I en jordkjeller i Buenos Aires sitter en liten pike uten ansikt, og skraper fingrene sakte over en rød ballong. Lyden er helt uutholdelig. Mens hun skraper på ballongen begynner det tomme ansiktet hennes å vibrere med stadig større intensitet. Til slutt eksploderer hodet i en sky av svart røyk, og piken plasserer den røde ballongen der hodet var. Så tar hun frem en diger nål, og stikker hull på ballongen. Den smeller ikke. Luften siver sakte ut med en plystrelyd, og hvis du lytter veldig nøye kan du høre at den hvisker «spoooilers». Velkommen til recap nummer sju. Sesongen hittil livligste og mest tettpakkede «Twin Peaks»-episode bekrefter flere av våre teorier, slenger inn en masse skruballer og drar historien et stykke fremover. Diane konfronterer fortidens demoner. En mann i svart viser seg igjen. Gordon leker fingerleken. Demon-Dale avslører sine planer, mens Dougie-Dale is taking care of business like a motherfucking cobra.
Jerry Horne (David Patrick Kelly) er ikledd en veldig falmet Hawaii-skjorte, hjemmestrikket lue og ryggsekk, og har gått seg vill i skogen. Han ringer broren Ben (Richard Beymer), og roper at noen har stjålet bilen hans. La meg ta en råsjanse, og tippe at han har røyket seg en liten luring. «I think I’m high! I don’t know where I am!!» skriker Jerry fortvilet, og jeg kjenner følelsen. Så legger han på, og så ser vi ikke noe mer til Jerry i denne episoden.
Akkurat som vi trodde: arkene Hawk (Michael Horse) fant i toalettdøren stammer fra Laura Palmers hemmelige dagbok. Sheriff Truman (Robert Forster) leser høyt fra en av sidene: «This came to me in a dream last night. My name is Annie. I’ve been with Dale and Laura. The good Dale is in the lodge and he can’t leave. Write it in your diary». Dette er en referanse til en scene i «Twin Peaks: Fire Walk With Me», der Dale Coopers kjæreste Annie Blackburn zappet tilbake i tid og inn i soverommet til Laura Palmer, etter at hun kom seg ut av The Black Lodge i slutten av sesong to.
Vi har ikke hørt et knyst om Annie siden den gangen, og Heather Graham (som spilte henne) er angivelig ikke med i sesong tre – så akkurat hva som egentlig skjedde med Annie er et vidåpent spørsmål. Håper hun er ok.
Hawk er ikke sikker på hva dette betyr, men er temmelig sikker på at det var disse arkene The Log Lady ville at han skulle finne. Dette er tre av de fire sidene som manglet i Lauras dagbok, så en side mangler fortsatt. Akkurat hvordan disse arkene havnet i toalettdøren på sheriffkontoret er uvisst, men Hawk har en teori. Teksten i en av dagboksidene er som følger: «It’s 1:30 AM. I’m crying so hard I can hardly breathe. NOW I KNOW IT ISN’T BOB. I KNOW WHO IT IS». Hawk tipper at Leland Palmer gjemte disse sidene, overbevist om at datteren visst hva han hadde gjort – trolig da de avhørte ham for mordet på Jacques Renault. Et mord Leland tilsto.
Selvfølgelig litt rart at Laura Palmer skrev om Dale Cooper, som først ankom Twin Peaks etter at hun ble myrdet. Like rart at hun skrev at «den gode Dale er fanget i The Lodge». Hawk resonnerer seg frem til den logiske konklusjonen: at den Dale Cooper som kom ut av The Black Lodge ikke var den gode Dale Cooper. Hawk sitter jo på en del kunnskap om hvordan The Black Lodge fungerer, så Truman er skarp nok til å stole på hans intuisjon og mistenker at det er ugler i denne mosen. Hawk vet at Doc Hayward så Cooper samme dag, så kanskje de burde slå av en prat med ham? Truman føler det er best at de sjekker saken med broren Harry Truman.
Selv kunne jeg tenke meg å se litt nærmere på disse dagboksidene, kanskje det også står noe annet viktig der – og hva skjedde egentlig med siden som fortsatt mangler? Frank ringer broren sin, men vi hører bare hans side av samtalen. Ser ut til at Harry er alvorlig syk, og prognosene virker ikke lovende. Han har ikke energi til å snakke om saken, så Frank må ta noen vanskelige avgjørelser på egen hånd. Første avgjørelse: å slå av en prat med Doc Hayward (Warren Frost).
What’s up, Doc? Sheriff Truman har en snasen, innebygget dataskjerm i kontorpulten sin, som han benytter til å Skype med Doc. Truman lurer på om han husker å ha undersøkt Dale Cooper på Great Northern-hotellet for rundt 25 år siden? Jada. «I can’t remember what I had for breakfast this morning, but I remember that. We all knew Coop, but that morning he was acting mighty strange». Doc undersøkte Cooper på sykehuset, og så en time senere at han snek seg ut av intensivavdelingen. «He turned, and he looked at me, and I saw that strange face again». Han sa ikke et ord, og gikk bare videre. Doc mistenkte at Cooper hadde vært innom intensivavdelingen for å besøke Audrey Horne, som lå i koma etter bankeksplosjonen i finaleepisoden i sesong to.
Noe som forsterker mine mistanker om at Audrey nå har en veldig klysete sønn. Fremfor å spørre om hva Doc mente med at han så «det merkelige ansiktet igjen», velger Frank isteden å spørre om hvordan det går med fiskelykken. Doc har jo på seg en caps med påskriften «Got trout?». «You know, just the other morning I caught two brown trout in my pajamas. How they got in my pajamas I’ll never know». Ha ha, noe sier meg at Doc er en Marx Brothers-fan. Så er samtalen over: «Whatever this is about, well, I hope it turns out all right for you». Det gjør vi alle, Doc. Det gjør vi alle.
Deputy Andy (Harry Goaz) har sporet opp pick up-trucken klysa Richard Horne kjørte ned den lille gutten med, og den tilhører en rødnakke som er livredd for å snakke om saken. Han sverger at han vil fortelle Andy hvem som kjørte bilen, men ikke her og ikke nå. Andy foreslår at de møtes klokken 4:30 ved tømmerveien over Sparkwood og 21, men da han senere tropper opp før å møte truck-eieren dukker han aldri opp. Rolex-klokken til Andy viser at det er fem over fem på ettermiddagen, så han har ventet en stund. Vi får se noen faretruende glimt av inngangsdøren til denne fyren, som antyder at noe ondt har skjedd ham. Andy gir opp, og kjører sin vei. Som kjempen fortalte Dale Cooper i første episode: «Remember 4:30».
Politistasjonen i Buckhorn får besøk av løytnant Cindy Knox (Adele Rene), som er der for å finne ut mer om fingeravtrykk-treffet på salige general Briggs. Hun møter politidetektiv Macklay (Brent Briscoe), og er veldig forbauset over å høre at fingeravtrykkene kom fra et lik. Gjett hvor overrasket hun vil bli da hun finner ut av liket mangler hodet sitt. I følge rettsmedisineren Constance Talbot (Jane Adams) var offeret i slutten av førtiårene, noe som jo er rundt tretti år yngre enn general Briggs burde være – og det antas at han ble drept for fire til fem dager siden.
Så det regnestykket går jo ikke helt opp. Knox tar en telefon til oberst Davis (Ernie Hudson), og opplyser ham om at fingeravtrykkene kommer fra liket av general Briggs. «It’s him». Bare to småting: «The head is missing. And he’s the wrong age». Knox har fått bekreftet både fingeravtrykk og alderen på offeret, så noe merksnodig er på ferde. Ikke minst fordi vi ser en svartmalt skikkelse med ville øyne spankulere i bakgrunnen mens hun forteller dette.
Den samme skikkelsen vi så i fengselscellen nedenfor William Hastings i andre episode. Kan eventuelt bare være en stakkars uteligger som har havnet i en oljeutslipp-ulykke, men det forklarer liksom ikke helt hvorfor hodet hans svevde av seg selv og forsvant forrige gang vi så ham.
Knox gir ordre om at ingen får tilgang til liket av general Briggs, og antyder til politidetektiv Macklay at dette neppe kommer til å være deres etterforskning lenge til. Oberst Davis tar en telefon til det vi kan gå ut ifra er FBI. Gordon Cole (David Lynch) har et bilde av korn på kontorveggen sin, og er travelt opptatt med å plystre. Så banker det på døren. Det er Albert Rosenfield (Miguel Ferrer), som ikke fikk bra respons fra Diane. «She said, and I quote: ‘No fucking way’. I was at home, dripping wet on the verge of pneumonia fifteen minutes later. How was your evening, chief?». Dette er dårlige nyheter mener Gordon, så nå er det hans tur til å prøve. Albert lover å bli med, hvis Gordon sier vær så snill først. Og det gjør han.
De banker på døren hjemme hos Diane (Laura Dern), og ønskes velkommen inn av en ung kjekkas som tilsynelatende er samboeren hennes. Leiligheten til Diane er sparsomt, men elegant dekorert med gamle funkis-møbler. «Oh my God!» er Dianes resignerte reaksjon da hun ser Gordon og Albert. Føkk dem begge. Gordon kan fortelle at hennes tidligere sjef Dale Cooper nå er innelåst i et føderalt fengsel i South Dakota. «Good», svarer Diane. Hun er absolutt ikke med på notene, men serverer dem i alle fall kaffe. «Damn good coffee», ifølge Gordon. Albert påpeker at de har en følelse av at noe er veldig galt med Cooper, men de er ikke sikre på hva. De trenger noen som kjenner Dale ekstremt godt til å ta en prat med ham, og fortelle hva hun syntes. Gordon legger til: «This is extremely important, Diane, and it involves something that you know about, and that’s enough said about that». Er det, Gordon? Virkelig? Ingenting mer å si om det?
Diane vurderer tilbudet, og så klipper vi til et privatfly på vei til et føderalt fengsel i Sør-Dakota. Diane kjederøyker og bøtter fly-sprit. Albert gir henne en miniflaske til: «Judge not, lest be judged. Listen, just the fact that you’re here speaks louder than words». Munnen til Diane er fortsatt full av stygge ord: «fuck you, Albert». Klipp til alle de gangene Diane hørte på diktafonbåndene fra Dale Cooper, og murret «fuck you, Dale!» hvert femte sekund. Også ombord er FBI-agent Tammy Preston (Chrysta Bell), som har oppdaget noe interessant med fingeravtrykkene til Dale Cooper. Et sett fingeravtrykk er fra 25 år tilbake, de andre ble tatt i fengselet for noen dager siden. En av dem ser ut til å være speilvendt.
Gordon leker sin egen fingerlek med Tammy, og gjentar ordene Demon-Dale sa til ham da de møttes i fengselet: «I’m very, very happy to see you again, old friend». Ti ord, en for hver finger. Venstre ringfinger er angivelig «The spirit mound, the spiritual finger. You think about that, Tammy». Ja, la oss tenke litt på det før vi fortsetter. Ordet som korresponderer med «den åndelige fingeren» er første «very» i setningen. Det samme ordet demon-Dale Cooper uttalte baklengs under sitt møte med Gordon. Et tegn på åndelig fordervelse. Fingeravtrykket fra Coopers venstre ringfinger ser dessuten ut til å være speilvendt, så ifølge David Lynch-logikk stemmer alt sammen. «The Spirit Mound» ble forresten oppdaget av Lewis og Clark, som nevnes flere ganger i boken «The Secret History of Twin Peaks». De legendariske oppdagerne ble dessuten nevnt av Wally Brando for noen episoder siden, så alt henger sammen på et vis. Tror jeg.
Albert viser Tammy det eneste fotografiet tatt av demon-Dale Cooper på 25 år – og det er fanget opp utenfor hans luksuriøse hus i Rio, som nå angivelig tilhører en pike i Ipanema. Ser ut som den samme mannen de møtte i fengselet, mener Tammy. «The man we met in prison» gjentar Gordon kryptisk, som om han et sekund har forvandlet seg til Dougie-Dale. De ankommer Yankton Federal Prison i Sioux City. Ja, det samme fengselet demon-Dales kriminelle kumpan Ray også befinner seg i. Diane gjør det klart at hun bare vil snakke med Dale Cooper alene i toppen ti minutter, og samtalen er over så fort hun har fått nok. Akkurat sånn blir det, forsikrer Gordon.
Diane passer på å gi Tammy en rask «fuck you, Tammy» på veien inn i avhørsrommet. Bak den sinte fasaden er Diane åpenbart livredd, men hun åpner skillegardinen til cellen og der sitter demon-Dale (Kyle MacLachlan). «I knew it was going to be you. It’s good to see you again, Diane». Diane ser forferdet ut, og spør når de møtte de hverandre sist. «Are you upset with me, Diane? I think you’re upset with me». Han har fortsatt ikke svart på spørsmålet. Når så de hverandre sist? «At your house. I’ll always remember that night».
Vi får følelsen av at noe fryktelig skjedde da, noe som gjorde Diane til den personen hun er nå. Hun stiller det essensielle spørsmålet: «Who are you?». Dobbeltgjenger-Dale later som om han ikke forstår spørsmålet. «Look at me!» bønnfaller Diane. Demon-Dale stirrer på henne med de iskalde haiøynene sine. Hun friker ut, og stormer ut. Samtalen er over, på langt under ti minutter.
På veien ut sier Gordon farvel til Warden Murphy (James Morrison), og så drar Diane ham til siden med tårer i øynene. «Listen to me. That is not the Dale Cooper that I knew. It isn’t time passing… or how he’s changed… or the way he looks. It’s something here». Hun peker mot hjertet. «There’s something that definitely isn’t here». Det er godt nok for Gordon. Diane gir ham en lang, fortvilet klem. Hele fasaden hennes har rast ned, og alt som står igjen er en dypt traumatisert kvinne med et knust hjerte. Gordon spør henne om den siste natten med Dale Cooper; men alt Diane vil si er «You and I’ll have a talk sometime». Hun tar en slurk fra en liten flysprit-flaske. «You and I will have a talk». Skål for FBI og gjensyn med gamle venner.
Demon-Dale føres tilbake til cellen sin, og forteller politibetjenten at han har en beskjed til fengselsdirektør Murphy. De må snakke sammen på kontoret hans. «Just tell him we need to speak about a strawberry». Det gjør susen. Han føres inn på kontoret til Murphy, som har skrudd av sikkerhetskameraene sånn at de kan «snakke fritt og privat». Han drar frem en revolver. «The dog leg», sier Demon-Dale, som en referanse til det avkuttede hundebenet politiet fant i bagasjerommet da han ble arrestert. «That dog had four legs. One you found in my trunk. The other three went out with the information you’re thinking about right now. Two people you don’t want coming around here if anything bad happens to me». Huh. Kanskje han snakker om ekteparet Chantal og Hutch Hutchens?
Hvordan kan fengselsdirektøren være sikker på at demon-Dale vet noe om «dette»? To ord, et navn. «Joe McCluskey». Neppe den olympiske bronsemedaljevinneren i hinderløp som dukket opp da jeg googlet navnet. Murphy ser dypt urolig ut, setter seg ned og legger revolveren på skrivebordet. Demon-Dale vil ha en bil. En billig leiebil er helt greit. «For myself, and Ray Monroe». Jepp, kumpanen som ble arrestert i sesongens andre episode. «I want a friend in the glove compartment, 1:00 AM tonight». Jeg antar at «venn» betyr et skytevåpen. Med mindre Dale kjenner Ike the Spike, som muligens får plass i et romslig hanskerom. «Smooth and safe. And if your mind should wander to a place where I might not make it out of here alive, remember the dog legs. I’m not interested in you. You’ll never see me again, and no one will ever hear anything more about Joe McCluskey or your late Mr. Strawberry». Synd, for personlig vil jeg veldig gjerne høre soga om Joe McCluskey og Mr. Strawberry – som vi kanskje kan gå ut ifra var hunden til fengselsdirektøren?
Janey-E (Naomi Watts) venter utålmodig utenfor cowboystatuen, men Dougie-Dale (Kyle MacLachlan) er fortsatt ikke ferdig på jobben. Han sitter ved kontorpulten sin og går igjennom forsikringspapirer, overraskende nok uten å ha plassert kontorstolen inn mot veggen mens han har en søplebøtte over hodet. Så tilstanden hans bedrer seg. Fysaken Antony Sinclair (Tom Sizemore) kommer inn på kontoret, og lurer på hvorfor Dougie ikke vil snakke med ham. Dougie er for opptatt med å tegne på papiret foran seg, noe som bare gjør Tony mer stressa. Han lurer på hva Dougie diskuterte på kontoret til sjefen Bushnell, åpenbart urolig over at svindelen hans er i ferd med å bli oppdaget. Dougie svarer ikke, og er opptatt med å presse kulepennen sin mot skrivebordsplaten. Så tilstanden hans har kanskje ikke forbedret seg kjempemye.
Så kommer den søte kollegaen Rhonda (Elena Satine) inn for å fortelle at tre politibetjenter har kommet for å snakke med ham. Noe som bare psyker ut Tony enda mer, så han stikker for å «ta en telefon». «Police» sier Dougie-Dale. Tre røslige politimenn under ledelse av detektiv Fusco (David Koechner) traver inn på kontoret hans, og Dougie-Dale blir kjempefascinert av politiskiltet hans. I det samme stormer Janey-E inn på kontoret, og lurer på hva som foregår. Politiet er der på grunn av Dougies bil, og det er jo en pussig tilfeldighet – for det samme er jo Janey-E. Hun skal hente Dougie fordi Ford-en hans er forsvunnet.
Hvor så de bilen sist? Janey-E har liten tålmodighet med dette tøyset: «Well, if we knew that we’d know where to find it, wouldn’t we?». En av politimennene lurer på om det er en grunn til at bilen ikke ble meldt stjålet, og Janey-E har et klart svar: «There’s more to life that cars. Too many cars, too much going on, and Dougie has been under a lot of stress lately. And if you want to know the truth, so have I». Sjefen Bushnell Mullins (Don Murray) har også dukket opp på kontoret, og lurer på om politiet har funnet bilen. Det har de. Som vi allerede vet var den involvert i en eksplosjon med flere dødsfall. De avdøde hadde forbindelse til en gjeng mistenkt for flere biltyveriet, og Janey-E føler at det forklarer alt. På tide å dra hjem til sønnen Sonny-Jim.
Papirarbeidet kan fylles ut en annen dag, så takk for seg. Hvis ikke Janey-E hadde dukket opp i grevens tid ville nok denne samtalen ha utartet seg veldig annerledes. Som tidligere nevn, Janey-E fortjener en «World’s Best Wife»-kaffekopp, uansett hvor passiv-aggressiv hun måtte være. Før detektiv Fusco går slenger han en rask vittighet til Mr. Mullins: «Well, I guess he won’t have any trouble collecting the insurance, huh?». Mullins har spørsmål om dokumentene Dougie leverte, men det kan de ta i morgen. På veien ut forteller Janey-E om møtet med lånehaiene. Hun understreker at pengene de har til overs er øremerket familiens fremtid. I det samme stormer den lille leiemorderen Ike «The Spike» Stadtler (Christophe Zajac-Denek) frem!
Siden sylen hans ble ødelagt har Ike kjøpt en automatpistol, og står klar til å skyte dem da sentralbryteren til Dales FBI-trening plutselig skrus på. Han dytter bort Janey-E, griper tak i hånden til Ike og gir ham et hardt karateslag rett i strupehodet. Burde nok ha reparert sylen, ja. I samme sekund popper plutselig arm-treet frem i Dougies underbevissthet og roper «Squeeze his hand off! Squeeze his hand off!».
Janey tar et godt tak rundt halsen til Ike mens hun hyler «Get off him!». «Aaark!» gurgler Ike. Dale gir Ike nok et hardt slag rett i adamseplet, tar fra ham pistolen – og Ike løper forskremt sin vei med de små armene veivende over hodet. Wow. Janey-E gir Dougie-Dale en god klem mens fotgjengere strømmer til, og vi hører politibiler og et politihelikopter. Vi ser dessuten flere røde ballonger i bakgrunnen, uten at det nødvendigvis betyr noe viktig.
En stund senere har politiet sperret av hele området foran forsikringskontoret, og Janey-E er travelt opptatt med å gi en lettere overdrevet forklaring til politiet. «Dougie took right over, and he just chopped him right in the throat and said «You get off!» and I kicked him and I punched him, and that was it, and Dougie just took care of business!». Den lille datteren til et av vitnene forteller at Ike luktet rart, noe som enten indikerer at han kommer fra The Black Lodge eller burde vaske stumpen sin oftere. Et annet vitne hevder at Dale var et råskinn: «That guy didn’t act like any victim. Douglas Jones, he moved like a cobra!». Politiet finner en merkelig kjøttbit Ike etterlot seg, som er klistrer på pistolskjeftet. Den minner mistenkelig om kjøttbiten politiet fant i bagasjerommet i William Hastings bil. Så det er jo litt rart.
Kameraet sveiper sakte rundt Great Northern-hotellet, der Ben Horne tilbringer kvalitetstid med sin nye sekretær Beverly Page (Ashley Judd). Hun har den siste tiden hørt en merkelig lyd på kontoret, kanskje fra den fine stålampen. Nei. Kanskje fra totempelen i den andre enden av rommet? Nix. Beverly har forresten fått noe interessant i posten; Dale Coopers gamle hotellnøkkel, som Jade puttet i postkassen dager siden. «Wow, my God», sier Ben Horne, «That’s an old one. We switched to cards over twenty years ago. Room 315. Wait a minute. I think that was the room where agent Cooper was shot. Beverly aner hverken hvem agent Cooper eller Laura Palmer er, og Ben akter ikke å fortelle henne. «Oh that, my dear, is a long story».
Ben foreslår at Beverly får vaktmesteren til å sjekke ut den snodige lyden i morgen, som ser ut til å komme fra veggene. Beverly flørter på en måte som gjør det temmelig klart at hun er klar for litt hanky-panky. Eller eventuelt pønsker på muffens. Lyden på kontoret blir høyere, og hadde jo vært gøy hvis den viser seg å stamme fra ånden til Josie Packard. Vi får dessuten vite at Beverly tar vare på en alvorlig syk ektemann ved navn Tom (Hugh Dillon), som lurer på hvorfor hun kom så sent hjem. Beverly har null tålmodighet med det patetiske tøyset hans. «I know you’re sick and suffering. I know it. But do not use that to fuck with me. Do not fuck with me! I didn’t want to go back to work. Do you know how goddamn lucky I am to have this job, to help us survive? Oh, for crying out loud, do not fuck this up, Tom!».
Så er vi tilbake i The Bang Bang Bar, men for en gangs skyld står det ikke et band på scenen som vil fylle opp soundtrack-utgivelsen med cool indie-musikk. Det er etter stengetid, og bartenderen/eieren Jean-Michel Renault (Walter Olkewicz) spiller Booker T & The M.G.s’ sekstitallshit «Green Onions» på stereoanlegget mens han tar dagsoppgjøret. Jeg aner ikke hvorfor David Lynch vier tre minutter av spilletiden til å vise oss en statisk tagning av en ansatt som feier gulvet, men uansett.
Til slutt får Jean-Michel en telefon, som gjør det klart at han opprettholder familietradisjonen med hallikvirksomhet. Han har levert to blondiner til en kunde, men begge viste seg å være mindreårige. Jean-Michel akter ikke å miste baren på grunn av to femtenårige prostituerte, og akter heller ikke å gi kunderabatt. «Roundhouse has been owned by the Renault family for 57 years. We’re not gonna lose it now because of a couple of fifteen-year-old straight A students. I’ll tell you, those girls are whores, pure and simple. From what I hear, though, they were straight A whores». Så full pris. Walter Olkewicz spilte også tidligere nevnte Jacques Renault i de to første sesongene, frem til han ble drept av Leland Palmer. Vi kan anta at Jean-Michel er en nær slektning, siden de deler samme etternavn, jobb og sans for prostituerte tenåringer.
I Yankton føderale fengsel spaserer demon-Dale ut av cellen sammen med sin kumpan Ray Monroe (George Griffith), får tildelt en mobiltelefon og kjører sin vei i en beige leiebil under påsyn av fengselsdirektør Murphy. I Double R-dineren spilles Santo & Johnnys «Sleep Walk» på anlegget, mens Shelley (Mädchen Amick) serverer kaffe bak skranken. Så stormer en ung mann inn og roper «Has anybody seen Billy?». Ingen har sett Billy, så han løper videre. Enda merkeligere: gjestene i dineren forandrer seg sekundet etterpå, og Shelley virker skikkelig forvirret før hun fortsetter å servere. Hva i alle hellige dager skjedde her? Bare for å understreke at noe weirdo foregår er «Sleep Walk»-melodien spritet opp med urovekkende ulyder som blir sterkere mens rullelista ruller seg ferdig.
I forrige recap skrev jeg at det er beint umulig å forutsi hvor «Twin Peaks» er på vei, men flere spådommer ble faktisk innfridd denne gangen. Arkene Hawk fant viste seg å tilhøre Laura Palmers dagbok. Diane hadde sitt møte med Demon-Dale, og Gordon bekreftet at han virkelig sa ordet «very» baklengs under deres gjenforening. Vi fant ut at Demon-Dale lot seg fengsle bare for å befri kumpanen Ray, noe han klarte uten problemer. Og vi fikk bekreftet at det hodeløse liket faktisk er general Briggs. Som vanlig får vi ti ganger så mange spørsmål som svar, men uansett betryggende å se at noen av dem blir besvart. I neste episode finner vi forhåpentligvis ut hvor Demon-Dale og Ray er på vei, hvor Ike the Spike og Richard Horne gjemmer seg, hva slags grusomheter Diane egentlig ble utsatt for, og hvem som fikk tilsendt hundebein i posten.
ANTALL KAFFEKOPPER DRUKKET: 3 (Gordon, Albert, Diane), samt et ukjent antall kopper drukket av de skiftende gjestene på Double-R.
ANTALL PAIER SPIST: Sikkert noen paier spist på Double-R, men ingen vi ser tydelig.
WTF: Oljemannen. Støy fra veggene. Kjøtt på pistolkolbe. «Squeeze his hand off!». «Spirit mound»-fingeren. Gjestene på RR. Billy. Livet generelt.
SENTRALE SPØRSMÅL: Hvorfor er Diane så bitter ovenfor FBI, og hva skjedde den siste natten hun delte med Dale Cooper? Hvem er piken fra Ipanema? Hvorfor er venstre ringfinger den åndelige fingeren? Hvor er den siste siden fra Laura Palmers dagbok? Hvordan har Andy råd til dyre Rolex-klokker på en vanlig deputy-lønn? Hvordan ble det hodeløse liket til general Briggs rundt tretti år yngre? Hva er historien om Joe McCluskey og Mr. Strawberry? Hvem er Billy, og har noen sett ham? Hvem har skåret inn ordene «BOB is BOB» på soveromsvinduet mitt? Hvorfor er toalettskålen min full av åler? ለምን በድንገት መናገር እችላለሁ?
RIP: Vi kan gå ut ifra at eieren av pickup-trucken ble kverket, men har ennå ikke sett liket hans.
BOB-FAKTOR: Høvelig høy Bob-faktor.
BESTE REPLIKK: «Douglas Jones, he moved like a cobra!» og «This might require a slight change of attitude on your part».
FUN FACTS:
Huset demon-Dale Cooper hadde i Rio er i virkeligheten det gamle sommerhuset til Al Capone i Miami.
De tre politidetektivene som dukker opp på kontoret til Dougie-Dale har alle etternavnet Fusco, så det er lett å anta at de er brødre. D. Fusco spilles av komikeren David Koechner, som er best kjent fra «Anchorman»-filmene.
Episoden er dedikert til Warren Frost, faren til med-serieskaperen Mark Frost – som rakk å filme et gjestespill som Doc Hayward før han døde i februar i en respektabel alder av 91. Forbausende mange skuespillere som døde etter innspillingen, føler jeg. På den annen side har trolig «Twin Peaks» også slått en rekord når det gjelder bruk av skuespillere i livets høst. Don Murray er 87 år, Harry Dean Stanton snart 91, Russ Tamblyn 82 og en rekke andre er i syttiårene.
Det er åpent for debatt om Gordon Cole plystret de første strofene av Rammstein-hiten «Engel» eller Nino Rotas temasang til Fellini-filmen «Amacord». De deler samme melodi, og David Lynch er en stor fan av begge – så fritt valg.
Nå kan du også spise «Twin Peaks».
Her er Dale Cooper i bedre tider, mens hans sender en sjelden hilsen til «the troops»:
KARAKTER: 9 av 10 avrevne hundeben trommer takten, mens en liten pike med slapt ballonghode synger den sørgelige balladen om Joe McCluskey og Mr. Strawberry.
SJEKK TIDLIGERE TWIN PEAKS-RECAPS:
Episode 1: Vedkubben har noe viktig å fortelle oss
Episode 3: Eksistensens absurde mysterier og en oppspist sjokoladekanin
Episode 4: Fix your hearts or die, clown comics!
Episode 5: The fucks are at it again!
Episode 6: Demoniske mynttriks, utrygg trafikk og mørke, mørke tider
