Urk. Kan man egentlig kalle «The Apparition» en skrekkfilm? Den inneholder absolutt ingen skumle scener, med mindre du har angst for å handle i store kjøpesentre, lider av fobi mot muggutvikling eller blir livredd av tanken på at noen binder klærne dine i en bunt.

Det er ille nok at «The Apparition» er en fjortisvennlig «grøsser» laget med tanke på lav aldersgrense i statene, som halvhjertet kopierer alt fra «Paranormal Activity» til J-horror som «The Grudge». Men det senker alt ned på et ekstra bedritent nivå at filmselskapet tilsynelatende har klippet om filmen, og gjort historien enda mer grøtete.

Ekstra frustrerende fordi utgangspunktet er så lovende. Tilbake i 2009 fikk regidebutanten Todd Lincoln finansiert sitt første prosjekt av Joel Silvers skrekkselskap Dark Castle Entertainment, takket være et snedig utgangspunkt. Manuset til «The Apparition» bygger faktisk på en fascinerende ide, som er tatt rett fra et virkelig parapsykologisk eksperiment. Så først: litt historikk. I 1973 prøvde en gruppe kanadiske amatørforskere å mane opp ånden til en helt fiktiv person, som de kalte «Philip Aylesford». De diktet opp en tragisk forhistorie til denne fantasifiguren, forsikret seg om at en sånn person aldri hadde eksistert – og brukte deretter all sin energi på å kontakte liksom-ånden under ukentlige seanser.

Seansene ble overvåket av Dr. George Owen, lederen for «Toronto Society for Psychical Research». Målet var å stadfeste om fenomenene enkelte hevdet å oppleve under seanser egentlig var psykologiske fenomener, ikke kontakt med åndevesener. Eksperimentet ble gjentatt ukentlig, og etter et års tid fikk forskerne angivelig «kontakt» med Philip, som svarte på spørsmålene deres via bankelyder.

Deretter skjedde angivelig enda merkeligere ting: et bord begynte å bevege seg, og gode greier. Forsøket ble kjent som «The Philip Experiment», og vakte en del oppmerksomhet i parapsykologiske kretser på syttitallet.

Undertegnede leste om dette i oppveksten og ble veldig fascinert, noe som førte til flere år med ivrig saumfaring av bøker om temaet. Men desto mer jeg fant ut, desto mer begynte jeg å innse at det aller meste enten har rasjonelle forklaringer, bare er oppspinn eller er rent ut svindel. Hvorvidt hendelsene som utspilte seg under «The Philip Experiment» var et resultat av massesuggesjon, triksing fra overivrige amatørforskere, eller ubevisst manipulasjon er fortsatt uklart – men eksperimentet ble senere dokumentert i boken «Conjuring Up Philip: An Adventure in Psychokinesis».

Her er en rask tv-dokumentar om temaet:

Dette TV-klippet er en smule sensasjonspreget og dominert av fantasifulle rekonstruksjoner – men «The Philip Experiment» er i seg selv skikkelig interessant, og jeg har alltid følt at det er snodig ingen har brukt det som et utgangspunkt til en grøsser. «The Texas Chainsaw Massacre»-produsenten Andrew Form prøvde å få til en filmversjon med tittelen «Superstition» for noen år siden, men ingenting skjedde. Synd. Det samme følte åpenbart Todd Lincoln, siden han baserte hele «The Apparition» på dette temaet. Eneste problem: Warner Bros. likte slett ikke det ferdige resultatet, og klippet om filmen på egen hånd.

Deretter usatte de USA-premieren i to år, og kuttet alle sine bånd til produksjonsselskapet Dark Castle.

Au. Filmplakatens tagline er «once you belive, you die», og traileren hevder at temaet er at alt overnaturlig kan eksistere hvis folk tror på det – men referansene til alt sånt er fraværende i filmen. Det eneste som er igjen av den opprinnelige ideen kommer helt i starten av «The Apparition», der vi får en rekonstruksjon eksperimentet, her kalt «The Charles Experiment». Med den vesentlige forskjellen at forskerne i filmen prøver å ta kontakt med ånden til en avdød kollega, ikke en fiktiv person – noe som trolig er et resultat av at produsentene prøvde å omarbeide hele filmen på klippebordet.

Tretti år senere gjenskaper en gjeng unge psykologistudenter det samme eksperimentet igjen, under ledelse av nerden Patrick (britiske Tom Felton, bedre kjent som Draco Malfoy i «Harry Potter»-serien»). De er utrustet med alt skolen har av høyteknologisk utstyr, i håp om å «forsterke» effekten av eksperimentet. Etter bare noen minutter får de bordet til å skrangle skikkelig, et kamerastativ deiser i gulvet, og en liten statue av ånden de prøver å kontakte eksploderer med et merkelig lysglimt. Deretter blir tenåringen Lydia slengt i luften av en ond ånd, og sugd inn i taket. Så alt i alt et uvanlig vellykket eksperiment, får en si.

Dette er bare de første minuttene av «The Apparition», men heretter går det brått nedover.

For nå hopper filmen frem enda flere år i tid, og retter fokuset mot hovedpersonen: den søte dyrlegen Kelly (Ashley Green), som er ute på handletur for å kjøpe kaktus med kjæresten Ben (Sebastian Stan). De bruker nærmere tjue minutter på å handle, snakke om handling, og deretter dra hjem med varene de har handlet. Med mye stiv smiling og ubekvem pludring, for å understreke at disse skuespillerne totalt mangler kjemi sammen.

Kelly og Sam har akkurat flyttet inn i en demonstrasjonsleilighet foreldrene hennes har kjøpt i Palmdale. Ser ut til å være en dårlig investering: dette romslige huset er omgitt av tomme leilighetskomplekser, stengte shoppingsentre og øde ørken. Et offer for nedgangstidene, og en invitasjon til onde ånder. Kjæresteparet har så vidt rukket å komme hjem før kaktusen dør, et klart tegn på at noe er galt i dette huset. Muligens et kjederøykende spøkelse som ikke liker sukkulenter, kjæledyr og tett inneklima. Ben finner i alle fall aske på kjøkkenbenken, låste dører åpner seg på natten og hunden til naboen dør i vaskerommet.

Ben oppfører seg hemmelighetsfullt og unnvikende, muligens fordi han har 36 ubesvarte e-poster fra tidligere nevnte Patrick – som i rask rekkefølge skriver at de skal «prøve eksperimentet igjen», «noe gikk galt» og «du er i fare!».

Viser seg at Ben var en studentene som utførte det parapsykologiske eksperimentet som slapp løs den onde ånden Charlie, og jenta som ble sugd opp i taket var kjæresten hans. Nå er det onde ånden tilbake for å… tja, egentlig ikke helt godt å si, sånn som filmen er klippet sammen nå. Bølle litt med lettskremte idioter, kanskje. Jeg overdriver ikke når jeg kaller disse folka idioter: i en minneverdig scene prøver Kelly å låse spøkelset inne i et kott mens hun spikrer igjen døra.

Referansene til «The Philip Experiment» er møysommelig fjernet fra filmen, og det er vanskelig å begripe hvorfor. Det er like vanskelig å begripe hvem spøkelset Charles er, hva han vil – og hvorfor han i en scene forvandler seg til en spastisk, japansk demonpike som kryper ut av en vaskemaskin i «The Grudge»-stil. Alt ender uten noen forklaringer eller logikk, men innen den tid har nok alle uansett mistet interessen. Absolutt ingenting her er det spor skummelt, eller engang vagt spennende. Bare generisk og gørr kjedelig.

Det er mer enn mulig at filmen regidebutanten Todd Lincoln leverte til Warner Bros. var et makkverk, men jeg har vanskelig for å tro at hans opprinnelige utgave av «The Apparition» var like ille som den skamklipte versjonen selskapet valgte å slippe på markedet. «The Apparition» er klinisk renset for personlighet, særpreg, spenning og originalitet.

Synd, for dette prosjektet startet med en skikkelig god ide, bare for å miste fokuset et sted på veien.

Traileren du kan se øverst i teksten inneholder forresten slutten på filmen, så du bør unngå se den. Eller så kan du eventuelt se traileren, og unngå filmen. Jeg ville nok ha valgt det siste, siden traileren er vanvittig mye bedre enn filmen.

Velsignet mye kortere, også – selv om «The Apparition» er unnagjort på under åtti minutter. Den amputerte spilletiden understreker bare at filmen ble mekket om betraktelig på klippebordet. Alt som gjenstår er en samling scener tatt fra mye bedre grøssere, mye kaktus-shopping og noen øyeblikk der «Twilight»-skuespilleren Ashley Green sprader rundt i undertøyet mens hun viser frem sine eneste talenter.