– Hvem vil ikke kaste en Frogner-frue inn i et hjemsøkt hus?

Det er skuespiller Synnøve Macody Lund sitt spørsmål, og ja, det er ment retorisk.

Når hun omsider skal bære en hel spillefilm på sin egne skuldre som hovedrolleinnehaver, etter høyprofilerte birollejobber i såvel «Hodejegerne» som serien «Frikjent», skjer det i en grøsser spilt inn i grøsselige 20 minusgrader, med en story som krevde at hun måtte legge bort alle sine vante teknikker og dessuten forholde seg til en regissør som kjenner henne godt nok til å gjennomskue alle forsøk på unnasluntring.

På den annen side, altså, får hun utløp for det hun måtte ha av agg overfor kvinnelige representanter for bemidlede familier på vestkanten i Oslo.

– Jeg syntes det var et interessant konsept: Å kle av de kalde, overfladiske frognerdamene. Det syntes jeg var forlokkende, rett og slett, sier hun.

Skrevet av suksessforfatter

Mens «Hjemsøkt» (på kino fra i dag) kritiseres for billige triks og slitte troper i Dagbladet og VG, får den et godt skussmål av Aftenposten, som mener «Synnøve Macody Lund er fantastisk og gjør en strålende jobb med å komme under overflaten».

Rollefiguren hennes er utsatt for et klassisk grøsseroppsett: Hun arver sin fars gods, reiser dit for å arrangere et salg, blir utsatt for krefter som vil det annerledes og må gjennom litt av hvert for å få det på sin måte.

Mer enn det vil ikke regissør Carl Christian Raabe spoile handlinga, men det er verdt å merke seg at historien er skrevet av Maja Lunde – forfatteren bak den internasjonale romansuksessen «Bienes historie».

– Vi ble egentlig koplet sammen for å lage en helt annen film, men den ble litt for stor for at jeg fikk lage den, og så kollapset prosjektet. Men Maja og jeg hadde funnet tonen, så hun ba meg lese et annet manus hun hadde liggende. Det tok meg lang tid, men en lørdag kveld satte jeg meg ned med det. Og fikk the shivers, sier regissøren med imponerende patos.

– Jeg tenkte bare: Dette kan jeg gjøre! sier han.

Et heftig puslespill

Siden regissøren kjente Macody Lund fra før – de har begge jobba med bak-kamera-materiale på blant annet «Kon Tiki» – hadde han blant annet den fordelen at han kunne tyne arbeidskapasiteten hennes.

– Hvis vi var på settet og Synnøve sa «nå må jeg ha en pause» trodde jo folk på henne, men jeg visste at det var mer å hente. Og så ser jeg det med en gang hun faller ut av rollen: «Vekk med den hånden du holder opp foran ansiktet, jeg vet du bare gjør det for å beskytte deg», sier han.

Og skuespilleren innrømmer at rollen dyttet henne utenfor den aller mest komfortable komfortsonen.

– Det var ikke en filminnspilling der jeg skulle spille redd en eller to ganger – det er en historie med stadig økende grad og mange nyanser av redsel. Når scenene ikke skal skytes kronologisk ender man derfor med et heftig puslespill som må legges både mellom meg og Calle og mellom meg og fotografen. Man skal få følelsene riktig, det skal skride sakte, men sikkert fram, og eskalere til et smart høydepunkt – det ser enkelt ut på storyboardet, men det krever at man holder tunga rett i munnen, sier hun.

– Man skal spille en ny scene, og må tenke: «Å ja, dette er etter at du raste den tingen i det rommet, hvordan ser dette huset egentlig ut på det tidspunktet» skyter regissøren inn.

– Og ikke minst: Hvor er rollefiguren min på det tidspunktet, rent psykisk? Man må hele tida være fokusert i denne typen film, sier Macody Lund.

La fra seg teknikken

Tidlig oppdaget hun dessuten at den skuespillertekniske verktøykassa hennes bare kunne bli igjen hjemme.

– Jeg vil ikke akkurat si at jeg pleier å underspille, men jeg er ikke skolert, har ikke vært gjennom alle «vær en ape!»-øvelsene og mangler repertoaret mange andre skuespillere har. Derfor liker jeg å gjøre ting så naturlig som mulig, bruke mine egne følelser og ellers ikke gjøre for mye ut av det. Det har vært min måte å safe på, en nøkkel for å kjenne at ting stemmer. Og egentlig kler jo den teknikken film-mediet, men med en gang du faller ut av det og begynner å spille, synes det med en gang, sier hun.

– Derfor kan man ikke «holde igjen» i en film som dette. Man må fortsette og fortsette helt til man ikke klarer mer, og så må man gå enda tre skritt til. For meg opplevdes det som fullstendig hysterisk. Jeg er egentlig livredd for å slippe kontrollen, men her måtte jeg plukke opp all min teknikk og kirurgiske spillestil og kaste det til helvete, sier hun.

Og på toppen av det hele, stakkar, i et labert isolert og vedfyrt hus midt på vinteren, med tynne klær der resten av staben jobbet i varmedresser (av ren selvoppholdelsesdrift fikk hun skrevet inn et par tøfler i manuset).

Man skal kanskje ikke gjøre for stort poeng av dette i et land av helårsfiskere og andre hardhauser. Men det har ikke gått Synnøve Macody Lund hus forbi at en markedsføringsstrategien til en annen av høstens norske filmer, «Den 12. mann», i stor synes å hvile på et narrativ om hvor mye filmstjernene måtte lide for kunsten.

– Jeg har lidd jeg òg! Og det synes i filmen, sier hun.