• Her kan du se sesongfinalen av «Mad Men»

Mye har vært sagt og mengder av ovasjoner har blitt gitt til «Mad Men»-skapernes nitide arbeid med å gjenskape 60-tallets Madison Avenue, fra skrivemaskiner, via smale slips til Old Fashioned.

Grundigheten er en viktig del av vår fascinasjon for serien: en studie av annerledesheten ved vår nære fortid. Harvard-historikeren Benjamin Schmidt er ikke like imponert. Ved hjelp av et enormt historisk datamateriale og avanserte algoritmer har han analysert seg frem til en mengde anakronismer i serier. De finnes ikke i de politiske og kulturelle referansene, scenografien, kostymene eller frisyrene. Ei heller i de teknologiske hjelpemidlene de besitter (ingen faxmaskiner her!).

De historiske feilene finnes der de er vanskeligst å få øye eller øre på: godt gjemt i dialogen som tilsynelatende uskyldige språklige fraser. I en scene i den pågående sesong 5 (sesongavslutningen ble vist i går), ber Don sekretæren sin om å sette en innkommende telefon «on hold». Problemet er bare at dette uttrykket ikke eksisterte på midten av 60-tallet. «Hold»-knappen på telefonen var fremdeles så ny at det ikke fantes et begrep for å sette noen på vent.

«On hold» ble ikke vanlig i USA før på begynnelsen av 80-tallet (ifølge avisdatabasen a-tekst ble ikke den norske ekvivalenten «på vent» vanlig i Norge før sent på 90-tallet). Og når Sterling-Cooper får et splitter nytt teknisk vidunder i form av en kopimaskin i den første sesongen, er det meste fullstendig historisk korrekt, helt til noen i neste scene utbryter «I just got off the line with…».

«Off the line» og «on the line» er uttrykk som ikke var i bruk på den tiden. I dagens samfunn har telefonen blitt en så integrert del av dagliglivet at vi bruker en rekke dagligdagse uttrykk for å beskrive handlingen. På 60-tallet var fremdeles telefonering noe høytidelig, og i hvert fall ikke noe man brukte upretensiøse metaforer for å beskrive.

Schmidt tilhører en forskergruppe av historikere og informatikere ved Harvard som har hjulpet Google å etablere analyseverktøyet Ngram. Her kan man søke på allverdens ord og uttrykk og se hvordan bruken har endret seg i popularitet over tid. Ngram skanner igjennom alle de fem millionene bøker som Google har digitalisert. Slik kan Schmidt blant annet påvise hvordan den stadige bruken av «to leverage» er helt feil i «Mad Men».

Som denne grafen viser ble ikke verbversjonen av «leverage» (innflytelse) vanlig før den økonomiske liberaliseringen på 80-tallet. Verbet er hentet fra finansverdenen (det betyr å øke innsatsen for å maksimere profitt), en bransje som hadde langt mindre innflytelse på dagligtalen på 60-tallet enn i dag. Analyseverktøyet som Schmidt besitter er et hakk mer avansert enn Ngram fordi det på egen hånd kan påvise ord og uttrykk i en tekst som ikke er historisk korrekte, ved å kryssjekke mot diverse historiske tekster.

Svært mange av anakronismene som Schmidt har funnet er nettopp finansielle. Det sier både noe om hvor liten makt finansverdenen hadde over språket (og virkelighetsforståelsen) på 60-tallet, og hvor stor (og selvsagt) posisjonen den har er i dag. Mens finansverdenen nå – på tross av finanskrisen – har noe glamorøst over seg, var den på 60-tallet forbundet med tørre revisortyper som duknakket telte penger (det var reklamebransjen som var kongen på haugen i 60-tallets forbruksstyrte amerikanske økonomi).

Derfor fant ikke ord som «dealbreaker», «CFO», og uttrykk som «level the playing field» og «low profile» veien inn i dagligtalen før på 80-tallet – selv om de jevnlig dukker opp i «Mad Men».

Men hvorfor har nettopp finansielle uttrykk så vondt for å bli oppdaget som historisk feilaktige? Skyldes det utelukkende dens dominerende og dagligdagse plass i dagens moderne språkbruk? For å finne ut av dette, lot Schmidt algoritmen sin gå løs på en amerikansk klassiker: Edith Wartons bok «Age of Innocence» (1920), som i likhet med «Mad Men» beskriver en tid som ligger 50 år tilbake i tid, det vil si 1870. Svært mange av anakronismene i boken var også her finansielle, blant annet ordet «finansiere». Hvorfor?

Ifølge historiker Schmidt har vi et klart bilde av at teknologi hele tiden gjør fremskritt. På den måten husker vi lettere at teknologien er svært bundet til en gitt historisk tid. På samme måte har vi det med rase- og likestillingsspørsmål: det har vært store fremskritt i våre holdninger, som gjør oss svært bevisst på den historiske dimensjonen. Men med finans- og businesspråk har vi det ikke slik, fordi vi antar at det alltid har vært som det er i dag. At det er noe evig. Vi har ikke noe begrep om historisiteten til dette språket.

Men kan bøker fra Googles arkiver være en passende referanse for hvordan mennesker snakket på 60-tallet? Det finnes ikke mange digitale arkiver av transskriberte samtaler. Men Schmidt matet analyseverktøyet sitt full med transkripsjoner av muntlige samtaler fra Det hvite hus, Kongressen, samt alt han kunne finne av 60-tallets filmmanus, tv-manus og transkripsjoner fra fjernsyn. Resultatet var noenlunde det samme.

Men det var særlig ett tilsynelatende uskyldig uttrykk som algoritmen pekte på som fullstendig ahistorisk, og som brukes svært ofte i serien: «I need to». På 60-tallet ville man ikke finne på å fronte sine personlige behov på en så åpenbar narsissistisk måte. «I ought to» var den dominerende frasen for «The Silent Generation».

  • Her kan du se sesongfinalen av «Mad Men»