Er det en fugl? Er det et fly…? Nei, det er bare et dusin bedritne superhelter!

2012 har vært et fett film-år når det gjelder superhelter, med «The Avengers», «Chronicle», «The Amazing Spider-Man» og kinoaktuelle «The Dark Knight Rises» på løpende bånd. Langt fra alle superhelter er imidlertid like supre, og vi har plukket ut noen av de verste fra filmhistorien. En samling patetiske, skrullete, forskrudde og fordømt fjollete superhelter som neppe kommer til å dukke opp på kino i 3D med det aller første. Allikevel, hvis jeg noensinne får sjansen til å lage min egen drømmefilm – da vil en «The Avengers»-aktig blockbuster som samler disse superheltene stått høyt oppe på ønskelisten min.

«THE OILY MANIAC» (1976)
Her har vi den samme gamle superhelt-historien vi har hørt tusen ganger før: en handikappet mann med polio benytter sin henrettede onkels magiske trylleformel-tatovering for å beskytte den lille niesen sin fra å bli voldtatt – og forvandler seg til den klissete superhelten «The Oily Maniac» ved å dynke seg i dieselolje. En uovervinnelig kladd som bekjemper forbrytelser med sine imponerende oljekrefter, enten de blir begått av onde advokater, kapitalister, perverse grisemenn eller plastiske kirurger. Kjenningsmelodien hans er forresten temaet fra «Haisommer»! Hongkong-studioet Shaw Brothers var mest kjent for sine kung fu-filmer, men de produserte også mye annet merkelig. «The Oily Maniac» er angivelig basert på et kinesisk folkesagn, og byr på en fornøyelig blanding av menn i gummidraker, pupper og stump vold. I denne scenen forvandler hovedpersonen Ah Yung seg til den mektige oljevillmannen:

Og her er et godt eksempel på hvor nyttig Oilys superkrefter kan være hvis noen kutter av ham armen:

«THE RETURN OF CAPTAIN INVINCIBLE» (1983)
Australias første superhelt-film var en musikal. Selvfølgelig var den det. Hva kommer det egentlig av at en befolkning bygget opp av britiske straffanger er så forferdelig begeistret for syngespill, dragartister og ABBA? Tvilsomme tøysefolk. Alan Arkin er superhelten Captain Invincible (også kjent som «Man of Magnet» og «The Legend in Leotards»), som vender tilbake etter tretti år i eksil for å overvinne sin gamle erkefiende Mr. Midnight (Christopher Lee). «The Return of Captain Invincible» ble en økonomisk katastrofe i hjemlandet, og temaet for en serie rettssaker – mens den amerikanske distributøren gikk konk bare noen dager før denne supermusikalen skulle ha premiere i USA. Vel, filmen gir oss i alle fall den tvilsomme fornøyelsen av å høre Saruman synge om sprit:

Traileren summerer bra opp hvor severdig filmen (ikke) er:

«BIBLEMAN» (1996 – 2011)
Denne evangeliske superhelten kjemper mot ugudelighet og lumske jøder med sitt eget lasersverd («sword of the spirit»), et hode fullt av Bibelvers og «The Armour of God». Dressed and confessed, baby! «Bibleman» har vært en foruroligende stor suksess blant kristne familier i USA siden nittitallet. Han prediker lydighet til Gud med sin egen videoserie, liveshows og avleggere som «Bibleman: Genesis» og «Bibleman: Powerforce». Så ja, en dypt religiøs mann i eget kostyme (naturligvis med kors og bibel på brystet) som foretrekker å vanke sammen med barn. Rart han ikke er katolsk, egentlig. Etter å ha tilbrakt den siste timen med å se YouTube-klipp fra denne serien har jeg virkelig mistet troen. Milde Kristus! Dette er en representativ trailer:

… og en montasje som sprer budskapet på en konsis måte:

«THE EROTIC ADVENTURES OF DICKMAN AND THROBBING» (1986)
Her har vi en bra motgift til Bibelmannens glade vekkelsesbudskap. Pornosnabelen John Holmes som en Batman-kopi med navnet Dickman, og Tom Byron som hans «boy wonder» Throbbin. Ja, de redder forsvarsløse tøser med sine mektige superpeniser. Regissert av Jerome Tanner, auteuren bak erotiske mesterverk som «The Da Vinci Load» og «Look What’s Up My Ass 9». «Dickman and Throbbin» inspirerte «South Park»-karene til å lage en parodi på denne snuskete superhelt-filmen med sin pornokomedie «Orgazmo» (1997). Ganske gøy, rent bortsett fra at John Holmes allerede var HIV-smittet da han spilte inn filmen, og døde to år senere av AIDS. Ikke like supert. Uansett, her er den snuskefrie åpningen til filmen:

Og her er traileren til «Orgazmo»:

«DARNA: THE RETURN» (1994)
Darna er en av de mest populære superheltene på Filippinene, som har dukket opp i sin egen tegneserie, tre TV-serier og femten spillefilmer. Den første kom i 1951, den hittil siste var «Darna: The Return» i 1994. Ikke hennes stolteste øyeblikk. Darna er en mektig kriger fra en fremmed planet, som er telepatisk, supersterk, kjemperask og har en magisk rubin på hjelmen sin. Hun skrur på superkreftene sine ved å svelge en hvit stein, og drakten hennes er en liten rød bikini. Darnas store erkefiende er Valentina, en ond heks med Medusa-hår og huggtenner – som i «Darna: The Return» prøver å hjernevaske befolkningen på Filippinene med hjelp av et religiøst TV-show. I dette klippet blir Darna grovt mishandlet med en TV-antenne:

Jeg aner ikke hva i hoppende helvete som skjer her, men det er unektelig fascinerende:

«SUPER ANDY, UGLY BROTHER OF SUPERMAN» (1979)
Zack Snyders Superman-film «Man of Steel» kommer ikke på kino før neste sommer, men vi kan jo varme opp med «Super Andy». Denne italienske komedien (jeg håper i alle fall at den er en komedie) tar for seg livet til Supermanns stygge lillebror Andy – som ender opp i Italia etter at Krypton eksploderer. Her kalt «Tripton», for å unngå søksmål fra tegneserieforlaget DC. Filmen ble åpenbart laget i håp om å cashe inn litt penger på «Superman: The Movie», som kom året før. Andy er imidlertid i besittelse av en superkraft som Superman mangler: et majestetisk helskjegg som flommer over av maskulin vitalitet. Han har også over middels luktesans, røde trikoter og egen sykkel. Filmen ble så vidt jeg vet aldri sluppet her i vesten, men ti minutter av denne klassikeren kan ses på italiensk her. Det holder i massevis:

«RAT PFINK A BOO BOO» (1966)
Stort mer stakkarslig enn dette blir det ikke. Denne legendariske lavere-enn-lavsjettfilmen introduserer radarparet Rat Phink og hans medhjelper Boo Boo – loppemarked-versjonen av Batman og Robin. Rat Phink er ikledd en skimaske, et pledd som kappe og lange underbukser, mens Boo Boo har en merkelig karnevalsmaske med blinkende lys. «Rat Pfink a Boo Boo» byr på flere sangnumre med rockabilly-musikk, en mann i gorillakostyme og produksjonsverdier på nivå med en skoleteaterproduksjon. Hvis du går på skole i Makedonia. Den snodige tittelen ble skapt da designeren som laget åpningstitlene forvekslet «&» med «a», og regissør Ray Dennis Steckler hadde ikke råd til å betale de femti dollarene det ville ha kostet å rette opp feilen. Steckler er auteuren bak klassikere som «The Incredible Strange Creatures Who Stopped Living and Became Mixed Up Zombies!!?», «Wild Guitar» og «The Mad Love Life of a Hot Vampire». Så han hadde åpenbart et eget håndlag med titler. Her er traileren:

Hvis du fortsatt henger med, kan jeg by på en montasje med klipp fra denne fryktelige filmen:

«BAT PUSSY» (1973)
Så over til den desidert rareste superfilmen på denne lista. En dadaistisk voksenfilm der et bedugget ektepar fra rennesteinen bakser i en dobbeltseng mens de krangler om ereksjonsproblemer. I mellomtiden spretter filmens store heltinne Bat Pussy (spilt av Dora Dildo) rundt på en hoppeball. Hovedkvarteret hennes er et skittent bomberom, som har et hjemmelaget «Bat Pussy Headquarters»-skilt skriblet på veggen med fargeblyant. Vår fryktløse superheltinne er ikledd grønn strømpebukse, veldig romslig T-skjorte med Lynvingen-symbol, svarte shorts og karnevalsmaske på skeive. Og hun spretter som sagt rundt på en diger hoppeball under mesteparten av spilletiden. I denne introduksjonen advarer filmens produsent; jojo-mesteren, tryllekunstneren og kinoeieren Donn Davidson om sterke scener:

Her er en representative scene fra «Bat Pussy» med mye sprett:

«THE GUYVER» (1991)
Ikke å forveksle med MacGyver, hans superkrefter begrenset seg til en nydelig hockeysveis. samt evnen til å snekre sammen kraftvåpen med hjelp av et par doruller, strikk og aluminiumsfolie. The Guyver er helt andre boller, selv om hans alter ego Sean Barker (spilt av såpeoperastjernen Jack Armstrong) også har en veldig staselig hockeysveis. Det skal han ha. Sean får tak i en dings fra space som forvandler ham til en biomekanisk superhelt – noe som leder til mye fjollete lekeslåssing med menn i lateksdrakter. «The Guyver» er basert på en japansk manga-tegneserie, og var populær nok på VHS til å legitimere oppfølgeren «Guyver: Dark Hero» (1994). Filmen har en førsteklasses B-rolleliste, og gir oss gleden av å se Mark Hamill forvandle seg til en slimete kakerlakk:

Her denger The Guyver opp en gjeng karer i monsterdrakter, pluss en ghetto-Gremlin:

«FLASHMAN» (1967)
Nei, superkraften til «Flashman» er faktisk ikke å blotte seg. Han er heller ikke spesielt rask, så Wally «The Flash» West har ingen grunn til å føle seg truet. Denne italienske lavbudsjettproduksjonen introduserer lord Alexei Burman (Paolo Gozlino), en søkkrik britisk adelsmann som fordriver kjedsomheten med å leke superhelt i hjemmelaget kostyme. Han tar turen til Libanon for å hamle opp med en falskmynterbande, som skal rane en maharaja med hjelp av et usynlighetsserum. Vel, hvorfor ikke? «Flashman» er forholdsvis underholdende, og tilgjengelig på DVD i Sverige (som det eneste landet i verden)! Her er filmens åpning, komplett med funky musikk av maestro Franco Tamponi:

«Flashman» var også navnet på en japansk superhelt, som hadde sin egen TV-serie på åttitallet. Ser ganske gøyal ut, den også:

«THE BOY GOD» (1982)
Denne filippinske eventyrfilmen introduserer den mektige «Boy God», en bollete guttunge med superkrefter som inkluderer å rulle som en badeball. Han heter Rocco, og kjemper mot varulver, vampyrer og kykloper utstyrt med en livsfarlig kvist – og et magisk skjold som kan kutte hodet av onde trollmenn. Gudegutten er dessuten udødelig, og hans eneste svakhet er vann. I følge traileren er dette «a masterpiece of fantasy», og for å være ærlig ser «The Boy God» helt fantastisk ut! Angivelig inspirert av «Clash of the Titans», og regissert av mannen bak filmer som «Darna at Ding» (1981), «Super Islaw and the Flying Kids» (1986) og «Shoot that Ball» (1987). Nei, jeg har ikke diktet opp noen av de titlene selv, æresord. Tid for trailer:

«DEFENDOR» (2009)
La oss runde av superkalaset med en film som faktisk ikke suger. Vår mann Woody Harrelson er en mentalt forstyrret, rørende naiv og hjemløs stakkar – som bestemmer seg for å bli en superhelt under navnet «Defendor». Han begir seg ut i storbynatten for å overvinne sin ikkeeksisterende erkefiende «Captain of Industry». Utkledd i en superhelt-drakt bestående av gaffatape og skokrem – tungt bevæpnet med en masse klinkekuler og et syltetøyglass fullt av bier. Dette med mentalt ustabile eksentrikere som bestemmer seg for å bli superhelter ble en slags filmtrend etter «Kick-Ass», og flere av disse indie-filmene er overraskende bra. «Defendor» er en hoppende håpløs superhelt, men filmen bærer seg bra takket være nok en sterk prestasjon fra Woody Harrelson. Her er traileren:

Siden vi først er inne på severdige, smale superhelt-filmer må jeg også passe på å anbefale

…og til slutt: «Super» (2010). «Shut up, crime!»