Se filmen her! 

Es muy, muy melodramatico!!

Langt fra alt Will Ferrell har deltatt i er like festlig, men hvis du ikke vet å sette pris på «Anchorman: The Legend of Ron Burgundy» er du et kjipt menneske. Sånn er det bare. Will har selv produsert «Casa de mi Padre» sammen med «Anchorman»-regissøren Adam McKay. Dette er kanskje bare en sketsj som er dratt ut til spillefilmlengde, men det er en temmelig gøyal sketsj. En blanding av meksikansk telenovella og parodisk tacowestern fra syttitallet, med Will Ferrell i hovedrollen som den milde kugutten Armando.

Så ja, den hviteste komikeren i verden som macho meksikansk actionhelt, mens han snakker spansk uten å skjønne et kløyva ord av det han sier. Det er konseptet. «Casa de mi Padre» er laget i USA, men som Kris Kristoffersons «Me and Bobby McGee»-inspirerte fortellerstemme sier helt i starten av filmen: «If it sounds Spanish, man, then that’s what it is. It’s a Spanish movie». Filmen er presentert i «Mexicoscope», og starter med en James Bond-aktig temasang på spansk, sunget av Christina Aguilera. Loco, man!

 

Armando (Will Ferrell) har aldri vært sin fars favorittsønn, noe som muligens skyldes at han ved et tragisk uhell skjøt i hjel moren sin med en dobbeltløpet hagle i barndommen. Armando trives uansett best ute på prærien i Mexico, der han kan leve i pakt med naturen. Hjemme på ranchen introduserer lillebroren Raul (Diego Luna) sin nye forlovede: sexbomben senorita Sonia Lopez (Genesis Rodriguez). Hete følelser oppstår mellom Armando og Sonia, selv om hun skal gifte seg med broren hans. Latinsk lidenskap blir til fiendskap, som utvikler seg til… fienlidenskap. Eller noe sånt. Mange ildfulle blikkvekslinger og ørefiker, i alle fall.

Lillebroren Raul har brakt vanære til familien ved å smugle dop over grensen til USA, noe som vekker raseriet til den lokale dopbaronen Onza (Gael Garcia Bernal). En slesk sadist med håndlagede cowboystøvlet i hvitt panterskinn. Sonia viser seg å være niesen til den onde spradebassen Onza, som massakrerer store deler av Alvarez-familien under bryllupsseremonien hennes. Armando tar et tårefylt farvel med sin kjære far Miguel Ernesto (Pedro Armendariz Jr.) ved dødssengen. Pappa har båret på mye nag til sønnen, men nå er det opp til Armando å redde familiens ære – og bringe stoltheten tilbake til sin fars hus. Med litt hjelp av den utstoppede jaguarkongen Yik’in Chan K’awiili.

Men før vi fortsetter, her er en personlig anekdote som har fint lite å gjøre med filmen: det aller første jeg lærte å si på spansk var faktisk «La casa de mi padre es grande». Det var den salige motstandshelten Claus Helberg som lærte meg det, for å bruke det til å sjekke opp damer på ferie i Spania. Jeg var toppen seks år. Claus var mest kjent for tungtvannsaksjonen og som dronning Sonjas skiturkompanjong – men jeg husker ham best som en skøyer med stor sans for practical jokes. En bra mann som lærte meg mye rart. Inklusive å si «min far har et stort hus» på gebrokken spansk, noe som ikke har vært like nyttig som vi begge håpet på.

Uansett, tilbake til hesteoperaen «Casa de mi padre». Mye skrullete gjøgling med meksikanske filmklisjeer, som inkluderer utstoppede hester, snakkende dyr, byggesettmodeller, sangnumre, voldsomme skuddvekslinger, en sexscene med utstillingsdukke og rumpeballefetisj, psykedelisk feberdrøm og naturscener som er spilt inn i studio med malte pappbakgrunner. På et tidspunkt i historien får vi en bortklippet scene med coyoteulver på kokain, introdusert med en skriftlig beklagelse fra filmfotografen. Også den på spansk, naturligvis.

 

Filmen parodierer en sjanger som de færreste har et forhold til her hjemme, men som en del amerikanere kjenner fra nattsendingene til den latinske kabelkanalen Telemundo. Fordi «Casa de mi Padre» er laget på forholdsvis lavt budsjett kan den ta litt større sjanser når det gjelder obskure filmreferanser og merkelige scener, så humoren her er ikke like bred som i Will Ferrells Hollywood-komedier. Han lærte seg angivelig å snakke spansk fonetisk for denne rollen, uten å skjønne et ord av dialogen. Mye er temmelig gøyalt, noe ikke så veldig – men det meste er skikkelig fjollete. Undertegnede har absolutt sansen, selv om moroa i stor grad en smakssak. I enda større grad enn Will Ferrells tidligere komedier.

Gjengen bak «Casa de mi Padre» har tidligere jobbet mye med Ferrell i TV-showet «Saturday Night Live», og på humor-webben «Funny or Die!» (McKay og Ferrells eget humorlaboratorium på nett, red.anm.). Det merkes at de har mest erfaring med sketsjformatet, men «Casa de mi Padre» har en kort nok spilletid og tilstrekkelig med eksentriske scener til å fungere som film. P.S. Etter slutteksten får vi et obskurt gjestespill som jeg ikke akter å spolere her, men som burde glede alle dem som vokste opp med billige villmarksfilmer på VHS.

Her er forresten en musikkvideo laget for filmen:

  

Y uno más, amigo!

 

 

Se filmen her!