1979 var et mørkt kinoår. Spiller ingen rolle om du ruslet inn i en kinosal i Oslo, Moskva eller New York. Projektørlyset på lerretet tegnet stort sett skygger.

Og det er ikke så rart, spesielt om man ser på landet hvor de flestes storfilmene kom fra.

– USA var på et bunnpunkt.

Det sa serieskaper Noah Hawley til meg da jeg intervjuet ham i Dagbladet om akkurat 1979. Han hadde akkurat lagt andre sesong av krimserien «Fargo» til dette året, og for Hawley var ikke 1979 bakteppet for krimfortellingen, det VAR krimfortellingen.

– Vietnamkrigen hadde vært en katastrofe, det var en enorm finanskrise og presidenten hadde gått av. Det fantes en følelse av paranoia, en følelse av at fortellingen var blitt så komplisert at man ikke lenger kunne stole på noe eller noen.

Denne nasjonale tidsånden er en viktig forklaring på hvor mørk og dyster mye av kinosommeren ble, underbevisste strømninger som boblet opp til overflaten og over på kinolerretet.

Det fantes oppløftende unntak, selvsagt. «Rocky II» lot den boksende Balboa-kjøttkaka hente hjem nok en seier mot alle odds, og «Moonraker» sendte James Bond ut i verdensrommet for en omkamp med Jaws som endte i en slags allianse og påfølgende søt musikk for jernkjeften – tøysete og gøy.

Likevel, det var «the horror» som gjaldt.

Teppet som ble trukket bort under idyllen for å avsløre de råtne gulvplankene under.

I et land hvor skilsmisseratene hadde steget med nesten 20 prosent i løpet av 70-tallet åpnet skrekklassikeren «The Amityville Horror» åpner med en far som dreper hele familien sin med hagle.

Et litt vel bokstavelig oppbrudd av kjernefamilien, det der.

Neste scene følger opp med visningen av huset (som selvsagt er hjemsøkt) for de neste kjøperne, nok en kjernefamilie. Det går så som så.

I «Apocalypse Now!» berørte Francis Ford Coppola en annen form for skrekk, det store nasjonale traumet som Vietnamkrigen var blitt.

Martin Sheen spilte en soldat som beveget seg inn gjennom sju lag av stadig mer surrealistisk jungelhelvete på jakt etter oberst Kurtz, i en løselig tilrettelagt utgave av Joseph Conrads roman «Heart of Darkness».

Der Kurtz i boka tok adjø med ordene «the horror, the horror», ga Marlon Brandos Kurtz en rallende gal improvisert monolog om fiendens standhaftighet i filmens sluttminutter – spilt inn over en periode på fem dager.

Filmen fikk terningkast terningkast fem i VG, med det manglende øyet på terningen forklart med «en uklar og mislykket avslutning».

Dere om det, VG. Dere om det.

Ikke at nordmenn uansett fikk se noe til klassikeren før året var nesten omme. Et gløtt på kinoprogrammene den sommeren demonstrerer kjapt at Norge hang langt etter hva angikk ferskvare. Måneder eller år, alt ettersom.

Men tematikken i de største filmene var mer av det samme.

Altså Vietnam.

Både i Milos Formans filmatisering av musikalen «Hair», sluppet i mars, og i Michael Ciminos «Hjortejegeren» fra 1978.

Noe av fraværet skyldtes mer enn bare utgivelsesvinduer.

Sommeren 1979 var da Monty Python slapp sin klassiske satire «Life of Brian» på amerikanske kinoer.

Den skulle snart møte en flom av beskyldninger om blasfemi, all den tid den handlet om en 33-åring fra Nazareth.

Filmkontrollen i Norge unnlot å ta hensyn til at 33-åringen het Brian og ikke Jesus, og nektet filmen å slippes på norske kinoer i 1980 – året den egentlig skulle opp på kino her hjemme.

Et skoleeksempel på moralsk panikk.

I det minste var det gull i markedsføringsøyemed. «Filmen som var for morsom for Norge», het det seg på filmplakatene i Sverige, hvor sensuren ikke hadde rammet.

En annen av sommerens store filmklassikere var også mange år unna norske kinoer i 1979, muligens av litt andre årsaker.

På Dom Kino i Moskva slapp nemlig Andrei Tarkovsky mesterverket «Stalker», hvor en turistguide tar med seg en forfatter og en professor inn i et forbudt område hvor naturens lover har opphørt – Sonen.

Tarkovskys visjon er akkurat så dystopisk som man forventer av en film fra den andre siden av jernteppet. I etterkant virker den nifse Sonen nærmest som en spådom om utfallet av Tsjernobyl-ulykken sju år senere.

Forholdet mellom USA og Sovjetunionen var på vei ned mot det absolutte frysepunktet i de dagene, invasjonen av Afghanistan var måneder unna.

Det er vanskelig å si at «Stalker» reflekterer disse spenningene direkte – den preges heller av eksistensiell angst og religiøs nysgjerrighet – men her finner vi nok et sett av små mennesker i møte med det store ukjente, vaklende rundt i et landskap hvor alt kan drepe.

Det ukjente er uhyggelig nok i seg selv. Men det absolutte kuldegufset gjennom kinosalen, skrekken over all skrekk den sommeren, var det Ridley Scott som skulle stå for.

Brando sa i monologen sin at skrekk hadde et ansikt.

Med «Alien» viste Scott at det ansiktet manglet øyne men til gjengjeld hadde en veldig stor og utrivelig kjeft.

Dette er den sjeldne typen skrekk- og science fiction-film som aldri eldes.

Alt her er perfeksjon, fra 70-talls produksjonsdesign til den grusomme brytkasseeksplosjonen (som skuespillerne ikke visste om – sjokket i ansiktene er ekte) til Sigourney Weavers ikoniske innsats som Ripley og H.R. Gigers like ikoniske monsterdesign.

Og la oss ikke glemme Bolaji Badejo, skuespiller og spesialeffekt-arbeider fra Lagos.

Over to meter høy. Mannen i romvesendrakta, som ga det glinsende beistet sitt nifst elegante kroppsspråk.

Innsatsen hans i testopptakene alene er nok til å gi alle og enhver mareritt:

Norge fikk den ikke før til høsten. I VG fikk filmen gode skussmål for det meste en film kan få gode skussmål for, uten at det hjalp:

«Det er hevet over enhver tvil at «Alien» er en fremragende film – rent teknisk. Skuespillerne gjør en upåklagelig innsats og spenningsnivået er jevnt stigende. Men den er ufyselig.»

Terningkast to. Til en av tidenes beste filmer.

Dere om det, VG. Dere om det.