Da David Simons «Treme» kom på HBO i 2010, opplevdes det som et friskt pust.
Med tanke på den nesten uutholdelige pessimismen i «The Wire», var det en uventet optimistisk og livsglad tone i serien. Tredje sesong har premiere på amerikanske tv i kveld. Vi lover å gi det en sjanse.
Selve grunnlaget for serien er uhyre kløktig. Handlingen foregår i New Orleans og starter tre måneder etter at orkanen Katrina oversvømte store deler av byen i 2005.
Dette tomrommet og kaoset som oppsto etter orkanen er utgjør settingen for serien. Her skal folk prøve å ta fatt på livene sine igjen. De spiller jazz, lager kjempegod mat og mangler penger. Det går langsomt.
Hvor mange serier sikter seg inn om et voksent publikum? Altfor få. Et spesielt kjennetegn var at musikken i seg selv spiller en av hovedrollene («It’s trad jazz, not dixie!»). Alle ting i serien er midlertidige. Boliger, jobber, kjærlighetsforhold, alt skiftes ut. Det eneste som er konstant, og som folk klynger seg til. Det er ømme toner, de fattiges stolthet, det heroiske i det hverdagslige, og ikke minst, overmaktens feilhåndtering av katastrofen.
Det er som om hele serien er laget for å tilfredsstille Knut Borge. «Treme» byr på så mange korrekte verdier at det noen ganger tipper over i det prektige.
Og dermed ble det litt kjedelig etter hvert. Man må bli venner med alle for å gidde å følge med. Hvis man detter ut en kort stund, vil man liksom ikke tilbake. Jeg mistet interessen gang i andre sesong.
Men nå er jeg nysgjerrig igjen. Serien tar seg også tid til å grundig behandle jazzens evige paradoks: Jazz er en tradisjon som går ut på å bryte tradisjoner. Hva skal det bli av musikken? Er det en levende tradisjon? Går denne jazzen noe sted? Eller er disse musikerne mer som dumme små museumsvakter som spiller den samme melodien igjen og igjen, fanget i en tåpelig turistøkonomi?
Ekstra gøy er det at serien også funker som et innføringskurs i et tema jeg har begynt å interessere meg noe jævlig for i det siste, nemlig bygeografi.
Treme er navnet på et nabolag. Vi er vitne til plutselig deurbanisering, hjerterå gentrifisering og store sosiale forskjeller innenfor små geografiske områder. Massevis å lære!
Mye av det vi hatet med George W. Bush kom til uttrykk i etterspillet av Katrina. Mange som mistet hjemmene sine var fattige, og mange av dem var svarte. Men myndighetene behandlet dem ikke som ofre for en naturkatastrofe, og dermed trengende, men snarere som et ordensproblem. Inn med militære, massearrestasjoner og fremmedgjøring. Det som ble gjort ble ikke gjort av hensyn til ofrene, men av hensyn til sikkerhet for andre. Kanye var forbanna.
Militære omtalte området som «Baghdad on the Bayou». Det tar seg ikke ut. Spike Lee var forbanna.
Strengt opplegg.
Hei, denne er jo kul, og veldig New Orleans. Bounce!
