Noen sommere huskes best for den stilige mopeden du vraket, det første kysset du fikk, den usedvanlig fengende sommerhiten – eller den enkeltfilmen alle gikk og snakket om.

«E.T.» i 1982, «Ghostbusters» i 1984.

1986 hadde kanskje ingen slik enkeltfilm. Men rekka av minneverdige sommerfilmer dette året, gjør at året hører med i den absolutte toppen når somrene skal vurderes under ett.

Det begynte riktignok ikke så bra. Memorial day-helga i slutten av april, som er sommersesongens kickoff på kinoene, var en enorm skuffelse for alle involverte.

Ikke minst de som betalte for billettene.

Etter å ha levert både Rocky– og Rambo-filmer året før, til enorm suksess, var det nå Sylvester Stallone skulle lansere sin nye actionhelt – formodentlig med tanke på et skamløst antall oppfølgere. «Cobra» var skrevet av skuespilleren selv og representerte angivelig hans visjon av hvordan politikomedien «Beverly Hills Cop» burde vært laget.

Altså komplett uten humor. Og så breddfull av tøff-type-klisjeer at selv tenåringene i gata mi rullet med øynene da de fikk den servert på video noen måneder senere (merk den hardtslående mediekritikken helt på tampen av klippet her):

Heldigvis for kinobransjen hadde det kommet en film et par uker tidligere som skulle fortsette å måke publikum til billettlukene hele sommeren gjennom.

Et actiondrama med afterburner. Et rekrutteringsstunt for amerikansk luftvåpen som fikk søknadstilfanget til å femdobles. Og Reagan-æraen hendig destillert ned på 110 minutter: «Top Gun».

Dessuten, på tross av den strålende innsatsen til Tom Cruises love interest Kelly McGillis (hvor ble det av henne?) og ganske sikkert fullstendig utilsiktet, en film som burde stå på ethvert Pride-program.

Som Quentin Tarantino forklarer i «Sleep With Me» – «Go the gay way! Be the gay way! Go for the gay way. That’s what’s going on throughout the whole movie»:

Ellers? Jo, 1986 var også et stort komedie-år.

Det var John Hughes-året foran noe annet; filmskaperen som forlengst er blitt ensbetydende med litt kjønnsdiskriminerende komedier som likevel har noe eviggrønt over seg, i all sin åttitallske sjarm.

«Pretty in Pink» kom i februar og hadde gått fra suksess til suksess gjennom vårmånedene. Så, i juni, var det duket for Matthew Brodericks leksjon i unnasluntringens edle kunst:

«Skulk med stil», som den selvsagt het på norsk, er en film der alle voksne er gørrtriste gledesdrepere av noen antagonister, en film der alt er lov i jakten på en fridag, ogder  Chicago er en by der hvem som helst kan kapre en gateparade for en impromptu fremføring av «Twist and Shout» (og sende låta tilbake på hitlistene, 16 år etter at Beatles var oppløst).

Og en film som skulle forfølge Broderick resten av livet – det går angivelig ikke en dag uten at noen pirker ham på skuldra for å si «Hey Ferris, is this your day off»?

Før sommeren 1986 var opprunnet, hadde verden også fått «Stand By Me» – den nydelige oppvekstkomedien som mer enn noe annet er proto-«Stranger Things» og dessuten lanserte en 15 år gammel River Phoenix som skuespiller – og John Carpenters «Big Trouble in Little China», som skulle få solid kultfilmstatus etter litt slappe, innledende kinotall (med den konkurransen var det kanskje ikke så rart).

Og på toppen av dette var 1986 året da James Cameron, senere «Terminator 2», «Titanic» og «Avatar»-skaper, fikk æren av å følge opp Ridley Scotts sci fi-grøsser «Alien» og kvitterte med en av tidenes beste actionfilmer.

«Aliens» tok den sju år gamle originalfilmen, lastet den med eksplosiver og skapte det som er omtalt som en av tidenes beste oppfølgere – en film som fortsatt drar deg helt ut på kanten av setet og knapt lar deg blunke før den siste facehuggeren er ettertrykkelig ekspedert. Det endte med kassasuksess, flere Oscar-priser og en prominent plass i filmhistorien.

Ah, 1986, ass.