Da TVNorge lanserte høstmenyen sin tidligere i dag var det blant annet med mer «Brille», «Alt for Norge» og «Sinnasnekker’n» i bagasjen. Høsten bringer også en ny sesong av «Asbjørn Brekke-show» i bagasjen, og med nok en runde talkshow foran seg håper Espen Eckbo på bra gjester. Naturlig nok.

– Det var en del som ikke kunne i fjor som vi håper kan i år. Vi får se om det faktisk var at de ikke kunne eller om de ikke hadde lyst, sier Espen, som samtidig avviser enhver forandring i konseptet.

– Det er ikke sånn at Asbjørn har pussa opp stua eller at vi har masse nye figurer. Vi gjør det samme som «Senkveld» og «Skavlan», vi kjører på med vinnerformelen. Hehe. Mer av det samme.

– Mer av det samme.

– Mer av det samme.

– Vi kåret Kesha-intervjuet ditt til et av de beste tv-øyeblikkene i fjor. Hvordan var det å lage så klein stemning?

– Jeg tror ikke hun selv var klar over hva som skulle skje, men hun stilte lojalt opp fordi plateselskapet hadde bedt henne om det. Men det var genuint kleint, ja. Vi satt jo i et kvarter og pratet, og det ble tre minutters innslag, så det var veldig veldig vondt. Vi brukte de lystigste øyeblikkene.

– Kan du fortelle noe om det som ble klippet bort?

– Hun spurte litt underveis om hva dette var, og hun reiste seg en gang underveis for å gå fordi hun håpet at tiden ute. Så måtte vi be henne sette seg ned igjen fordi vi trengte å stille et par spørsmål til.

Espen beskriver popstjerna som proff og sporty, men:

– Hun følte seg kanskje som litt for stor stjerne til å sitte akkurat der. Å komme og påstå at vi er et populært humorprogram fra Norge, det tror jeg ikke gjør så veldig inntrykk på henne. Vi la ut innslaget på YouTube, og hun har ikke selv linket til det innslaget fra sin twitter-konto, så jeg tror det sier litt om hvordan hun selv følte det.

Et annet lovende program til høsten er «Ari og Per løser verdensproblemer», hvor Per Heimly nok en gang har vært ute på tokt med makker Ari Behn.

Tittelen (og løftet om problemløsing) til tross, dette kan trygt beskrives som en sesong to av «Ari og Per». Denne gangen har de peilet seg inn på skumle nabolag som São Paulo, verdens voldshovedstad.

– Hvor skummelt har det vært?

– På en skala fra en til ti? Det har jo vært ti noen ganger. Jeg har vært på steder og byer som jeg aldri kommer til å dra tilbake til, forteller Per Heimly.

– Hva var det villeste?

– Gamlebyen i New Delhi, hvor jeg i tillegg var rimelig fyllesyk. Det var nærmeste jeg har vært et nervøst sammenbrudd i hele mitt liv. Det var så mye folk. Så vil man jo være snill også, og jeg skulle begynne å gi penger til tiggerne, så da fikk jeg en flokk med lepra-amputerte… Det var nesten som å være i «The Walking Dead». Det var helt jævlig. Da klarte Ari å snike seg litt bort, han hadde på seg en indisk outfit og med den lille barten kan han nesten se indisk ut. Jeg gikk rundt med John Belushi-dress og slips og solbriller og hatt.

– Du er en mann som går for stil over komfort?

– Jeg er blitt litt svett på denne turen, men vi har også vært i 40 minus oppi Canada blant indianarane. Det var det motsatt. Så har vi vært i LA i de verste gjengområdene, Compton og Watts. Vi fikk høre at hvis vi kom dit på kvelden og gikk etter gata ville vi garantert bli banka opp og rana.

Om Per ikke har blitt banka, så har han i hvert fall blitt beskutt av Ari.

– Dette var testing av skuddsikkert glass på en bildør. Jeg skulle stå bak bildøra og ha en rød dott i panna. Jeg hadde jo ikke lyst til det og Ari ville ikke det. Jeg trodde det var en spøk fra teamet vårt, at det bare var tull. Men så tenkte jeg, okei, det er et uforglemmelig tv-øyeblikk om det går bra eller dårlig. Jeg fikk lov til å ha på meg skuddsikker vest og et lite visir, men å stå bak en bildør og bare se en kule komme.. Det går så fort også, så hadde det gått galt hadde jeg ikke fått det med meg heller. Det er som å stå på skafottet.

Apropos dødsangst: I et av klippene som ble vist fra tv-serien ligger Ari på bakken og sier det føles som om han holder på å dø.

– Det var en svettehytte, som er en renselsesprosess. Det er som å bli født på ny. Du skal sitte i en hermetisk lukket jordhule i fire timer hvor det ikke er luft. Så han fikk litt hetta.

– Det er ikke peyote eller ayahuasca, det er bare ren svetting?

– Nei, det var ikke det, dessverre. Hehe. Men det var helt jævlig.

Ikke alt har vært forferdelse. Nok en gang er det møtene med mennesker som står i sentrum.

– De fineste minnene er å møte folk som har gjort jævlige ting og hatt det jævlig som har klart å finne livsgnisten og håp og klart å legge det bak seg.

Per forteller om besøket i Mostar i Bosnia.

– Vi har møtt mye folk som ble berørt av borgerkrigen. De har fått livsgnisten tilbake, og det er jo fint når man har gått gjennom et mareritt. Det var et fantastisk fint sted, samtidig som det enda ulmer under overflaten.

Samtidig har har de to også besøkt Kuwait.

– Det var veldig rart. Det er sinnsyk rikdom samtidig som du har en mørk side med mye fremmedarbeidere som kanskje ikke blir så godt behandlet. Ikke akkurat sånt sted man drar på ferie til. Helt umulig å få tak i alkohol, vet du, det var et helvete. Hehehe.

– Klarte du det til slutt?

– Nei, vi bare ga opp egentlig. Det går, men du må jobbe veldig mye for det. Men det var greit å ha en hvit uke, da. Kuwait er som Miami, egentlig. Alle kulissene er der for en jævlig bra fest, men så er det ikke noe fest.

I et hjørne, ved en kaffemaskin som er unødig avansert, står Anders Hoff og Fridtjof Nilsen.

– Vi har ikke det samme programmet, advarer Fridtjof.

– Det er jeg klar over, men dere står sammen og det er praktisk.

Mens Anders sammen med Raske Menn-makker Øyvind Rafto skal bedrive regelrett sjokksang med «Killer Karaoke» på TVNorge, skal Fridtjof lede bakekonkurransen «Kakekrigen» på FEM og spise kaker. Mange, mange kaker.

– Vi skal lage førtiåtte programmer i løpet av sommeren. To programmer hver dag, med fem deltagere i hvert program. Alle baker minimum en kake og jeg skal spise alt. Det er jobben min. Å spise og like.

– Du må like uansett?

– Jo, men jeg gjør det. Jeg er ikke så jævla kresen, jeg. Du vet åssen det er når folk kommer med en kake. Folk kan si at den maten liker jeg ikke, men hvis noen har tatt seg efforten med å lage en kake – det er aldri noen som sier til en person at «kaka di var vond». Så jeg er han. Som liker. Så får de dommerne synes hva de vil. Det eneste jeg veit er at jeg kommer til å bli blid og tjukk.

– Ja, hva er treningsplanene nå fremover?

– Jeg skal forsøke om det motsatte av lavkarbo funker. Jeg skal kun spise sukker og mel hele sommeren. Det blir mitt forskningsprosjekt denne sommeren.

– Litt som forfall-prosjektet til Kristopher Schau?

– Jess. Jeg håper jeg overlever dette.

– Da kan det bli litt feelbad-tv på slutten av sesongen?

– Ja, men jeg føler at hvis jeg blir litt stor så har jeg mer troverdighet på «like kake»-fronten.

– Alle vil ha kaker, skyter Anders inn.

– Kake og sang.

– Kake og sang, istemmer Anders.

– Se, jeg kan overganger.

– Det var sømløs overgang, asså, sier Fridtjof.

I «Killer Karaoke» (ledet av Steve-O fra «Jackass» i den amerikanske utgaven) skal deltakerne forsøke å komme seg gjennom en sang mens de senkes ned i glassboller fulle av slanger eller får elektrisk sjokk.

– Hvis du stopper å synge, da er du ute, forklarer Anders.

– Vi er bare redde for å føkke det for mye opp fordi bildene ser så gøy ut. At vi ødelegger og går i veien og gjør at det ikke blir morsomt.

– Kommer dere til å teste dette selv?

– Nei, det er ikke i nærheten…

– Klart du må det, skyter Fridtjof inn.

– Nei, er du dust, eller?

– Dere skal jo spille inn promoer. Ned i den slangetanken og synge «Halleluja», foreslår Fridtjof.

– Hva er de vanskeligste begrensningene i norsk lov med tanke på det dere skal gjøre i programmet?

– Jeg er ikke dyrevernsaktivist eller dyrevernsjurist, men jeg vet at insekter og alt sånt er fri tilgang. Så kan du bruke fisk og ål, og vi har ganske mange ekle ting i norsk fauna også. Elefanter er det veldig dårlig… eller du kan kanskje det? Det er jo lov med sirkus.

– Det var en sånn demonstrasjon mot elefanter i fangenskap nå på Youngstorget, opplyser Fridtjof.

– Det stemmer, det stemmer, det var det faktisk.

– I forgårs.

– Folk gikk mann av huse. Så da skal vi ikke ha elefanter.

– Men når det gjelder deltagerne er det vel de ti bud. Du skal ikke drepe dem. Utover det er alt lov, sier Fridtjof.

– Ikke drepe, og du skal ikke drive hor med dem heller.

– Og du skal ikke begjære din nestes… hore?

– Hvor mye smerte har dere lov til å påføre en deltager?

– Det er jeg også usikker på. De skriver vel under på noe papirer eller noe sånt. De velger dette sjæl.

– Folk skriver under på alt.

– Det har vært mye kritikk for «Idol» og «The Voice» og disse kontraktene du må skrive under. Her trenger du ikke skrive under på noen ting, vi garanterer at du ikke får noen platekontrakt. Men, du må skrive under på forsikringspapirene.

– Er de sånn at «går det deg ille, så går det deg ille»?

– Det er den filosofien der vi er nødt til å trekke på.

– Det er litt ledd i den der «get famous or die trying», mener Fridtjof.

– Jeg tror vi får det segmentet som nesten kom med i finalerunden i «Idol». De som ikke var gode nok til å synge, men har baller nok til å være med på dette.

– En mørk skjebne for tidligere «Idol»-deltagere, altså.

– Ja, alle de du ler av. Her kan de vinne.

– Hva er premiene?

– Det veit jeg ikke. Det er noe penger, vi driver og skal dele ut noe penger. Hehehe. Det er ikke noen platekontrakt.

– Er dere sånn når dere skal i bursdag også? Kjøper ikke gave, gir bare en liten konvolutt?

– Det er liten konvolutt og så får det være greit.