Dette er en del av vår artikkelserie der vi kårer tidenes beste filmsommere. Se introduksjonen her.

Sommeren 1982 er en turbulent tid. Falklandskrigen er i gang. Israel invaderer Libanon.

Michael Fagan invaderer soverommet til Dronning Elizabeth II. IRA terrorbomber Hyde Park. Sarah Huckabee Sanders blir født. Ingrid Bergman dør.

Hundre personer arresteres for gate-uorden og hærverk under første mai-herjingen i Oslo sentrum. En bombe eksploderer i en bankboks på Oslo S, og de første CD-platene blir produsert i Tyskland. Mange takk igjen, Wikipedia.

Dette er også en sommer overlesset av sci-fi-filmer som floppet på kino, men i ettertid har fått sin velfortjente klassikerstatus.

Ok, «Blade Runner» kom ikke på norske kinoer før i januar 1983, men skit i det. Ting tok jo generelt mye lengre tid på åttitallet.

I USA hadde Ridley Scotts «Blade Runner» premiere 25. juni, tilfeldigvis på samme dag som John Carpenters «The Thing».

I dag er de ansett som store klassikere i sin sjanger (og kanskje enda viktigere: to av undertegnedes store favorittfilmer), men tilbake i 1982 fikk begge skikkelig lunken mottakelse blant både publikum og kritikere.

Fremfor å bruke opp mye plass på å beskrive en film alle burde ha sett, la meg isteden bare linke til min eminente kollega Martin Bergesens grundige gjennomgang her.

Etter at norske kritikere endelig fikk sett «Blade Runner» reagerte de imidlertid med unison jubel, fullt klare over at de hadde vært vitne til noe stort.

Kødda.

Aftenposten avviste filmen som «kald og fjern, og som sådan deprimerende», VG slo til med en dypsindige analysen «en film utenom det vanlige» og kastet en likegyldig firer – mens Adresseavisens anmelder Kaare Paulsen tilsynelatende fikk et nervøst sammenbrudd.

I en anmeldelse plassert på en side ellers forbeholdt dødsannonser beskrev han blant annet «Blade Runner» som «en orgie i brutalitet, søppel og forfall… som aldri burde ha fått slippe inn på en norsk kino», og slo fast at «skulle vi forsøke å si noe positivt om filmen, måtte det være at den er et utmerket brekkmiddel». Jøjje seg. Jeg vil nødig kritisere en kollega, men tøyse-Kaare kan ta seg en bolle.

Da den forsinkede oppfølgeren «Blade Runner 2049» kom i fjor endte den opp med å få omtrent like labre besøkstall, noe som muligens stadfester at de ikke har skjedd så skrekkelig mye på 35 år – og at «Blade Runner» fortsatt er forut sin tid.

Den fikk til gjengjeld betydelig bedre kritikker; jeg likte den for eksempel ganske godt.

John Carpenters «The Thing» hadde som sagt premiere på samme dag, og fikk enda verre mottakelse. Amerikanske kritikere åpnet pejorativ-skuffen, og slipte knivene. The New York Times beskrev «The Thing» som «foolish, depressing… instant junk», og selv bransjeblader som spesialiserte seg i science fiction hatet filmen.

Starlogs Alan Spencer mente filmen «smells pretty bad», og hevdet at John Carpenter definitivt var bedre egnet til å regissere: «traffic accidents, train wrecks and public floggings».

Det respekterte bladet Cinefantastique klistret filmen på forsiden, med overskriften «Is this the most hated movie of all time?».

John Carpenter følte selv at han hadde laget sin beste film, så slakten rystet ham skikkelig. «The Thing» floppet dessuten blant publikum i USA, som muligens hadde nok med de økonomiske nedgangstidene og ikke var særlig lystne på å se en tung, grim, brutal og nådeløs sci-fi-skrekkfilm med en skikkelig nihilistisk slutt.

Her hjemme byr allikevel filmen på litt humor, med tanke på at problemene starter med en gjeng ekstremt klossete nordmenn, og en norsk bikkje som ikke er en bikkje – men en slags ting. Kom dæ vekk, idioter:

Fun fact: «The Thing» skulle opprinnelig bli skrevet og regissert av «Texas Chainsaw Massacre»-kjenningen Tobe Hooper, og vi kommer tilbake til ham om et par øyeblikk.

Her i Norge hadde filmen først premiere i januar 1983, og innen den tid hadde naturligvis mesteparten spesialeffektene blitt snauset bort av den norske sensuren.

I 2011 kom forresten også en underlegen «prequel», som var fylt opp av norske Melodi Grand Prix-entusiaster:

Kinopublikummet foretrakk uansett en mye koseligere rominvasjon, som invaderte kinoene to uker tidligere.

Steven Spielbergs «E.T. the Extra-Terrestial» endte opp med å danke ut «Star Wars» som den største kassasuksessen i filmhistorien, før Spielberg slo sin egen rekord elleve år senere med «Jurassic Park».

«E.T.» traff den turbulente tidsånden på alle måter «Blade Runner» og «The Thing» ikke gjorde det. En oppløftende, livsbejaende og følelsesladet familiefilm, drevet av den samme optimismen som Spielbergs «Close Encounters of the Third Kind».

Universal-studioet markedsførte «E.T.» med en kampanje rettet mot de evangelisk kristne rødstatene, noe som var stikk i strid med Spielbergs intensjoner (som følte han hadde laget en «minoritetshistorie» om toleranse) – men bare bidro til å gjøre filmen til en astronomisk suksess i USA.

Og sånne kyniske grep forhindrer ikke at «E.T.» er en mesterlig «feel good»-klassiker.

Mitt sterkeste minne av å se «E.T.» på Colosseum kino som liten guttunge sammen med faren min var to fnisete, utagerende fjortisjenter et par rader foran meg.

De lo høyt og hånlig hver gang stakkars «E.T.» viste fjeset sitt – mens de ropte «æsj, han er så stygg!!».

Jeg hater dem fortsatt. Fjortisjenter; ondskapen i sin reneste form og en kreftsvulst på kinoopplevelsen siden tidlig på åttitallet. Men på den tiden hadde de i det minste ikke mobiltelefoner.

Steven Spielberg hadde på samme tid en stor hit med «Poltergeist», som han skrev, produserte og i følge flere kilder spøkelsesregisserte mens den offisielle regissøren Tobe Hooper ble presset ut på sidelinjen.

Men la oss være respektfullt generøse mot salige Hooper og si at de «samarbeidet».

Og la oss samtidig overse de fjollete, urbane mytene om at «Poltergeist» var rammet av en forbannelse.

Alt lå til rette for at dette ville bli den beste sommeren i Steven Spielbergs 35-årige liv, men så startet han innspillingen av «Twilight Zone: The Movie». En antologifilm basert på den klassiske TV-serien, som Spielberg produserte og regisserte en av segmentene til. Hans sentimentale bidrag «Kick the Can» er ikke bare filmens svakeste element, men trolig noe av det svakeste Spielberg har regissert i hele sin karriere.

Men problemene startet for alvor da kollegaen John Landis regisserte sitt segment: «Time Out». På morgenkvisten 23. juli 1982 brøt Landis flere arbeidsforskrifter for å fange opp en spektakulær stuntscene som gikk spektakulært galt. Hovedrolleinnehaver Vic Morrow endte opp med å bli halshugget av rotorbladene til et helikopter, og døde momentant sammen med to barneskuespillere.

Advarsel, sterke scener:

John Landis og flere medlemmer av filmteamet ble til slutt frikjent for uaktsomt drap etter en ni måneder lang rettsak som endte i 1987, men den tragiske ulykken hadde store konsekvenser for hele filmbransjen og sikkerhetskravene på filmsett.

På mange måter var muligens kinosommeren 1982 langt forut sin tid, men enkelte filmer antydet at dette var en tidsalder som kanskje ikke først og fremst utmerket seg med sin politiske korrekthet.

Dette med nakne tenåringsjenter var fortsatt veldig populært, homser var fortsatt til å le seg i hjel av og og familiekomedier om prostitusjon var skikkelig populært.

Foruten «The Best Little Whorehouse in Texas» ble det sluppet en rekke musikaler denne sommeren; inklusive fiaskoen «The Pirate Move», «Grease 2» og demoniske «Annie».

Hitlistene var dessuten dominert av filmmusikk: Paul Schraders sensuelle «Cat People» fostret David Bowie-hiten «Cat People (Putting Out the Fire)», mens «Rocky III» gav oss Survivor-klassikeren «Eye of the Tiger».

I Norge ble også Christopher Cross-svisken «Arthur’s Theme (Best That We Can Do)» en radiohit, selv om filmen «Arthur» kom året før. Det samme ble den Oscar-vinnende powerballaden «Up Where We Belong» fra «An Officer and a Gentleman».

I velkjent stil ble en rekke av sommerfilmene totalforbudt av den norske sensuren, deriblant «I, the Jury», «The Sword and the Sorcerer», «Creepshow», «Friday the 13th: Part 3D», «Liquid Sky», «Basket Case», «Visiting Hours» og «The Challenge».

Ingen distributør prøvde engang å sette opp «Class of 1984» på kino her hjemme, men filmen ble til gjengjeld totalforbudt like etter at den ble sluppet på video i Norge.