[filter_factboxes] 

Jeg vet ikke helt hvorfor gotiske «old school»-grøssere er midte oppe i en renessanse for tiden, men gjerne for meg. Trolig en motreaksjon fordi folk flest ble så drittlei alle de gørrete «Saw»- og «Hostel»-variantene som har dukket opp det siste tiåret. Trenden startet muligens med «Paranormal Activity», og nå som folk har gått like lei «found footage»-sjangeren er det naturlig å gå tilbake til de klassiske spøkelseshistoriene. Personlig synes jeg dessuten de er langt skumlere. Jeg har for eksempel aldri vært nevneverdig urolig over å bli dyttet i en avansert felle der jeg blir druknet i råtne grisetarmer (som i «Saw III») – men har null problemer med å skvette når forvridde fjes plutselig spretter frem i mørket. Den rasjonelle skeptikeren forsvinner fort hvis du er innelåst i en mørk kjeller noen timer.

Frykten for det ukjente som gjemmer seg i mørket tangerer jo lett frykten for en maskert psykopat som bare vil leke litt. Særlig hvis dette ukjente i mørket viser seg å være et barn med døde øyne og ondt flir. Småunger kan være skikkelig skumle, spør du meg. For noen måneder skrev jeg om den britiske grøsseren «The Awakening», som har en del likhetstrekk med «The Woman in Black». Begge utspiller seg i England på begynnelsen av 1900-tallet, og har en hovedperson som tilbringer foruroligende mye av spilletiden med å spankulere rundt i et mørkt kråkeslott mens onde ånder spretter frem for å si «bøh!» med jevne mellomrom. Begge mister dessuten en del av spenningen mot slutten, men mer om det litt senere.

«The Woman in Black» er uansett en skikkelig stemningsfull spøkelsesfilm, som like gjerne kunne ha vært laget for femti år siden. Produsert av Hammer-studioet, som i sin høytid supplerte Englands fremste eksportartikkel på femti- og sekstitallet: gotiske grøssere. Hammer er mest kjent for sine Dracula-filmer med Christopher Lee, men studioet hadde ligget i dvale siden åttitallet da det ble gjenåpnet i 2007. Siden den gangen har selskapet levert skrekkfilmer som «Wake Wood», nyinnspillingen «Let Me In» og middelmådige «The Resident». Med «The Woman in Black» traff Hammer endelig spikeren på hodet (tjo-bing!): filmen ble studioets største suksess noensinne i USA, og den mest lukrative grøsseren laget i England på over tjue år. Her hjemme slippes den rett på hjemmekino, og det er jo typisk.

«The Woman in Black» er dessuten Daniel Radcliffes første film siden han avsluttet «Harry Potter»-serien – og den lille magikeren er nå en voksen mann på 23 år. Tiden flyr, ass. Han er den deprimerte advokaten Arthur Kipps, som ankommer småbyen Crythin Gifford i Yorkshire for å gå igjennom dokumentene til en avdød enke. Arthur mistet sin elskede kone i barselseng, og har overlatt den fire år gamle sønnen Joseph til en guvernante i London mens han gjør et siste forsøk på å redde jobben sin. Fikser han ikke dette oppdraget er han ferdig i advokatfirmaet, og må finne seg en annen måte å brødfø sønnen.

Crythin Gifford er ikke et sted jeg ville ha dratt på ferie. Et tåkete gråværshelvete der de fastboende er fiendtlig innstilte, bleke unger stirrer ut av vinduene, og alle ser ut til å være veldig opptatt av at Arthur peller seg tilbake til London med det samme. Eieren av det lokale vertshuset nekter å leie ut et rom til Arthur, men han blir til slutt plassert på Englands skumleste loft. Det samme barnerommet som vi i filmens prolog så tre skumle småjenter bekymringsløst hoppe ut av vinduet, i en slags selvmordspakt. Et koselig krypinn i forhold til Eel Marsh House, der Arthur skal få orden på papirene etter avdøde Alice Drablow.

Dette falleferdige kråkeslottet befinner seg mange kilometer fra nærmeste nabo; omgitt av tåke, frossen sumpmark og kjip stemning. Etter at tidevannet kommer inn er hele eiendommen omringet av sjø, isolert i sin egen uhyggelige verden. Mens Arthur går igjennom dødsboet hører han skrapelyder fra andre etasje og ser raske glimt av tittelens kvinne i svart. Den rasende ånden til et gal psykodame som i sin tid mistet sin eneste sønn et sted i marsklandskapet utenfor eiendommen. Etter at kvinnen i svart begikk selvmord i Eel Marsh-huset har hun fordrivet tiden med å kverke ungene i byen. Det ryktes at hver gang noen får et glimt av denne spøkelseskvinnen vil et nytt barn miste livet.

Arthur rekker knapt å komme seg tilbake til byen før en liten jentunge kaster opp blod på buksene hans og dør. Bøndene i byen legger skylda på Arthur, som får streng beskjed om å hoppe på første tog tilbake til England. Så han bestemmer seg for å overnatte i Eels Mars House for å få unnagjort mest mulig av jobben. Smart ide, Arthur! Det blir en lang natt med mye leven. Skumle ansikter i vinduet. Dører som åpner seg uten grunn. Opptrekkbare leketøy begynner å leke på egen hånd. Rasling i dørklinker. Gyngestoler som gynger av seg selv. En skummel barneskikkelse kryper mot huset, mens kvinnen i svart stormer ut fra mørket. Uhu.

Dagen etter dør nok et barn i byen under merkelige omstendigheter. Arthur søker råd hos sin eneste venn i Crythin Gifford, den velstående forretningsmannen Samuel Daily (Ciaran Hinds). En jovial skeptiker som ikke har noen tålmodighet for overtroisk tullball. Mange år tilbake mistet han selv en sønn, som ville ha vært på Arthurs alder nå. Samuels neurotiske kone (Janet McTeer) ble gal etter at hun mistet sitt eneste barn, som hun nå er overbevist om kommuniserer til henne fra den andre siden. Ser ut til at hun har rett, også.

Det er omtrent på dette tidspunktet at Arthur oppdager at sønnen hans er på vei til byen for et helgebesøk. Han har bare noen timer på seg å løse den svartkledde kvinnens mysterium, og forhåpentligvis gi den onde spøkelsesdama fred før hun grabber poden. Det er i sånne situasjoner en trofast tryllestav og en rask «Protego Horribilis!» hadde vært hendig. Slutten er ikke så sterk som man kunne ha håpet på, og jeg er ikke helt overbevist av de siste minuttene av «The Woman in Black» – men i det store og hele er dette en stilsikker grøsser som lever opp til de klassiske forbildene. Stemningsfull, melankolsk og til tider skikkelig uhyggelig.

I alle fall så lenge du tolererer velbrukte «bø!»-effekter der alt fra kråker til gjennomtrekk brukes for å få deg til å skvette. Billige triks, men de fungerer fortsatt. Regissøren James Watkins (som sist sto bak den grimme thrilleren «Eden Lake») bygger opp en tett atmosfære, der et veldig effektivt lyddesign fyller tomrommet etter den minimalistiske dialogen. Daniel Radcliffe er en passiv og for det meste taus hovedperson, men han selger virkelig øyeblikkene der frykten tar overhånd. Vi har sett Daniel vokse opp i Harry Potter-serien, så han er tettere knyttet til gjennombruddsrollen enn så godt som alle andre skuespillere.

Sånt kan bli en belastning når du ønsker å bevege deg videre, men Radcliffe klarer seg overraskende bra i «The Woman in Black». Han underspiller på en sympatisk måte, og man får aldri følelsen av at han bare er Harry Potter i edwardiansk garderobe. Daniel gjør en vanvittig mye bedre jobb når det gjelder å vise modenhet og bredde enn hans kollega Robert Pattinson gjør i «Bel Ami», som også har VOD-premiere denne uken. Vi kommer snart tilbake til den, enten jeg vil eller ikke. Uansett, jeg tipper at denne Radcliffe kommer til å klare seg helt fint fremover uten tryllestaven til Harry Potter.

«The Woman in Black» ble en så stor kassasuksess at Hammer-studioet nå jobber med en oppfølger; som har tittelen «The Woman in Black: Angels of Death» og etter planen kommer på kino om et par år. Bortsett fra Norge, da. Her slippes den sikkert rett på hjemmekino.

P.S: «The Woman in Black» er løst basert på romanen av Susan Hill, som tidligere har fostret en TV-film og et veldig populært teaterstykke. Her er en scene fra TV-versjonen, der hovedrollen spilles av Adrian Rawlins – som tilfeldigvis også portretterte faren til Harry Potter:

… en promo for teaterstykket:

Og til slutt, noen hendige skuespillertips fra Daniel Radcliffe – hvis du har planer om å spille inn din egen grøsser: