Siden du allerede har såpass god smak at du befinner deg på en nettside som Comoyo, er det bare å anta at du også tilhører den gruppen mennesker som har tilbøyelighet til å pløye gjennom en hel tv-seriesesong eller to i løpet av en helg.
Da vet du også hvordan det føles på mandag morgen når solen tvinger seg gjennom persiennene og virkelighetens kalde lys trenger seg på. Det blir en kollisjon. En liten del av bevisstheten er fremdeles tilstede i fantasiverdenen, om det så er Oz-fengselet, seriemorder-Miami eller amerikansk fotball-Texas.
Etter å ha viet nesten all tankevirksomhet til en alternativ virkelighet i flere dager, skjer innhentningen gradvis.
Jeg har nettopp gjennomgått dette fenomenet, men på en trefoldig måte. Men jeg har altså ikke låst meg inne i tre sammenhengende helger eller montert opp en nyhetskanalvegg med triple skjermer på stueveggen min. Jeg har rett og slett overdoset på én og samme historie – i tre forskjellige medier.
En historie, tre vinkler
«The Walking Dead» er først og fremst en tegneserie, eller en grafisk roman som puristene insisterer på å kalle det. Men også en tv-serie og en spillserie. I hvert fall om man regner kronologisk og ser bort fra utviklingstakt og kvalitetsnivå.
Men først må jeg innrømme noe. Jeg tilhører ikke de rettroende. Mitt første møte med Robert Kirkmans levende døde skjedde i tv-serieformatet. Og på tross av at AMC-produksjonen, i beste fall, har vært ujevn (glimrende plott, grusomme midtpartier og strålende avslutning på andre sesong), og at jeg har store problem med rollebesetningen, så det hele vært en jevnt over hyggelig opplevelse.
Men det er selvsagt ikke mine puritanervenner enige i.
I deres verden er tv-serien en blek kopi av en intellektuelt overlegen originalserie. Deres klagesang har vært såpass indignert at jeg har blitt nødt til å sjekke ut tegneserien for å sammenligne noen nøkkelscener og rollefigurer. Det er kanskje ikke mye, men TV-serien har i alle fall gjenopplivet (ha!) min interesse for tegneserier som, med unntak av obligatorisk «Rocky»-lesning, har vært steindød siden begynnelsen av 90-tallet.
Forleden la jeg den siste brikken i «The Walking Dead»– puslespillet. Spillserien til iPhone og iPad. Ut av det blå har det episodebaserte spillet blitt en av årets mest omtalte. Tell Tale Games nærmer seg serien med en respekt og nysgjerrighet til mediet som er unik. Samtidig tvinger den høye produksjonshastigheten (et nytt avsnitt på lengde med en spillefilm har blitt sluppet hver sjette til åttende uke) opphavsmennene til å holde seg til en upolert stil som rent visuelt ligger påfallende tett opp mot de grove blekkpanelene i tegneserien.
Mye detaljer og visuelle effekter var kanskje aldri målsetningen, men her er det heller ikke mulig.
Styrker og svakheter
Om tv-seriens klart svakeste partier er de handlingsløse, der en gjeng mediokre skuespillere sitter på en låve og babler om meningen med livet og kjærlighet, så er det nettopp disse scenene som er høydepunktene i spillet. Det er uvanlig, for ikke å si unikt, i spillsammenheng.
Ofte er det snikskyting som utgjør hoveddelen i et spill, mens handlingen presses inn i kompakte filmsekvenser. Her lar de i stedet dialogen ta plass og bli et innslag i selve spillet sammen med andre gjøremål. Dersom en rollefigur mistenker at du lyver, kan dette få fatale konsekvenser når dere angripes av zombier og du trenger hjelp av vedkommende.
Om du ikke klarer å trøste et gråtende barn, vil det gi ringvirkninger i form av manglende tillitt til deg, internt i gruppen. Alle ordvekslinger er dessuten satt under tidspress, slik at til og med tausheten blir et alternativ (med konsekvenser). Ved å ikke si noe så sier du, akkurat som i virkeligheten, også noe.
Det funker utmerket å spille «The Walking Dead» parallelt med tv-serien, ettersom de skiller seg godt fra hverandre i miljøskildringene og hvordan enkeltfigurene gjør seg gjeldende.
Tegneserien har derimot blitt utviklet over så lang tid at den nesten kan leses som en fasit.
Spesielt interessant er det å kikke nærmere på hvordan de forskjellige mediene velger å håndtere relasjoner. I både tegneserien og i spillet renner det nesten over av undertekst. Et insisterende blikk, en megetsigende stillhet, en anklagende antydning.
Tv-serien er mye mer direkte. Det har nok sammenheng med hvor dårlig skrevet – og fremfor alt – dårlig spilt denne serien er. Men det er også et bevisst valg som man kan se gjenskinnet av i alle aspekt ved denne AMC-produksjonen. Spesielt i tredje sesong har TV-serien fått etablere en mer hardtslående og intens stil som stadig lar brannøksen få et friere talerom.
Så når man da tar kontrollen i egne hender i Tell Tales skildring av samme apokalypse, merker man forskjellen. Tempoet synker drastisk, tonen forandres og de små konfliktene som muteres til dødelige hevntokter kommer opp til overflaten som oppsvulmede likdeler.
Det er et vakkert syn.
