Hvis vi har flaks og råd, kommer vi straks til å gå i gang med kåringen av årets tv-øyeblikk – og da blir det fryktelig rart om ikke vi finner en plass til den helt strålende miniserien «Top of the Lake».
Dels er det en krimserie tydelig inspirert av «Forbrytelsen» og annen skandikrim, og dels er den en atmosfærisk og eksentrisk dramaserie. Topp saker, uansett.
Serien er laget av australske Gerard Lee og Jane Campion, som vant gullpalmen for «Piano», og er produsert av BBC i samarbeid med Sundance Channel. TV 2 kjøpte den i sommer, men har ikke funnet plass til å sende den ennå. Før nå.
Våre venner i Op-5 rapporterer nemlig at TV 2 kommer til å sende den over en uke i desember, fra mandag 16. desember til søndagen samme uke. Sendetidspunktet vil være rundt halv elleve, men blir det for seint for deg regner vi med at de også vil dukke opp på Sumo.
Hvis ikke kan du jo bare skaffe deg amerikanske Netflix, der alle episodene har ligget ute lenge allerede.
«Top of the Lake» er en av de mest kritikerroste nye seriene som er kommet i år, med en score på 86 prosent hos Metacritic og 92 prosent hos Rotten Tomatoes.
Ivar Winther skrev for øvrig en fin sak om «Top of the Lake» hos oss i mars. Vi klipper og limer:
Serien er satt til New Zealand, en tolv år gammel pike er fem måneder på vei, og barnevernet blir koblet inn.
Hun er datter av en lokal småkonge oppe i fjellene. Her er det røft. Naturen er vakker, menneskene er skrøpelige.
Én kvinne påpeker tidlig «… that men are sick, that they have sex with children. And some other stuff that you don’t wanna know.»
På stranda ved innsjøen har en gruppe vingeskutte kvinner slått seg ned i en provisorisk leir av skipscontainere. De ledes av en guru av noe slag, spilt av Holly Hunter, («Piano», for anledningen med omtrent samme hårfrisyre som Jane Campion har i virkeligheten).
Inn kommer vår kvinne Elisabeth Moss («Mad Men») i rollen som australsk politietterforsker med overgrep som spesiale.
Hun har bodd her oppe tidligere, hun forstår de lokale kodene, og hun har en ekskjæreste her. Da den unge jenta forsvinner står hun midt oppi en stor og kronglete etterforskning.
Elisabeth Moss har her to tydelige utfordringer: Den ene er at ansiktet hennes er så sterkt forbundet med Peggy Olson i «Mad Men», altså den nest viktigste rollefiguren, at vi strever med å godta henne i denne rollen. For oss blir dette et vanskelig sprang. Med en ny «Mad Men»-sesong på trappene i april vil det ikke bli lettere å skille disse to rollefigurene fra hverandre for folk som ev. vil følge.
Den andre utfordringen er at hun er påfallende lik Jodie Foster i «Nattsvermeren». Hun konkurrerer altså både mot seg selv og Foster. Ikke en lett oppgave.
Men det går bra, da. En veldig fin skuespiller i en veldig ressurssterk serie. Dialogene er flytende og alltid overraskende. Handlingen er dyster og sleper seg bortetter. Campion er åpenbart mer interessert i indre liv enn i ytre handling.
Påfallende mange av konfliktene, og dem er det en del av, handler om kjønn. Dette er en uhyggelig kamp mellom mann og kvinne.
Serien har også solide doser absurd komikk. De damene på stranda sier bare helt utrolig mye rart. På sitt beste er det veldig morsomt, og ikke minst uventet og friskt i en mørk serie som denne. Andre ganger føles det forsert og gjennomskuelig., som om de har bestemt seg for å løsne litt på snippen.
Prøv å forestille deg hvordan alle de bisarre innfallene i for eksempel «Twin Peaks» hadde sett ut i en moderne serie. Geniale innfall eller banale gjøglerier?
«Top of the Lake» er en av de mest kritikerroste nye seriene som er kommet i år, med en score på 86 prosent hos Metacritic og 92 prosent hos Rotten Tomatoes.
Ivar Winther skrev for øvrig en fin sak om «Top of the Lake» hos oss i mars. Vi klipper og limer:
Serien er satt til New Zealand, en tolv år gammel pike er fem måneder på vei, og barnevernet blir koblet inn.
Hun er datter av en lokal småkonge oppe i fjellene. Her er det røft. Naturen er vakker, menneskene er skrøpelige.
Én kvinne påpeker tidlig «… that men are sick, that they have sex with children. And some other stuff that you don’t wanna know.»
På stranda ved innsjøen har en gruppe vingeskutte kvinner slått seg ned i en provisorisk leir av skipscontainere. De ledes av en guru av noe slag, spilt av Holly Hunter, («Piano», for anledningen med omtrent samme hårfrisyre som Jane Campion har i virkeligheten).
Inn kommer vår kvinne Elisabeth Moss («Mad Men») i rollen som australsk politietterforsker med overgrep som spesiale.
Hun har bodd her oppe tidligere, hun forstår de lokale kodene, og hun har en ekskjæreste her. Da den unge jenta forsvinner står hun midt oppi en stor og kronglete etterforskning.
Elisabeth Moss har her to tydelige utfordringer: Den ene er at ansiktet hennes er så sterkt forbundet med Peggy Olson i «Mad Men», altså den nest viktigste rollefiguren, at vi strever med å godta henne i denne rollen. For oss blir dette et vanskelig sprang. Med en ny «Mad Men»-sesong på trappene i april vil det ikke bli lettere å skille disse to rollefigurene fra hverandre for folk som ev. vil følge.
Den andre utfordringen er at hun er påfallende lik Jodie Foster i «Nattsvermeren». Hun konkurrerer altså både mot seg selv og Foster. Ikke en lett oppgave.
Men det går bra, da. En veldig fin skuespiller i en veldig ressurssterk serie. Dialogene er flytende og alltid overraskende. Handlingen er dyster og sleper seg bortetter. Campion er åpenbart mer interessert i indre liv enn i ytre handling.
Påfallende mange av konfliktene, og dem er det en del av, handler om kjønn. Dette er en uhyggelig kamp mellom mann og kvinne.
Serien har også solide doser absurd komikk. De damene på stranda sier bare helt utrolig mye rart. På sitt beste er det veldig morsomt, og ikke minst uventet og friskt i en mørk serie som denne. Andre ganger føles det forsert og gjennomskuelig., som om de har bestemt seg for å løsne litt på snippen.
Prøv å forestille deg hvordan alle de bisarre innfallene i for eksempel «Twin Peaks» hadde sett ut i en moderne serie. Geniale innfall eller banale gjøglerier?
