red State») eller biografifilmer om folk som har gjort noe nettaktig, som Julian Assange og Mark Zuckerberg.

Mer nøyaktig? Joda. Like gøy?

For å si det med «Me and You and Everyone We Know»: ))<>((