1. Chris O’Donnell i «Duften av kvinne» fra 1992
Ahh, «Duften av kvinne». Al Pacinos beste 90-tallsrolle. En nærmest perfekt fortalt historie, sett at man liker historier som varer 70 minutter lenger enn de må. Den har for lengst blitt en slags klassiker. Med vekt på «slags».
Tingen er, selv om historien er nokså forutsigbar og uoriginal (den er mer eller mindre «Rain Man», bare at autisme er byttet ut med blindhet), så er det ingenting å si på skuespillet. Både Pacino og O’Donnell fikk honnør da den kom ut og kjemien mellom dem ble trukket fram som eksemplarisk. I ettertid er det dog ganske lett å se at dette ikke var sistnevntes fortjeneste.
Dette er nemlig, muligens, Pacinos beste rolleprestasjon. Ikke hans beste rolle, til dét er den for kjedelig skrevet, men selve prestasjonen til veteranen er feilfri. Og når du skal spille mot en av tidenes beste skuespillere og han atpåtil gjør sin beste rolleprestasjon i manns minne, da er det vanskelig å drite seg ut. Man tenker ikke så mye over at O’Donnell er der, man bare venter på at Pacino skal svare ham. Kjemien som så mange applauderte er et resultat av at Pacino spiller feilfritt, og at O’Donnell eksisterer.
Og hva har O’Donnell gjort siden? Tja, husker du «De tre musketerer»? Du husker bare å ha sett VHS-coveret i billigkassa til din lokale videosjappa i 1997? Samme her.
Og la oss ikke glemme «The Chamber» der han spilte mot sjølveste Gene Hackman. Eller la oss fortsette å glemme den. Men hei, jeg digga rollen hans som Robin i «Batman og Robin». Jeg er ikke sarakastisk nå, jeg synes faktisk han var fet der. Det skal nevnes at jeg så den rett etter jeg hadde hatt en kneoperasjon som niåring og var høy på morfin. Når jeg tenker meg om, kan det ha vært en helt annen film jeg så. Ja, jo, det var det faktisk.
Heldigvis fant han noen som ville betale ham lønn i serien NCIS: Los Angeles, der han får boltre seg med LL Cool J. For alt jeg vet spiller han jævlig bra her, men det vil jeg aldri få vite med mindre du tvinger meg.
2. Patrick Fugit i «Almost Famous»
Vis et bilde av denne mannen til en tilfeldig jente som var i tenårene i 2000, og hun vil reagere slik: «ntååååååååååÅåå!!!». Patrick Fugit var det usikre, søte, sjarmerende senteret i Cameron Crowes moderne klassiker «Almost Famous». I filmen, der han spiller ung, aspirerende rockejournalist på turné med et av 70-tallets store band, viste den da 17 år gamle skuespilleren at han kunne mestre en imponerende blanding av gutteaktig sjarm og moden veslevoksenthet til fingerspissene.
Det skulle dog vise seg at filmens tittel på en nesten skummel måte resonnerte i hovedpersonens videre karriere. For mannen har ikke gjort noe som helst siden. Ingenting. Altså, han har spilt i en rekke filmer, men de er så ubetydelige at det bare er så vidt IMDb lar dem ta opp verdifulle kilobytes på siden deres.
3. Haley Joel Osment i «Den sjette sansen» fra 1999
Haley Joel Osment ga en hel verden bakoversveis da denne filmen kom ut. «Hva pokker er det som skjer, hvordan har de fått ham til å se så genuint redd ut?», hvisket et samlet kinopublikum mens de holdt for øynene. De sa det, jeg lover. Gutten skal ta mye av æren for at filmen ble så skremmende som den ble.
På rekordtid ble Haley superstjerne. MANGE så denne filmen, som tross alt var den nest mest innbringende i hele 1999, kun slått av «Star Wars», og foran filmer som «Toy Story 2» og «The Matrix». Den var, og er et fuckings fenomen, med en catch-frase jeg ikke vil gjengi her da jeg er allergisk mot klisjéer.
Og jeg husker jeg sa til meg selv; hvis denne lille pjokken kan spille så bra nå, bare tenk hvor bra han blir når han får utvikle seg litt. Men neida, han skulle ende opp med å lage totalt null bra filmer etter «Den sjette sansen», og …
Satan, jeg glemte «A.I.». Han er faktisk skikkelig bra i «A.I.». Kan jeg få skifte tittelen på dette blogginnlegget? Nei? Ok, kjære leser, hopp videre til neste punkt som jeg LOVER er mer gyldig:
4. Cuba Gooding Jr. i «Jerry Maguire»
Åhh. Smak litt på det navnet. La det rulle rundt i munnen. Smaker ganske fyldig og varmt, ikke sant? Har en slags ærverdig schwung over seg, akkurat som Lou Diamond Philips og Billy Dee Williams. Mmmm … Ok, nå vil jeg du skal tygge sakte på navnet, så svelge det og kjenne etter. Merker du den beske ettersmaken?
Der har du karrieren til Cuba i et nøtteskall.
Men en gang i tiden, oset dette navnet av respekt. Det var noe spennende ved denne afro-amerikanske skuespilleren. Og da «Jerry Maguire» velsignet kinolerretene verden over, kunne vi ikke annet enn å riste på hodet og humre av hvor fet denne duden var. For hvem kan vel glemme den overentusiastiske amerikanske fotballspilleren Rod Tidwell som hadde så mye energi og som var så glad i å tjene penger og som hadde på seg dette antrekket i en scene?:
Hehe. Han ser rar ut. Men all sarkasme til side, det var en god rolleprestasjon av mannen. Han hadde en smittende karisma og gjorde karakteren til en bærebjelke i en film som ellers kunne endt opp mer klissete enn tannkjøttet til Nick Nolte.
Fortjente han sin Oscar for beste mannlige birolle? Tja. Vet ikke. Det var ikke spesielt tung konkurranse i den kategorien i 1996 (med William H. Macys rolle i «Fargo» som mulig unntak), så akademiet gjorde seg ikke nødvendigvis bort da han fikk den.
Alt lå med andre ord til rette for at denne nye hybriden mellom Denzel Washington og Eddie Murphy skulle ta verden med storm. Og det gjorde han. Sett at «verden» er en metafor for «elendige valg» og «med storm» er en metafor for «resten av sin karriere». La oss se hvordan det gikk siden hans store rolle i 1996:
«What Dreams May Come» fra 1998:
Spilte her mot Robin Williams i Robins Williams‘ mest forglemmelige dramafilm. Pytt pytt, ingen krise, Cuba kan komme seg etter denne!
«A Murder of Crows» fra 1998:
Ok, her går Cuba fra Robin Williams til Tom Berenger. Er det dette han vil? Nå må han samle sammen den lille resten av integritet han hadde bygget opp og virkelig satse i din neste film.
«Chill Factor» fra 1999:
Ok, Cuba, nå begynner vi å merke en tendens her. Fra å spille mot Tom Berenger har han her valgt å teame opp med Skeet Ulrich, mannen kjent som «den syvende mest kjente skuespilleren fra skrekkfilmen ’Scream’». Men hei, det kan i alle fall ikke bli verre. Om folk kan godta denne rollen, så vil de godta alt.
For fuck’s sake. Greit. Kjære leser, nå vil jeg du skal være helt stille. Lukk øynene og lytt. Kan du høre det? Det er lyden av en ballong som har gått så tom for luft at den begynner å gå innover i seg selv og skaper et sort hull helt uten hjelp fra partikkelakseleratoren i CERN.
I dag er det mer sannsynlig å se Steve Gutenberg i en ordentlig film enn det er å se Gooding Jr. Men kan han reise seg igjen? Det er helt opp til snille regissører i så fall. Tarantino har som kjent en evne for å børste støvet av gamle helter og atter gi dem litt popularitet, men jeg har på følelsen at han ikke vil prioritere vår mann med det første.
Triste saker, altså. Men men, Cuba. Du har alltids en fan i Cuba Gooding Senior.
