Disse filmene kan du se hos abonnementstjenesten Comoyo View, som nå er ute i åpen betaversjon. Den første måneden er gratis, deretter koster abonnementet kr. 99,-
Denne uken plaffer Sanda Bullock og Melissa McCarthy av gårde i «buddy cop»-komedien «The Heat» på norske kinoer, men hvis du ikke har sansen for dette radarparet kan du jo prøve disse:
«Running Scared» (1986)
- Her kan du se filmen
Regi: Peter Hyams.
Vi starter opp med en av de mer vellykkede politikomediene som dukket opp i kjølvannet av «48 Hrs.» og «Beverly Hill Cop». Opprinnelig planlagt som en straightere actionthriller med Paul Newman og Gene Hackman, før regissør Peter Hyams bestemte seg for å gjøre hovedpersonene yngre og hippere. Vel, yngre og hippere på åttitallet.
I dag er Billy Crystal mest kjent som aldrende komiker og Oscar-vert, mens Gregory Hines døde av kreft for ti år siden. I «Running Scared» er de politidetektivene Danny Constanzo og Ray Hughes, to munnrappe bestekompiser som er lei av å risikere livet på jobben i vinterkalde Chicago. Hvorfor ikke førtidspensjonere seg, og åpne en bar i det tropiske paradiset Key West?
Før den tid ser radarparet seg nødt til å avslutte sin aller siste sak, og pågripe den onde dopbaronen Gonzales (Jimmy Smiths). Historien er tynn, men surfer på sjarmen til de opplagte hovedrolleinnehaverne – og et musikkspor fullt av åttitallsmusikk fra blant andre Michael McDonald, Kim Wilde og Patti LaBelle.
«Running Scared» ble en brukbar suksess på kino, og en oppfølger med tittelen «Still Running» var lenge under planlegging – før Billy Crystal og Gregory Hines til slutt avviste hele prosjektet.
Men de dukket i alle fall opp sammen i denne so very 80s-musikkvideoen:
«Hot Fuzz» (2007)
- Her kan du se filmen
Regi: Edgar Wright.
Til høsten er trekløveret Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright kinoaktuelle med «The World’s End» (som etter planene settes opp på norske kinoer 18. oktober), så da passer det jo bra med et gjensyn med den midterste delen i deres «Three Flavours Cornetto»-trilogi.
Mens forgjengeren «Shaun of the Dead» gjøglet med zombier tar «Hot Fuzz» for seg «buddy cop»-sjangeren – og, etter hvert, britiske grøssere som «The Wicker Man».
Den aggressivt pliktoppfyllende politimannen Nick Angel (Simon Pegg) er så fordømt effektiv at kollegaene i London tvangsforflytter ham til Sandford. En fredelig, liten småby der det aldri blir mer action enn nasking av småkaker, nabokrangel og forsvunne svaner.
Nick slår seg sammen med den godmodige politikonstabelen Danny Butterman (Nick Frost), som er flasket opp på «buddy cop»-actionruller. Angel synes det er påfallende at alle mistenkelige dødsfall i Sandford blir avskrevet som ulykker, og mistenker at en maskert morder er på ferde.
Kontrasten mellom britisk småbyidyll og amerikanske actionklisjeer en temmelig gøyal i seg selv, men «Hot Fuzz» detonerer skikkelig den siste halvtimen – som eksploderer i en actionorgie i Tony Scott-stil. Hvorvidt dette er helt på nivå med «Shaun of the Dead» er en smakssak, men «Hot Fuzz» er like fordømt en moderne klassiker: smart, snedig, velspilt og til tider hysterisk morsom.
«Good Cop, Bad Cop» (2006)
- Her kan du se filmen
Regi: Erik Canuel.
Denne kanadiske actionkomedien fungerer sikkert best for dem som fersker alle de lokale referansene, men «Bon Cop, Bad Cop» (som filmen egentlig heter) er allikevel en underholdende godbit fint få har sett.
Et lik blir funnet dinglende på grenseskiltet mellom Ontario og Quebec, noe som betyr at denne mordsaken teknisk sett tilhører begge territorier. Det betyr at den engelsktalende Ontario-politidetektiven Martin Ward (Colm Feore) er pent nødt til å samarbeide med den fransktalende Quebec-sjarmøren David Bouchard (Patrick Huard).
De kan selvsagt ikke utstå hverandre, men får gradvis gjensidig respekt mens de etterforsker en seriemorder som angriper ishockeymiljøet – og tatoverer ofrene sine. Filmen spiller i overkant mye på rivaliseringen mellom folk fra Ontario og Quebec, som fungerer på omtrent samme måte som det anstrengte klisjeforholdet mellom svensker og nordmenn.
Ward er den sarkastiske, pertentlige paragrafrytteren med høyhalset genser, mens Bouchard er en frilynt, hissig franskmann med et avslappet forhold til regler og hygiene. Opplegget er erketypisk «buddy cop», men fungerer brillebra – og kjemien mellom hovedpersonene gjør dette til et av de bedre bidragene til sjangeren.
Som en motvekt kan du jo se Michel Bays ondsinnede «Bad Boys II» etterpå.
«New Police Story» (2004)
- Her kan du se filmen
Regi: Benny Chan.
Ja, vi kunne ha tatt for oss «Rush Hour»-filmene, som faller perfekt inn under «buddy cop»-sjangeren. Jeg misliker imidlertid disse slitsomme Brett Ratner-filmene skikkelig, som er grovt sløseri med Jackie Chans betydelige talenter – og en showcase for den hodepinefremkallende barnehageklovnen Chris Tucker.
Så beklager, vi har alle våre grenser. Etter flere år i skuffende Hollywood-produksjoner dro Jackie tilbake til Hongkong for å lage en real actionthriller: «New Police Story». Han er politiinspektøren Wing, en eplekjekk våghals som mister selvtilliten etter at hele teamet hans blir drept under et bakholdsangrep fra en sadistisk bankranerbande.
Etter en tid med flatfyll og samvittighetskvaler blir Wing dratt opp av rennesteinen av den gåtefulle politimannen Frank (Nicholas Tse) – og de slår seg sammen for å få has på bankranerne, en gjeng bortskjemte rikmannsunger som dreper for moro skyld.
Ok, du må slite deg igjennom en del dårlig melodramatikk og overspill her, men blir belønnet med noen mektig imponerende actionscener. Filmen hadde premiere samme år som Jackie Chan fylte femti, og til tross for alderen utfører han noen vanvittige, livsfarlige stunts her.
Ingen av dem kan helt måle seg med første «Police Story», en klassiker som inneholder flere av de kuleste action-sekvensene noensinne festet på film. «New Police Story» er like fullt verdt tiden.
Jackie har akkurat spilt inn «Police Story 2013», som etter planen skal ha verdenspremiere til jul.
«21 Jump Street» (2012)
- Her kan du se filmen
Regi: Phil Lord & Chris Miller.
Ikke engang ivrige Richard Grieco-fans kan påstå at en filmversjon av TV-serien «21 Jump Street» har vært dypt etterlengtet, men dette er oppriktig gøyal villmannsfilm.
I 2005 gikk Jenko (Channing Tatum) og Schmidt (Jonah Hill) på samme ungdomsskole. Sistnevnte var en upopulær nerd med tannregulering og Eminem-frisyre, førstnevnte en bråkjekk idrettsstjerne.
Sju år senere har de blitt bestekompiser på politiskolen, og sendes til ungdomsavdelingen «21 Jump Street». Oppdraget er å gå «deep, deep undercover» på en videregående skole, for å spore opp produsentene av designerdopet HFS.
Mye har skjedd siden sist: nå er skolelyset Schmidt et kult midtpunkt, mens muskelbunten Jenko en politisk ukorrekt harrytass som sliter med å passe inn. Man kunne ha laget en helt straight High School-komedie med dette utgangspunktet, men «21 Jump Street» er noe helt annet. En uforutsigbar, hemningsløst usaklig og temmelig forskrudd actionkomedie i improvisert Judd Apatow-stil – som er skjøtet sammen så godt det går på klippebordet.
Johnny Depp dukker opp i en artig gjesterolle, men den største overraskelsen her er faktisk Channing Tatum. Det er ikke noe på fyrens rulleblad som antyder at han er et komisk talent, men Tatum er skikkelig festlig her.
Særlig under en rusa skolekorpstime som fikk meg til å le høyt og lenge. «Fuck you, Miles Davis!»:
